Det er debatt – les konkurranse – om økte bevilgninger til militæret/«forsvaret». Det er debatt om hva slags type trusler vi står overfor og hva slags type forvar og allianser Norge skal ha.

Jeg har tidligere skrevet en del artikler om dette.

Krig og forsvar må ses i sammenheng med hvilke interesser «det norske forsvaret» representerer. og at norsk forsvarspolitikk henger sammen med økonomiske og politiske interesser knyttet til olje- og energiproduksjon, utenlandsinvesteringer og maktpolitiske forhold.

Nå pågår det en voldsom kampanje for å akselerere militariseringen i Norge

Utallige rapporter – «Forsvarskommisjonen», forsvarsplaner, budsjetter, rapporter fra PST/sikkerhetstjenesten og nasjonal sikkerhetsmyndigheter/NSM er samstemte. Ingen slipper unna et nærmest offisielle trusselbilde – alle sektorer, militæret, sivilsamfunnet, næringslivet, handel, teknologi og infrastruktur. ’Vår verdier’ er tuet! Vi må samle oss!

Grunnlaget for denne kampanjen og militariseringen er åpenbart en mer turbulent maktpolitisk situasjon i verden (godt synlig gjennom Russlands angrep mot Ukraina) og samtidig usikkerhet rundt fundamentet for norsk/vestens verdi-promotering og maktpolitikk. I dette bildet har både norsk «tomteverdi» i geopolitisk sammenheng, og egeninteressen for det norske maktgrunnlaget for produksjon, kapitalinvesteringer, og plassering/avhengighet i det internasjonal rammesystemet og verdikjeder, sin betydning.

Saken er likevel ikke så enkel

Det kan være maktpolitiske interesser som legges som føringer og premisser, og at det ikke nødvendigvis er sammenfallende med nasjonal selvstendighet, suverenitetsutøvelse, frihet og sikkerhet for folk flest. De føringene som legges til grunn kan tvert imot øke utryggheten, faren for at vi trekkes inn kriger og øke spenninger. Nå det sies at militariseringen og alliansepolitikken er «en forsikringsordning», vil jeg spørre for hvem og hva?

En verdensorden som sikrer at små lands rettigheter respekteres og at stormaktene ikke kan ta seg til rette, er i dag et både et førstelinjeforsvar for Norge, og en del av en internasjonal bevegelse mot en vei til stadig opprustning og et framtidig ragnarok. I denne sammenhengen blir det et sentralt spørsmål hvordan vi kan styrke et uavhengig forsvar i Norge, uten å bli fanget av NATO-Norges premiss om storstilt opprustning for å sikre USA/Vestens globale konfliktskapende egeninteresse.

Om norsk veivalg og NATO-tilknytninger

I ’våpenkappløpets tid’ vil jeg vise til det tette limet mellom norsk militærvesen og NATO. Dette forholdet (limet) kan faktisk begrense muligheter for alternative «veivalg» innenfor en NATO-paraply.

Et forhold er at det uttrykkes åpent, at norske sikkerhetsinteresser nærmest prinsipielt er sammenfallende med USA og NATOs interesser. Noe annet er de strukturelle forholdene, avtalene og knytningene som binder oss til en krigermast.

NATOs «felles kapasitetsbygging» er en pilar, som NATO legger, som føringer for enkeltlands forsvarsinvesteringer. Dette kommer til bl.a. til uttrykk i vedtak om økning av forsvarsbudsjetter (’to-prosent-målet’), om underordning i en felles kommandostruktur, og krav om etterlevelse av «NATOs Capability Review». Det kommer også til uttrykk gjennom lagringsstrukturer, utstyrskrav og øvelser, og etterlevelse av NATOs «seven baseline requirements» – Ref denne og denne

NATO legger også vekt på felles operative strukturer. Gjennom «Agreement between the Parties to the North Atlantic Treaty regarding the Status of their Forces» – kalt «SOFA»-avtalen – pålegges alle medlemsland et felles avtale grunnlag også for bilaterale forsvarsavtaler. Det er derfor inkludert direkte referanse til denne i den utvidete militæravtalen med USA (’baseavtalen’). Andre NATO-instrumenter er bl.a.: NATO Responce Force, Standing Navy Force, og Enhanced Forward Presence Battle Group.

Merk også «NATO Defence Planning Process» (NDPP) ). Her stilles konkrete krav fra NATO-hold til de enkelte land – basert på NATOs egne kapasitetsundersøkelser.

Den siste Nato-rapporten om status for landenes forsvarsplaner ble godkjent og avgradert på forsvarsministermøtet i oktober. Dette er så bastante førende krav for Norge at det rapporteres i egen stortingsmelding – ref punkt 6.7.

Påvirkning og kognitiv krigføring

NATO legger en fundamental vekt på påvirkning og såkalt «kognitiv krigføring». Det vises til «Setting norms – a role for NATO» i en rekke dokumenter. Ref: https://www.nato.int/docu/review/articles/2021/05/20/countering-cognitive-warfare-awareness-and-resilience/index.html, https://www.nato.int/docu/review/articles/2021/02/26/cognitive-biotechnology-opportunities-and-considerations-for-the-nato-alliance/index.html, https://www.nato.int/docu/review/articles/2020/11/24/artificial-intelligence-at-nato-dynamic-adoption-responsible-use/index.html

I dokumentene vises det til:

  • «I denne komplekse og raskt bevegelige settingen, må vi se teknologi og verdier som sammenvevd. Selv om verdiene våre bør veilede vår bruk av teknologi, må vi erkjenne at våre teknologivalg vil, enten det er tiltenkt eller ikke, gjenspeile verdiene vi følger.. Siden passivitet ikke er et alternativ, må vi ta aktive tiltak for å etablere normer for fremtidig bruk av teknologier; normer som er dypt forankret i våre verdier.»
  • «NATO2030-initiativet fremhever behovet for å bygge nye koalisjoner med likesinnede partnere utenfor den nordatlantiske regionen. Denne brede rekkevidden bør ikke bare strekke seg til statlige organisasjoner, den bør generelt utvide typene partnere å samarbeide med (selv innenfor allierte nasjoner), til å omfatte ikke-statlige organisasjoner, privat sektor, akademia og sivilsamfunn.»

I et kapittel som heter «Motstandskraft mot påvirkningsoperasjoner» skriver NSM – at NATO er i ferd med å definere det kognitive domenet som et eget krigføringsdomene. NATOs (og NSMs) ideologiske ramme er selvsagt å svare på «trusselaktørers påvirkningsoperasjoner».

Militæret og sivilsamfunnet må styrke en felles kriseforståelse heter det. Selvsagt er vi utsatt for andres påvirkning, men det betyr ikke at rekkene må sluttes om NATOs definerte trusselbilder – til forsvar for sitt definerte maktregime.

Det er en sammenheng mellom frihet/forsvar og velferd og trygghet for befolkningen

På den ene siden forutsetter en nødvendig ramme for velferdsutviklingen at vi har egen råderett og kan forsvare Norges territorium, frihet og selvstendighet. På den andre siden fører en påtvunget militarisering – styrt av stormaktsinteresser – at ressursbruk nettopp går på bekostning av velferdsutvikling og nødvendige klima- og miljø-vennlige tiltak. Det kan føre til at svekket velferd i seg selv vil undergrave sivil beredskap og en folkelig oppslutning om en nødvendig forsvarsvilje.

En NATO-styrt militarisering kan true fred og sikkerhet og velferdsutvikling og nødvendige miljø og klimasatsinger.

Obs! Obs!

Geir Hem 15.5.23.

Bildene i artikkelen er AI-generert og tatt av peacemedia_for_future fra Pixabay

Kategorier: Politikk