Mange som følger seg utenfor områdesatsinger tilhører neppe en velgergruppe politikerne frykter eller prioriterer. Husk at mange sliter med å løfte seg selv, og ikke har krefter til å engasjere seg i å «løfte Tøyen». Flere tanker dukker opp etter å ha sett brennpunktprogrammet (Norske tilstander 14/11 NRK) og fulgt debatten etterpå.

Mange positive virkningene av områdesatsingen fortjener å bli trukket fram, og ikke brukt som skyteskive som Brennpunkt i en viss grad gjorde. Og det er virkelig mange bra tiltak under områdeløft-paraplyen.

Men likevel, at motsetninger kommer fram, bør ikke føre til skyttergravskrig og splitte. Mange av ildsjelene i Tøyenkampanjen pekte selv på farer ved gentrifisering og at noen kunne falle utenfor. Det har nettopp vært en styrke ved det som har skjedd på Tøyen, at lokalbefolkningen har vært dette bevisst – fra dag en – og har hatt et vidt sosialt perspektiv. Men det i seg selv utelukker ikke at det er viktig å peke på ulike effekter.

Og motsetningene er ikke nye. Noen ildsjeler ble tidlig passivisert. I mai 2015 trakk leder av Tøyen vel seg – etter 18 års lokalengasjement.

«Hvis jeg skal bruke tid på noe, vil jeg gjøre det ordentlig og oppnå resultater. Når stort sett det eneste som jeg oppnår er å bli frustrert og negativ , er det til det beste for alle at jeg trekker meg helt ut av alt som har med lokalmiljøet å gjøre».

I begrunnelsen ble det vist til at: Store deler av kommunens bidrag til områdeløftet anvendes inn mot et lite mindretall av Tøyens befolkning; Det burde blitt satset mer på en ungdomsklubb i et frittstående miljø.

Brennpunkt pekte spesielt på problemer med fattigdom, vold, kriminalitet og rus i en del miljøer. Programmet satte fingeren på en tilsynelatende motsetning mellom nabolagstiltak og aktiviteter for noen og andre som ikke er med. Det er bra å få fram at såkalte områdeløft kan ha flere effekter og ikke treffer alle. Det er bra å få fram at fattigdom og utenforskap har flere årsaker – såkalte strukturelle problemer knyttet til boforhold og lav inntekt. Nabolagstiltak kan ha gode effekter, men løser ikke en del grunnleggende problemer. Det er rett som bydelsutvalgsleder Line Oma sier «Dette er som å spørre hvorfor ikke et brød kan mette en hel skole». (Dagsavisen Nye meninger 16/11).

Løfte med to hender

Utrykket «å løfte» kan gi negative assosiasjoner. Hvem ønsker og trenger å bli «løftet». Her ligger i seg selv en mulighet for stigmatisering. Og man kan lett settes ned eller falle etter et løft. Men uansett, skal du løfte noen, så er det lurt å bruke to hender. Husk at bevilgningene til områdesatsingen første året omtrent var det samme som den økonomiske rammen til bydelen ble kuttet med. Ta med den ene hånda og gi med den andre er ikke å løfte med to hender.

Det er sagt og sies mye bra om tiltak som er satt i verk. Men samtidig må ikke forsvar for disse tiltakene dekke over nødvendigheten av å gjøre noe annet – noe mer. Brennpunkt var ensidig. Men det pekte på viktig områder som det er lurt å gjøre noe med. Og det ligger vel en del i karakteren til et «brennpunkt» at strålen er konsentrert.

«Befolkningen er i stor grad polarisert når det gjelder levekår og sosioøkonomiske forhold, og forskjellene mellom gruppene øker»

Fra Tøyen stedsanalysen 2015

Utklipp fra Brennpunkt NRK 14/11-2017

Stigmatisering og kontraster

Områdeløft kan faktisk føre til mer synliggjøre av forskjeller og kontraster. Utenforskap og økende fattigdom kan bokstavelig talt visualiseres med dopselgere utenfor fine veggmalerier. (Jeg er for veggmalerier.) Oppussing kan oppfattes som sminkeeffekter og møte oppgitthet, og forsterke en taperrolle hos de som føler at de faller utenfor. Dette er ikke noe nytt. Erfaringer fra andre steder viser at forskjeller i lokalmiljøer kan øke og bli mer synlige.

Stedsanalysen om Tøyen fra 2015 pekte også på forhold rundt stigmatisering.

«Det kan være vanskelig å snakke om behovet for at området løftes uten til stadighet å trekke oppmerksomheten mot Tøyens utfordringer som lokalsamfunn.»

«Noen har vært kritiske til fremstillingen av Tøyen. De mener at dokumentarfilmen setter Tøyen i et dårlig lys, men det må man gjøre iblant for at det skal bli lysere.»

Dette sier Fariss som uttaler seg mye i Brennpunkt (ungdomsarbeider og ungdomsleder i Sterling, 19/11 Aftenposten)

Områdeløft bør ikke blir en skyteskive, men heller ikke en sovepute.

Kritikk kan lett trigge forsvarmekanismer, men kan også brukes til å fremme mer grunnleggende kamp mot ulikheter og forskjeller. Brennpunktprogrammet kunne i større grad synliggjort positive tiltak fra områdesatsingen. Men å hekte seg opp i at dette er negativ karikatur, overser viktigheten i å få fram følelser fra de som faller utenfor. Faktisk så mener jeg at stemmene til de som slapp fram i Brennpunkt, er underrepresentert i alt for mange sammenhenger.

Mange av de positive effektene av områdesatsinger er lokalt engasjement, møteplasser, gratis lavterskel aktivitetstiltak, nedenfra initiativ og muligheter for mer lokaldemokrati. Dette er vinklinger som i seg selv er fornuftige, ikke bare på kort sikt, men strategisk langsiktig.

Da er det desto viktigere med allianser på tvers av ressurser og privilegier. Husk at mange sliter med å løfte seg selv, og ikke har krefter til å engasjere seg i å løfte Tøyen.

Motsetninger bør tas på alvor – nettopp for å bygge gode allianser

Helhet

I en viss grad så er det en lokal lojalitet til grunn for engasjement på Tøyen. Det er en mulighet for at en sånn lojalitet kan bli oppfattet som fragmentert og forbeholdt visse grupper. Dette kan komme i motsetning til behov for generell tjenesteutvikling (bydelsadministrative oppgaver) og i kontrast til folk som ikke er med. Her ligger ingen kritikk, men en synliggjøring av ulike mekanismer. En side ved denne motsetningen er løpende diskusjon om reell medinnflytelse nedenfra kontra behov for programstyring gjennom Bydelsutvalg/kommune og byråkrati i rapportering og informasjon. Fra bydelsadministrasjonen er det også i seg selv et behov for gjennomsiktighet (transparens) i oppfølging av offentlige bevilgete midler.

Langsiktighet og drift

Offentlige tilbud og ansvar er kanskje spesielt viktig i et område som Tøyen, nettopp for å veie opp for gjennomtrekk (mobilitet) og at det er lite homogen beboermasse. Regelmessig tjenesteoppfølging og administrasjon er opptatt av langsiktighet – noe som kan bli borte i spontanitet og kortsiktige tiltak. Og mange tiltak krever «vedlikehold og drift» hvis de skal være varige. Det betyr ressurser ut over kortsiktige aktivitetsmidler for å sikre stabilitet og garantier for framtiden. Dette gjelder f. eks. ved etablering av ungdomsklubber som raskest mulig bør inn som faste poster i bydelens driftsbudsjett.

Koordinering, styring og ansvarsoppfølging

Bydelen har mange tiltak og oppgaver knyttet til fritidstilbud, omsorg, opplæring og arbeidskvalifisering. Samtidig har det delvis gjennom områdesatsing og ellers blitt etablert mange private og ideelle initiativer – med mange gode formål. En for stor fragmentering og frittstående organisering kan svekke koordinering og gi en del overlapping. I et helhetlig perspektiv kunne ressurser blitt fordelt på en annen måte. Jeg hørte at det nå er ca. 39 ulike initiativ knyttet til støtte til kvalifisering, leksehjelp og opplæring. For mange kokker kan undergrave en helhetlig oppfølging med transparens og fornuftig ressursbruk.

Bydelsadministrasjonens gav en vurdering rundt koordinering (Bydelsutvalget 16/11):

«Bydelen (offentlige og private aktører) har en rekke tiltak som retter seg mot å gi ungdom og unge voksne støtte, råd og veiledning til å definere eget interessefelt og finne veien til målet om varig arbeid gjennom utdanning, gründerskap eller arbeidssøking). Det er en utfordring at tiltakene ofte ikke er samordnet men eksisterer side ved side og at det er opp til den enkelte ungdommen å lete seg frem i jungelen. Frivilligheten og private aktørers natur er jo at den i stor grad er basert på egne premisser og at den som aktør i nærmiljøet er uforutsigbar med tanke på kontinuitet. Erfaring fra
områdeløftet viser behov for stor grad av koordinering for å bidra til å binde tiltak sammen på tvers av de ulike aktørene.»

«Frivillighet» kan ha to sider

Områdesatsinger skjer ikke i vakum. Det foregår interessekamper og det er ideologiske uenigheter om måter å organisere samfunnet på. Ulike syn gjenspeiles i ulike former for pup-up aktiviteter og organisasjonsformer. Samfunnet er på mange vis bygd opp gjennom frivillige aktiviteter og engasjementer som har spredd seg fra lokale initiativer til brede samfunnsmessige kamper og opprør – arbeiderbevegelser, kvinnebevegelser mm. Men ulike initiativer kan utvikles i ulike retninger.

Frivillighet er bra! Det fremmer plattformer for kollektive handlinger, demokrati nedenfra og medvirkning med økende ansvarsbevissthet. Men det må ikke dekke over storkollektivets (samfunnets) ansvar og nødvendig offentlig tjenesteutvikling. Områdesatsinger kan ikke i seg selv automatisk løse problemer hvor storsamfunnet svikter. Det er viktig å se ulike dimensjoner her.

Utgangspunkt for engasjement og frivillighet er ulikt. Startpunkter er forskjellig. Ressurser, privilegier og tid bestemmer hvor mange krefter en har. Utenforstemmer er ikke alltid de mest hørte «nedenfra» stemmene. Og de som roper høyest er ikke alltid de som trenger mest. En åpen tilbudsprosess rundt aktivitetsmidler kan derfor resultere i skjevfordelinger og at relativt ressurssterke og priviligerte får mest – selv under en paraply med gode tiltak.

Flytting av oppgaver fra det offentlige kan bety mer privatisering

Noen har fokus på individuelle løsninger kontra fellesskapsløsninger. Privatisering av tidligere fellesskapsløsninger er en økende trend. Et forhold er at samfunnsmessige oppgaver overtaes i større grad av private kommersielle eller ikke kommersielle/ideelle aktører. Dette kan skje enten fordi samfunnet kutter i offentlige budsjetter, fordi ildsjeler finner en nisje eller fordi ulike organisasjoner og institusjoner ønsker å drive omsorg og veldedighet i egen regi. Profittfrie velferdstjenester er blitt et slagord i valgkamper. Det er en plattform som områdesatsingen i Gamle Oslo stort sett har lagt seg på. Det ønskes samarbeid med frivillighet på et ikke-kommersielt grunnlag. Likevel så er det et motsetningsforhold ved at flere oppgaver legges ved siden av forvaltningens generelle driftsoppgaver og ansvar – ref. punkter over. Og ofte er uansett såkalte underleverandører kommersielt drevet.

Det pågår diskusjoner og prosjekter med ulike former for betaling av frivillighet. En modell som har vært luftet er såkalt «time credit» (frivillighetssedler) som belønningssystem og byttemiddel. Det virker som en motiverende modell med bytte av «opplevelser». Men frivillighet er i hovedsak basert på interesser og engasjement. Det ligger i ordet «frivillig». Det kan ikke erstatte arbeids- og ansettelsesforhold med fast lønn med regulerte tariffer og arbeidsavtaler.

Det har nettopp vært en stor politisk streik mot private bemanningsselskaper. Tidligere skjedde arbeidsformidling i offentlig regi (arbeidskontorer). Nå er det en utvikling hvor NAV i større grad inngår samarbeid med private bemanningsbyråer. Dette skjer sammen med generelle kutt i offentlige ytelser og tjenestetilbud. Og offentlig sektor innvandres generelt av private konsulenter, parallelt med utskilling av tjenester med privatiseringer og anbud. Det skjer også et stadig voksende samarbeid mellom NAV-kontorer og såkalte sosiale entreprenører.

Under områdesatsingen er det gitt økonomisk støtte til flere tiltak med merkelapper om kvalifisering og tilrettelegging for jobb. Og det gis opplæring i bruk av redskaper og verktøy, og det knyttes forbindelser så ungdommer kan få engasjementer og noen «lommepenger». Dette står i kontrast til at staten tidligere finansierte en ordning gjennom NAV hvor ungdom opp til 19 år fikk konkrete praksisplasser i bedrifter med lønn (minimum 300 kr. pr dag). Da fikk de en konkret yrkespraksis relatert til arbeidslivet som de kunne vise på CV’en på en helt annen måte en «tiltaksplasser».

Mange mer eller mindre organiserte aktiviteter vokser opp i denne sektoren med samfunnsrelaterte tjenester. Og mye infrastruktur legges opp for å «facilitere» sånne virksomheter. Områdesatsinger og stedsutvikling er påvirket av slike generelle samfunnstendenser. Det pågår en politisk diskusjon om nytte og plattform for såkalt «OPS» – offentlig privat samarbeid – ved utvikling og investeringer av offentlig infrastruktur. En tilsvarende debatt bør føres når det gjelder samarbeid knyttet til sosiale tjenester og såkalt sosialt entreprenørskap.

Det skjer en bevist flytting av ansvar og oppgaver fra offentlig sektor

Fordi utfordringene ikke passer inn i måten vi er organisert eller fordi problemene løses bedre med en annen type kompetanse eller organisasjonsmodell enn den stat og kommune har, så trenger vi sosiale entreprenører sier Paul Chaffey. «Det er virksomheter som har en sosial og samfunnsmessig målsetting, men de bruker ofte forretningsmessige logikk og metoder for å levere resultatene de skal». (Paul Chaffey blogg 1/3-2017)

«Vi trenger innovasjonskraften som de sosiale entreprenørene representerer. Nye ideer der entreprenører kan fylle tomrom i velferdssamfunnet vårt.» (Kommunal- og moderniseringsdepartementet – Veier til samarbeid)

Sosialt entreprenørskap handler om å utvikle og ta i bruk såkalte nye løsninger på sosiale og samfunnsmessige problemer. Sosiale entreprenører påstås å gi fortrinn framfor tradisjonelle offentlige løsninger. Og regjeringen har i den politiske plattformen sagt at den vil bedre betingelsene for bruk av sosiale entreprenører og frivillig sektor i velferdssystemet. Regjeringen ønsker et mangfold av leverandører og fagmiljøer. Og de har etablert tilskuddsordninger.

Jeg støtter innholdet i mange enkelttiltak og initiativer som åpenbart er siktet inn på oppgaver som det er behov for. Det er likevel god grunn til å spørre om styringen her ikke egentlig er et ønske om å øke rammen for privat profittuttak og utvide markeder – under dekke av effektivisering og modernisering. For hva er egentlig realiteten av det nye – bortsett fra at ansvaret og oppgavene flyttes.

Illustrasjon fra Arbeids- og sosialdepartementet 4/4-2017

Mer om gründere, innovasjon, inkubatorer og unlimitere, sosiale entreprenører og start-up villager

Her er mange fine ord. Det overrasker vel ikke at de som føler seg utenfor områdesatsingene blir fremmedgjort og tilsidesatt ved møte av sånne begreper. Jeg er vokst opp i en tid hvor nyutvikling, oppfinnsomhet, forskning, nyvinninger, kreativitet, engasjement, forbedringer og endringer var ord som ble brukt om mye av det samme.

Innovasjon og entreprenørskap inneholder mange ordinære tiltak, men når de nå mer og mer brukes i tilknytning til tidligere offentlige oppgaver, så får de påklistret nye fancy etternavnnavn. Hør på «fin» formuleringer som: «Unlimited skal åpne dører for sosiale iverksettere». Hva er forresten en «sosial iverksetter»?

Ved åpningen av TSV (Tøyen StartUP Village) sa byrådsleder Raymond Johansen at det var interessant med en arena som ikke fokuserte på politiske kampanjer og engasjementer, men på næringsvirksomhet. Egentlig ganske rene ord for penga.

Sosial liberalistisk frammarsj

Utvikling av samarbeid mellom offentlig sektor og private sosiale entreprenører kan ses på som et uttrykk for en sosial liberal tankegang. Det er ikke overraskende at disse konseptene blir spesielt omfavnet av partiet Venstre.

Det framheves innføringen av såkalte smarte modeller og løsninger. Den kollektive organiseringen viker for sosialliberalister som retter oppmerksomhet på enkelt individer. Stat og kommune skal tilrettelegge – være inkubatorer og pushe StartUP Villages (oppstartsteder).

Det er vel ganske åpenbart at enterprise-vinkling best treffer ressurssterke/priviligerte som har rom for denne type satsinger, og ikke ungdommer som idretts- og fritids-klubben «Sterling» favner.

Det er et grunnlag for utenforskap

Selv om det er relativt få familier med barn i bydelen, så er det mange barnerike familier som bor i små leiligheter. Og en tredjedel av beboere i Gamle Oslo flytter hvert år. Det betyr også at skoleklasser ikke er stabile. Man vokser ikke opp på ett (1) sted i Gamle Oslo. Mange har ikke et «hjem» på Tøyen. Man har opphold der – en periode. Ungdom ferdes gatelangs, unge voksne menn fra minoritetsmiljøer har sine møteplasser, og kvinner har sine. Trangboddhet er utbredt og derfor samles folk unge og voksne selvsagt utenfor «hjemmet». Terskelen til unlimiter- og inkubator-arenaer kan være høy, men også terskelen til K1 (bydelens nye aktivitetshus i Kolstadgata 1) kan være høy for noen. Det er i seg selv en motsetning mellom alle låste dører i K1 og behov for åpne, selvstyrte ungdomsarenaer.

Veien til jobb er brolagt med elendig levekår

98 200 lever i varig lavinntekts-familier i Norge i følge ferske statistikker fra NAV. Mange lever av offentlige støtteordninger primært. Noen har også litt lønnsarbeid med lav inntekt. Statlige ytelser og sosialhjelp skal sikre livsgrunnlag. Men ytelsene er så små at familier kommer under fattigdomsgrensa. Noen kaller det et paradoks at statlige ytelser holder folk under fattigdom.

Begrunnelsen er at man skal ut i jobb. Men når veien til jobb er brolagt med elendige levekår, så øker avstanden til arbeid. Dette er et misforhold som statlige myndigheter og sentrale politikere (på tvers av H-AP-aksen) ikke gjør noe med. Det er nasjonal konsensus politikk som bør endres.

I all hovedsak kompenserende tiltak

Områdesatsinger kan ikke løse problemer hvor storsamfunnet svikter. Områdesatsinger kan bedre livskvaliteter og hverdagen til folk på noen områder. Og det kan spore til lokalt samhold og engasjementer som kan gi langsiktige effekter. Med gode tilbud kan barn og ungdom få en bedre livskvalitet enn de statistisk målte levekårene. Men den generelle livssituasjonen og levekårene endres ikke. Hjemme er den daglige situasjonen fortsatt krevende. Områdesatsinger gir i all hovedsak bare rom for såkalte kompenserende tiltak og tar ofte i seg selv ikke tak i kjernen til fattigdom – inntekter og boligsituasjon. Arbeidet med å skape anstendige boliger og boforhold er et område som virkelig trenger et løft.

«Tøyen Boligbyggelag» er et medlemsbasert sosialt boligbyggelag under etablering som skal utvikle beboerstyrte, ikke-kommersielle boliger. Dette er et veldig bra initiativ som samarbeidet godt med områdesatsingen. Men det trengs også større og mer omfattende tiltak.

Noen nærmiljøtiltak kan ha en positiv langsiktig nabolagseffekt. Trivsel påvirker barns sjanser videre i livet. Stedet du bor påvirker deg. Skoler, lekeområder, uteområder og hvem du leker med. Det har en betydning i tillegg til de sosiale og familiere forholdene. Barn og unge tilbringer mest tid i nabolaget. Forskning viser at nærmiljøtiltak kan gi positiv effekt for utdanning, helse, og sosial deltakelse på sikt som kan ha betydning for senere muligheter til å komme i arbeid. Men sånne effekter er veldig avhengig av stabilitet i tiltakene og at de bygges inn i løpende økonomiske rammer.

Forholdet mellom en områdesatings kompenserende begrensninger og og mål om å bedre langsiktige levekår var oppe som en problemstilling allerede ved etableringen av områdeløftet på Tøyen. «En konfliktlinje går på hvorvidt områdeløftet er en levekårssatsing eller et løft for nærmiljøet» (Hva Nå Tøyen? Stedsanalysen fra 2015).

Så – ja det spørs hvem du spør.

Det må lages en konkret og langsiktig plan som sikrer etablering og drift av flere ungdomsklubber og ungdomshus. Områdesatsinger må fortsette, men kritisk gjennomgå prioriteringer og oppsettet for styring og medvirkning. I tillegg må det parres med tiltak:

• Rettet mot kommersiell og markedsmessig styring – sosial og ikke markedsstyrt bolig sektor
• Tiltak mot privatisering/kommersialisering – for offentlig styring
• Konkrete tiltak mot fattigdom som: Økt sosialhjelp og trygdeytelser; Gratis SFO/AKS og barnehager; Kutte/fjerne egenandeler på helse/omsorg og transporttjenester
• Vesentlig økning i kommune- og bydelsbudsjetter
• Skattelegging av de rike – kamp mot forskjells-Norge

Geir Hem – november 2017