Om kommunale leiekontrakter. En viktig sak! Hvor på banen er SV, AP og MDG i Gamle Oslo? Vil de lukke et håp for eldre leietakere?
Her skriver jeg litt om å ta folks liv på alvor. Om uverdige boforhold. Om anstendighet og sunn fornuft. Om folks behov for stabile bomiljøer. Om å dekke seg bak «ikke å behandle enkeltsaker». Utgangspunktet er at SV, AP, MDG og V/H ikke vil støtte Rødts forslag i bydel Gamle Oslo om rettigheter for eldre beboere i kommunale leiligheter.
Dagsavisen har skrevet flere artikler med utgangspunkt i Johanna Engen som bor (har bodd) i kommunal bolig i Brinken på Kampen og som har fått varsel om at hun må flytte. Dagsavisen skrev 23. april at hun (og tilsvarende beboere) nå kunne få et pusterom siden en ny instruks er på gang, og saken er tatt opp i Bydelsutvalget i Gamle Oslo av Rødt. (http://www.dagsavisen.no/oslo/johanna-engen-ble-kastet-ut-av-kommunen-na-kan-hun-fa-et-pusterom-1.956286)
Forslaget til Rødt i Bydelsutvalget er ikke i seg selv rettet inn mot et enkeltvedtak i forvaltningen, men fremmet med generelle retningslinjer for boligsaker. Det er stor grunn til å spørre AP, SV og MDG spesielt om de skjønner hvordan eldre (og andre) i kommunale boliger har det og lever med usikkerhet siden de ikke vil støtte forslaget. Vil de ikke gi Johanna Engen og andre i hennes situasjon et «pusterom».
Både Ivar Johansen (SV) og Bjørnar Moxnes (Rødt) har stilt spørsmål til Byråden om beboeres rettigheter. Det er gitt svar om instrukser og forskrifter skal ses på. Dette har gitt håp for Johanna Engen og andre beboere i kommunale leiligheter. Men det er bydelen og boligkontoret som forvalter sakene. Det er bakgrunnen for at Rødt fremmer sak i bydelen.
«Bydelsutvalget ber Boligkontoret i Gamle Oslo om å ikke effektuere vedtakene for de personer som er over 65 år og ikke har fått tilbud om nye leiligheter, i påvente av forestående endringer av regelverket.»
I stedet for å støtte Rødts forslag stod AP, SV, MDG og V bak et forslag som påpeker og legger til grunn at boligkontoret forvalter tilgjengelig boligmasse på en mest mulig hensiktsmessig måte i forhold til det behovet som er, og at det brukes skjønn når regelverket åpner for det og spesielt i saker som berører eldre personer som har bodd lenge i samme lokalmiljø.
Men dette forslaget vil i seg selv ikke endre noe på dagens praksis. Det er allerede utgangspunktet for forvaltningen av boligsaker. Poenget er jo at nettopp at forvaltningens «skjønn» og «hensyn» ligger som utgangspunkt for den praksisen som føres i dag.
Ja det kan håpes på mindre endringer som følge av nye instrukser og når bydelen vurderer konsekvenser og ev. rutineendringer av det. Det heter i opprinnelig forskrift at «Søkere med varig behov for kommunal bolig kan etter en konkret vurdering gis positive vedtak som angir en tidsbestemt leiekontrakt av lengre varighet enn 5 år.» Dette ble i vedtak 12.12.2012 endret til «skal som hovedregel, etter en konkret vurdering».
I dag er ikke spørsmålet om lengre leietid enn 5 år berørt i instruksen til forskriften. Jeg håper dette blir rettet opp! Det er å håpe at flere vil få leiekontrakter som er lengre enn 5 år.
Men dette berører folks hverdag her og nå.
Ikke utslag av tilfeldig forvaltningspraksis
Hvorfor praktiserer Boligkontoret utkastelser som de gjør? Hvorfor er det så mange korttids leiekontrakter? Og hvordan praktiseres leieforholdet? Hvorfor skal folk bo midlertidig og usikkert? Alle har rett til bolig og et hjem!
Det er økonomiske og byråkratiske føringer mer enn folks behov, som legges til grunn. Johanna Engens sak er virkelig nok for henne, men det er samtidig et symbol på hvordan dette går ut over vanlige folk – eldre, syke, fattige, flyktninger og innvandrere.
Det er et kjempeproblem for folk og familier, som har kommet hit, at de ikke har stabile bomiljøer. Jeg har i det siste hatt en del kontakt med norsk-somaliske familier i Gamle Oslo. De er raske til å vise til boligsituasjonen som uholdbar. En enslig mor med fem barn har måttet flytte utallige ganger på kort tid og bor bare på midlertidige leiekontrakter. Skaper dette trivsel og inkludering – å måtte leve i en sånn usikkerhet uten mulighet til å etablere et stabilt hjem for seg og sine.
Mennesker er ikke bare tall!
I lang tid har Johanna Engen bodd i kommunal bolig i Brinken på Kampen. Men varselet om at hun må ut av leiligheten, sier hun (Dagsavisen 29-11-16 (http://www.dagsavisen.no/oslo/jeg-er-bare-et-tall-for-kommunen-1.833859):
«For kommunens boligkontor er jeg, og vi andre som bor i kommunale boliger, kun et tall. De ser ikke at det også finnes et hjem bak inngangsdøra»
Johanna Engen har fått avslag på en klage om utkastelse. Så fort Bydel Gamle Oslo finner et nytt sted for henne, må hun flytte fra gården på Kampen hvor hun har bodd og skaffet seg et hjem – tydeligvis på lånt tid. Og flere opplever tilsvarende utrygghet som Johanna.
Ustabilt og dyrt
I dag betaler Johanna Engen 9.500 kroner for sin leilighet. Noe som er tett opp under markedspris. Bystyret tar ut over 300 millioner kroner årlig i overskudd fra de kommunale boligene. «Vi mener overskuddet skal gå til rehabilitering av boligene», sier Bjørnar Moxnes (Rødt) – som etter press har fått bevilget 50 mill. til rehabilitering av kommunale boliger i Oslo. Det monner, men er langt i fra nok. Og utbyttepolitikken må stoppe! Oslo Kommune skal ikke tjene penger på folks fattigdom og bolignød.
Settes opp mot hverandre – skinnforklaring om «enkeltsaker»
«Jeg har derfor bedt byrådsavdelingen min gå gjennom instruksen for tildeling av kommunale boliger. Vi veit at stabile bomiljøer er veldig viktig, og reglene må bli tydeligere på at folk som trenger bolig over lang tid skal ha forutsigbarhet. Samtidig skjønner jeg at bydelene står oppe i vanskelige vurderinger, og er godt kjent med at det er mangler boliger som til barnefamilier i Bydel Gamle Oslo», skriver Byråden i en E-post til Dagsavisen (ref. 12-4-17)
APs Gruppeleder i Bydelsutvalget i Gamle Oslo, Øyvind Slåke uttaler : «Bydelsutvalget går aldri inn i enkeltsaker. Det er administrasjonen som tildeler leiligheter i bydelen. Det er mange som har behov for leiligheter, og særlig er det mangel på familieleiligheter. Det er mange flyktninger og innvandrere som har behov. Bydelen må se på hvordan boligmassen kan brukes best».
Fungerende leder i Bydelsutvalget i Gamle Oslo – Viktor Rakov Gjengaar (MDG) – følger opp i Dagsavisen: «Det er trist å bli forespeilet å skulle flytte inn i mindre leilighet uten garanti for å få bli værende i sitt nærmiljø, og jeg har full forståelse for hennes og andres situasjon. Bydelen har folk på venteliste, og vi har trange familieleiligheter».
Den samme argumentasjonen ble brukt da saken var til behandling i Gamle Oslos Helse- og Sosialkomite 11. mai.
Bekymringen blir hul når konkrete forslag ikke støttes. Som sagt over, så dreier ikke forslaget som har ligget til grunn seg om «enkeltvedtak». En sånn argumentasjon holder ikke vann. Det er en forskjell på å fremme forslag om enkeltvedtak og forslag som faktisk berører enkeltmennesker. Deres liv og verdighet.
Og alle sosiale saker har utgangspunkt i enkeltpersoner. Politikere blander seg forøvrig altfor sjelden inn i urettferdig behandling av enkeltmennesker. Selv Nav er løst fra taushetsplikten i enkeltsaker hvis personen det gjelder samtykker. Politikere kan meget vel tale den enkelte borgers sak. Så vel statsråder som bydelsutvalg har anledning til å kommentere enkeltsaker hvis vedkommende det gjelder er navngitt og har samtykket.
Argumentasjonen i denne saken kan med rette oppfattes som en feig unnamanøver. Og det er grunn til å tro at de som bruker sånne argumenter vet det. En analogi kan trekkes til den nylige vedtatte lovendringen i stortinget knyttet til tilbakekallelse av statsborgerskap. Her er det faktisk bestemt at pågående saker skal stoppes (fryses) inntil lovendringen trer i kraft. Dette berører mange enkeltpersoner, men i den sammenhengen er det aldri luftet at en sånn stopp er å betrakte som innblanding i «enkeltvedtak».
Ja det er et reelt problem at det er mangler på kommunale boliger – spesielt barnefamilier. Her må noe gjøres raskt. Forresten er det nok av forfall også i offentlige bygninger og hvor lang tid har prosjektet om omgjøring av gården på Tøyen torg gått i rundgang.
Og mens vi venter settes grupper opp mot hverandre.
Løsningen synes å være midlertidighet og å flytte rundt på folk og familier. Det skaper bare flere problemer. For fattigdom, elendige boforhold og bostedsløshet henger faktisk sammen – og akselereres ved en stadig runddans. Det å kaste ut eldre mennesker fra hjemmene sine for å gi plass til andre er ingen god måte å løse et politikerskapt boligproblem på?
Hvis det er folks virkelige behov som legges til grunn for stadige flyttinger, så må det også spørres: Hvorfor i all verden «plasseres» flyktningfamilier og rusbrukere som selv ønsker å flytte til å bli boende i dårlige kår for seg og andre i lengre tid?
Partiet SV fortjener en egen sluttkommentar. Ivar Johansen (SV Rådhuset) har i lengre tid engasjert seg i spørsmål rundt sosial boligpolitikk. På nettet har han kastet ballen tilbake til bydelen i saker som Johanna Engens. Nå står SV sammen med de andre mot et konkret forslag som i det minste ville ha betydd et pusterom for for saker om kommunale leiligheter til eldre. SVs representant på møtet i Helse- og Sosialkomiteen var ganske taus under behandlingen 11. mai. Kanskje han hadde en vond smak i munnen.
Geir Hem 13-5-17
