Snakk NATO ned!
NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg advarte på forsvars- sikkerhetsmøtet i München om at vi må «slutte å snakke ned» NATO. Men hvis en hører etter hva som faktisk sies, burde NATO-skammen virkelig skyte fart.
Stoltenbergs hensikt er åpenbar, både å sikre «samholdet i Europa» og båndene mellom USA og Europa. Det skjer i en situasjon hvor NATO stilles under lupen mer enn på lenge, og hvor ulike røster kommer med kritiske kommentarer. Og hvor «vesten» og USAs dominans utfordres globalt.
Det sies med klare ord. NATOs misjon er å forsvare den rådende vestlige verdensorden!
Og han fikk selvsagt støtte fra USAs utenriksminister Mike Pompeo, som også avviste at USA og NATO har tenkt å gi fra seg det globale lederskapet. «Jeg er glad for å kunne si at påstanden om det trans-atlantiske samarbeidets død er grovt overdrevet. Vesten vinner, vi vinner sammen», sa Pompeo (VG 15.02.20)
NATOs «rule of law» og NATOs verdier
Et knippe av NATO-Jens formuleringer på pressekonferansen gir et godt bilde av NATOs dagsorden: «NATO ivaretar the ’rule of law’; NATO har gitt folk enestående fred og velstand»; NATO gir folk håp for framtida og – NATO er uttrykk for ’vestens’ frihetsideal».
I møte med økt global konkurranse må må det sikres et økonomisk og militært grunnlag for å forsvare vestens verdier. NATOs strategi (med fraser om kamp mot IS) er å trappe opp – i Irak, Midtøsten og Nord-Afrika. Dette var hovedbudskapet. Og utfordringene ved Kinas vekst – som kan endre den global maktbalanse – må møtes ved at vi/NATO må «ha evne til selv å konkurrere».
«Svaret er mer Europa – sammen med USA. «Vi har 50 prosent av verdens militære kraft og 50 prosent av økonomien. Sammen kan vi beskytte våre interesser og bevare våre verdier.» (Stoltenberg)
Det stilles ofte spørsmål om USAs og Trumps verdisyn. Men som sikkerhetskonferansen og NATO-Stoltenberg illustrerer, så er det «vestens» og maktas «rule of law» som skal sikres – med militære, politiske og økonomiske muskler. Dette er helt i tråd med USA og Trumps syn. I sammenhengen framstilles militær opprustning, militærøvelser og flere amerikanske soldater i Europa, inkludert Øst-Europa, nærmest som et slags fredsbevarende prosjekt.
NATOs settesjef Stoltenberg (det er USA som er den virkelige sjefen) viste til at USA i øyeblikket har 20 000 soldater som har krysset Atlanteren og nå øver sammen med europeiske allierte i Europa, den største amerikanske styrken på mange år. «Jeg kan ikke tenke meg sterkere bevis på transatlantiske bånd», sa Stoltenberg.
Jens Stoltenberg ble 26. juli intervjuet på Stiklestad (som det passer seg en krigsmann) av NRK. Der advarte han sterkt mot tanker om at det er utenkelig med krig. Hans store frykt er at et ønske om «å ta USA ut av Europa og andre steder i verden» vinner fram. Fredsbudskap blir krigsbudskap i Stoltenbergs vokabular med frykt for «amerikansk isolasjon».
Med ord om samhold og sikring av vestens rettsorden, så blir krig til fred.
Flyktninger, global undertrykkelse, intervensjoner, bombinger og kriger i tiår. Utallige brudd på folkeretten. Undergraving av en internasjonal rettsorden og multilaterale organisasjoner. En må gni seg ganske godt i øynene for å framstille dette som at «NATO skaper fred». NATO skaper død og fordervelse.
Det er nok av pågående kriger å vise til. Og glemt er visst også ’NATO-mønsteret’ ved at fascisme-styret i Portugal (som NATO-medlem) fikk holde på som de ville, også med sin langvarige krig for sine kolonier i Angola og Mosambik. Og at det fascistiske kuppet i Hellas i 1967 ble gjennomført etter en CIA og NATO-plan.
NATO selv stiller ikke spørsmål ved innholdet i sin egen «rule of law» og kriger for fred. Det er også et mønster ved at norsk utenrikspolitisk enighet og de fleste mediastemmene ukritisk stiller opp. Men NATO er jo ikke et slags nøytralt «fredsinstrument». De har sin egen åpne agenda. Det sier de også selv, og det viser NATOs aktiviteter. NATOs eksklusivitet problematiseres ikke. Tvert i mot så framheves det som ubetinget positivt å styrke NATOs rolle som et redskap som et slags verdenspoliti – uten at innholdet i «eksklusiviteten» faktisk blir undersøkt.
En påberopelse av at mine og våre verdier har en slags forrang og allmennverdi, blir ganske corny hvis ikke innholdet i verdiene og «reglene» analyseres. «Den vestlige modellen» har vært basert på jaget etter profitt. Vestens frihet har vært basert på andres ufrihet. Vestens økonomiske vekst har vert basert på utbytting i andre land. Når det åpent sies at det gjelder å sikre en maktpolitisk herredømme, så betyr ikke det at det er frihet og demokrati som gjelder, men makt og kontroll. «Forvar for den frie verden» blir et tydelig maktpolitisk røykteppe.
Et internasjonalt fredsprosjekt og internasjonalt samarbeid burde også ha som plattform sameksistens og konfliktløsning nettopp på tvers av forskjeller. For mye er «at stake» i en atomvåpeners tidsalder. Fred og sameksistens betinger ikke at det er egne definerte regler («rules») og verdier som skal pådyttes andre. Det er nettopp sameksistens i en inkluderende ramme som kan hindre kriger. En ramme som NATO med sin eksklusivitet nettopp svekker.
Voldsomt trykk for å støtte NATOs og våre alliertes verdensbilde
Det er en samkjørt ideologisk offensiv med trusselbilder i forsvarsdebatten (ny langtidsplan for forsvaret), Politiets Sikkerhetstjenesters (PST) og Den militære etterretningstjenestens (E-tjenesten) nye trusselbilder – som virker ganske koordinerte på kammerset.
Det som truer vår økonomi og konkurranseevne, blir en militærpolitisk trussel, uavhengig av hvor på kloden landene ligger.
Trusselanalysene får stor mediaomtale, samtidig som de framstilles nærmest uten kritiske blikk. Det bety at de er med på å skape en virkelighetsforståelse i tråd med vår alliansetilknytning og i NATOs bilde. Samtidig vises ikke bakgrunnsmaterialet. Det blir vanskelig å diskutere skjulte elefanter.
En glemmer at trusler er et gjensidig forhold. En trussel oppstår av et motsetningsforhold.
«Det fokuseres utelukkende på hva Russland og Kina har av militære kapabiliteter, hvordan de moderniserer sitt forsvar og hva de foretar seg, men uten å se det i sammenheng med hva USA og NATO har og gjør på sin side. Det er i stor grad samspillet som har oppstått mellom disse aktørene de siste årene som er nøkkelen til å forstå den nye spenningen, og hvorfor Kina og Russland i dag synes å utgjøre en trussel mot Norge og Nato. Det nytter ikke bare å peke på at Russland og Kina er autoritære. Jeg synes det er problematisk at E-tjenesten ikke utfordres på dette i det offentlige ordskiftet. Vi er inne i en tid med stormaktsrivalisering, som under den kalde krigen» (NUPI-forsker Julie Wilhelmsen til abcnyheter 14. februar)
«Å hevde at noen stater er en trussel og begrunne det med at de er autoritære, blir litt for enkelt. Da må de i så fall legge frem en årsakskjede». (forts Julie Wilhelmsen)
«E-tjenesten hevder videre at Kina aktivt vil endre det internasjonale systemet og ser seg selv i en vedvarende konflikt med USA og Vesten. Dette er å sette verden på hodet. Kinas økonomiske framgang har skjedd nettopp fordi landet har sluttet opp om den internasjonale markeds-liberalistiske orden. .. Det er USA som har utpekt Beijing til fiende, og det er Washington som nå utfordrer den internasjonale rettsordenen.» (Bjørgulf Braanen, Klassekampen 12. februar)
Enøyd også når det gjelder teknologi, infrastruktur og overvåking
Trusselbilder og faren ved overvåking, knyttet til bruk av andre staters teknologiske løsninger, er ganske enøyd. Slike ensidige trusselvurderinger legger i seg selv grunnlaget for fiendebilder, flere militære investeringer og økte «behovet» for NATO og alliansetilknytningen.
Det kan i det minste diskuteres om «fienden» driver mer overvåking og infiltrasjon enn våre «venner». Men våre alliertes svin på skogen ufarliggjøres uansett – det er jo våre venner.
Russlands «trollfabrikker», dataspionasje og påvirkning via internett er mye skrevet om. Det samme gjelder farer ved bruk av kinesisk teknologi (5g). Men mindre skrives om USA og vestens tilsvarende aktiviteter.
Listen er lang! Alt fra infiltrasjon, overvåking, datainnsamling, manipulasjon og innblanding i andre lands prosesser. Her er noen få eksempler.
23. mars 2018 vedtok USA «The U.S Cloud Act». Den gir amerikanske myndigheter full tilgang til alle data som lagres i amerikansk-eide skytjenester også i Europa. Samtidig er det kjent at brukerinformasjon til millioner av Facebook-brukere ble misbrukt av det britiske konsulentselskapet «Cambride Analytica». I Channel 4 har direktøren i Cambridge Analytica – Alexander Nix – fortalt om bruk av skjulte kamera, og at de har vært engasjert ved valg i ca. 200 land. De har lagt kompromitterende feller og vært direkte involvert i valg i Mexico, Malaysia, Brasil, Kenya og India.
I New York ligger AT&T s bygning med kodenavnet «Fairview». Der har NSA en del av overvåkingssentralen for milliarder av eposter, telefonsamtaler og chatter. Dette skjer også via samarbeid med utenlandske selskaper som Telia og Tata Commnication (aktuelt i forbindelse med outsourcing av norske banktjenester). Her samles inn og kategoriseres og overvåkes uhorvelige datamengder – og «brukes» i forhold til nøkkelord. NSA har fullmakt til å spionere på internasjonal kommunikasjon. Vi husker NSA og programmene Cointelpro – mot politiske motstandere i USA (Vietnamkrigen), Chaos/CIA – spionprogram mot fredsbevegelsen og Shamrock/NSA kommunikasjonsovervåking.
I 2007 avslørte Reuters at et programmet, som kalles WikiScanner ble brukt av CIA og FBI til å redigere artikler i Wikipedia bl.a. om Irak-krigen.
I det siste er det også avslørt at både CIA og NSA har spionert på både allierte og fiender gjennom et Sveits-basert selskap som produserer krypteringutstyr. CIA og selskapet det sveitsiske Crypto AG skal ha samarbeidet helt siden andre verdenskrig, og siden 70-tallet skal selskapet ha vært styrt av CIA til 2017. (IT-avisen 12. februar)
Den norske militære etterretningstjenesten har i mange tiår hatt et formelt direkte samarbeid med NSA og CIA. I vår kunne WikiLeaks avsløre at virksomheten på e-tjenestebasen på Eggemoen var langt mer omfattende enn det myndighetene hevdet. Sivil kommunikasjon har blitt overvåket og informasjon om norske avsendere, mottakere og innhold i telefonsamtaler, e-poster og innlegg i sosiale medier har blitt lagret. E-tjenesten har drevet med «geolokalisering» og hjulpet USA med å spore opp personer rundt om i hele verden, spesielt i Afghanistan. Geolokalisering brukes blant annet til å finne målene for amerikanske droneangrep, hvorav de fleste angrepene bryter med internasjonal lov.
Militæret går hånd i hånd med økonomiske og handelspolitiske forhold
Etter at Stoltenberg hadde holdt sin tale, gikk USAs utenriksminister Mike Pompeo på podiet i München. Han varslet at USA vil støtte energiprosjekter i Europa med 1 milliard dollar. Pengene, som tilsvarer 92 milliarder kroner, skal bidra til energiprosjekter i både den sentrale og østlige delen av Europa – i konkurranse mot Russlands gassleveranser.
«Vårt mål er å styrke investeringen som privat sektor gjør i energisektorene». (Pompeo)
Økonomiske sanksjoner er et velkjent maktmiddel fra USAs side. Det har åpenbart to sider. Sikre egne investeringer/«business» og presse andre til å lystre. Når Iraks nasjonalforsamling vedtar at USAs tropper må ut av landet, svarer USA/Trump med trusler om konfiskering av bankinnskudd av oljetransaksjonspenger og økonomisk blokade. Handelskrigen mellom USA og Kina er vel også lett å se som et bakteppe for NATOs Kina-trusler.
Aldri tidligere har det vært en større delegasjon av amerikanske folkevalgte (republikanere og demokrater) på en forsvars- og sikkerhetskonferanse som den i München. De stod sammen i å advare mot økt kinesisk innflytelse i Europa. Pelosi (demokrat) advarer Europa mot å velge «autokrati foran demokrati» hvis de tillater et kinesisk selskap å bygge ut landenes 5G-nettverk. (VG 15-02-20)
Og NATO blir et godt instrument. For USAs business, men ikke for folk og kamp for frihet og selvstendighet.
Det er tettere bånd mellom sivile og militære forhold
I de offisielle trusselvurderingene framstilles det som risikofylt at andre land kan ha tette bånd mellom det sivile samfunnet, private og offentlige selskaper og militæret. Vi må trå forsiktig i et sånt landskap, heter det.
Ja, avhengigheter øker pga av den teknologisk utvikling. Det skjer i enkeltland og på tvers av landegrensene. Poenget er at det skjer både hos våre «fiender» og våre «venner». Dette var faktisk også et sentralt element i den nylig avholdte NATO-øvelsen Trident Juncture i Norge. Private selskaper og sivilsamfunnet ble trukket aktivt med under i et såkalt «totalforsvarskonsept». Og i fagmilitære råd om ny «Langtidsplan for Forsvaret», så understrekes også betydningen av et sånt samarbeid.
Når E-tjenesten og PST sier at dette er en trussel, i seg selv, mot vårt demokratiske styresett, mens vi samtidig har sånne avhengigheter selv, så viser dette igjen at trusselvurderingene i utgangspunktet har NATO-brillene på.
Militær opprustning skyter fart
USA øker gapet! Dette er tittelen på en omtale av en rapport fra «The International Institute for Strategic Studies» – IISS – som ble publisert på møtet i München.
«I 2019 forble USA den desidert største forbrukeren av penger på militærbudsjetter, og utvide gapet mellom dem og den nest største ‘militærforbrukeren’, Kina. Amerikanske investeringer i innkjøp av våpen og militær forskning alene var større enn Kinas samlede forsvarsbudsjett. USAs forsvarsinvesteringer i våpenanskaffelse og forskning var også rundt fire ganger så store som europeiske stater til sammen.»
I dag ser vi at alle parter skylder på hverandre for å øke militærbudsjettene.
«Man glemmer hvordan våpenkappløpet oppsto, hvordan begge parters påstander om at den andre utgjorde en trussel og påfølgende egen opprustning førte inn i en spiral der alles trygghet ble mindre.» (Julie Wilhelmsen)
Sikkerhet er ikke noe en kan konkurrere om i et nullsum spill! Sikkerhet er et udelelig gode, og sikkerhet for et lands folk kan bare bli varig hvis «fiende-lands» befolkning opplever det samme.
Vi er ikke frie selv når andre ikke er det. Vi lever ikke selv i fred, når andre opplever krig.
Den virkelige trusselen og risikoen er stormaktsrivaliseringen. Det fører til militarisering, økt spenning – med atomtrusselen i bakgrunnen.
USA og NATO føler at det svikter under føttene. Samtidig (eller derfor) ekspanderer de østover og satser offensivt i en geopolitisk situasjon under endring. Turbulente tider er skumle tider. Russland vil ikke la seg pille på nesen og Kina vokser som stormakt. Konkurransen og rivaliseringen om markeder, råvarer, produksjonskjeder, transport og profitt, gjenspeiles i militær opprustning og bruk av ’sine’ militærallianser.
En rivalisering som øker krigsfaren, øker sjansen for at Norge blir en krigsskueplass.
NATO er et tydelig redskap i denne stormaktsrivaliseringen. Derfor er NATO en reell trusselen for Norge – for vår frihet og selvstendighet.
De som blir holdt i bånd er ikke frie!
Når en hører på debatt om NATO, så virker det som om Norge nærmest har båndtvang. Da er det lurt å se på hvem som faktisk holder i båndet og hvorfor.
Det er ikke en god strategi å være medlem i A-gjengen for å bekjempe B-gjengen. Det går an å være mot all gjengkriminalitet.
Snakk NATO ned! Bygg NATO-skam!
