Det er egentlig en litt pussig sak – eller kanskje ikke, ved ettertanke – at flere sentrale representanter, og talspersoner fra partiet Rødt hevder, at Rødt ikke har sluttet opp om ‘Stortingsmeldingen om Langtidsplanen for forsvaret’.

Det skal godt gjøres å fraskrive seg ansvaret for et tydelig forlik, som regjering og offentligheten kaller historisk. (Se min tidligere kommentar).

Andre stortingspartier, regjering og fagmilitære – pluss – roper hurra. Å fornekte noe, som offentligheten og det omkringliggende politiske landskapet oppfatter som «historisk» skifte, kan ikke være lett, også siden partiets grunnlag og tidligere programstandpunkter har uttrykt en fundamental kritikk av norsk utenriks- og forsvarspolitikk.

“Vi vil ikke stemme for helheten i et forsvarsbudsjett om vi kommer på Stortinget”

Per Gunnar Gabrielsen – “Krig i vår tid”, Oktober-forlag 1980.

Rødt er opplagt var for kritikk knyttet til utenriks- og forsvarspolitikk. At det trengs en ‘forklaring’, er en dyd av nødvendighet, for ikke å bli tatt med bukser nede – i forhold til sitt historiske og ideologiske grunnlag.

Kjente mekanismer

Forklaring (i mine øyne bortforklaring) bruker kjente mekanismer

a) Fornektelse

Fornektelse eller benekting er et forsvar hvor man unngår å erkjenne ulike aspekter av den indre eller ytre virkeligheten.

Sentrale representanter for Rødt viser til innlegg i debatter og leserinnlegg med tydelige reservasjon mot NATO og rådende utenrikspolitikk. I forlengelsen her ligger at sentrale deler av innholdet i forsvarsforliket fornektes – og betydningen av Stortingets vedtak – forliket – relativiseres.

b) «Oppnådd viktige resultater»

En forsvarer sin deltakelse/oppførsel ved å vise til, at det er oppnådd hva en selv erklærer, som «viktige resultater».

Her vises det mye til tre forhold. For det første at formuleringen om atomvåpen i stortingsvedtaket er ‘veldig bra’. Det kan i stor grad diskuteres. At det vises til «gjensidig» nedrustning i sammenhengen, er faktisk samme formuleringer som NATO bruker, og som brukes av regjeringen for ikke å skrive under FNs atomvåpenforbud. At dette sementeres, med full enighet, kan brukes for å legitimere regjeringens holdning.

For det andre vises det til at forsvarsplanen peker på viktigheten, og det nye, i konvensjonell militær opprustning. Her anbefaler jeg å lese tidligere forsvarsplaner. ‘Avskrekking’ er et velkjent og velbrukt moteord – ikke bare knyttet til atomvåpen.

Et tredje sentralt punkt er å trekke fram viktigheten i å styrke et nasjonalt forsvar som begrunnelse for å kjøpe hele forsvarspakka.

Dette er uttrykt fra Ingrid Fiskaa (SV) i Klassekampen 17. juli: «Ønsket om å ha et fungerende nasjonalt forsvar blir forveksla med å ha kasta seg på våpenkappløpet». Bjørnar Moxnes fra Rødt følger samme sporet og setter opp en motsetning mellom det å være i mot forsvarsforliket og å være for et styrket nasjonalt forsvar. «Så har det blitt sagt at vi som sit på Stortinget for Raudt er med på eit opprustingsvanvidd. Då spør eg: kva er alternativet til eit sterkt nasjonalt forsvar?» Klassekampen 11. oktober.

Men til venner er Rødt og SV: Vekslingskursen er motsatt. Et stormakts-regissert våpenkappløp blir forveksla med «ønsket om å ha et fungerende nasjonalt forsvar». Et nasjonalt fungerende forsvar betyr å kutte stormaktsbånd og avhengigheter – ikke å forsterke disse – uansett flagg og symboler på uniformer.

Det er kraftig kost å ikke se, at den overordnete politiske effekt og settingen ved forsvarsforliket, betyr å innsnevre rommet for en sikkerhets. og utenrikspolitisk opposisjon.

c) En metode: å snakke om andre viktige saker, er velkjent.

Dette faller ofte sammen med at kritikerne til forliket tilsynelatende ikke skjønner (vil ikke skjønne) nødvendighet av nasjonal opprustning’. En unnviker å gå inn i innholdet og relativiserer noe som allment er oppfattet som «historisk».

d) Det er jo regjering og forsvarsminister som bryter forliket sies det i debatter

Hallo! Det skal en smule mot til å påstå at det er forsvarsminister og regjering som «bryter med forsvarsforliket», når tydelige planer omsettes i praksis – utenlandsoppdrag/soldater, trening og tilrettelegging for atomopprustning, fregatter og utstyr sendes langtvekkistan, og opprustning i nord, inkludert Svalbard, er høyere på dagsorden. Det er rene ord for penga i forsvarsplanen.

Grunnmuren og byggeklosser er stormaktsregissert militarisering, alliansepolitikken med forsterkning av ‘allierte’-kapasiteter, militærets, innretningen, kommandoforhold og våpenprofil.

Politisk balansegang som flere har forsøkt seg på før

Rødt har vokst og endrer sin politiske rolle i pakt med at de i større grad enn før, formes av parlamentarisk arenaer lokalt og nasjonalt. For flere saksområder har Rødt gått fra å være i opposisjon til å bli et ‘ansvarlig’ parti. Det kan være viktig for et parti, som tidligere har vært utenfor folden og det gode selskap, å vise både velgere og omland at de må regnes med.

I diskusjoner rundt Rødts strategi og handlingsplan før Landsmøtet i februar 2025 er det sentrale spørsmålet: «Hvordan skal Rødt, i enda større grad, bli en maktfaktor i norsk politikk?» Det vises til at
«Rødt har de siste årene hatt et historisk gjennombrudd. For Rødt er det resultatene som teller og vi jobber hele tiden for å få til konkrete forandringer som gjør folks hverdag enda bedre, men vi kan få til mer. Rødt skal bli så store og sterke at vi ikke er til å komme utenom.»

Dette er politisk balansegang som flere har forsøkt seg på før. Politisk pragmatisme og resultatorientering i forhold til å representere en folkelig og klasseforankret opposisjon til rådende maktforhold.

Enrique fra Pixabay

Ikke noe gøy, men viktig

Rødt og SV er partier som tradisjonelt står nærmest mitt eget syn på forsvarspolitikk. Det blir det ekstra ‘tungt’ når venner ‘ svikter’. Men i disse tider hvor spenninger og krigsfare framheves i mange sammenhenger, så er det ekstra viktig å prioritere og diskutere spørsmål knyttet til fred og solidaritet – mot krig.

Klasse og antiimperialisme

Det kan være lurt å se på den norske stats militærapparat i relasjon til klassekamp og maktforhold. Et virkelig norsk uavhengig forsvar kan stå i motsetning til dagens maktpolitiske system og styrkeforhold – gitt de økonomiske og politiske bindingene som finnes gjennom utenlandsinvesteringer, oljeproduksjon og oljefond. Se tidligere innlegg

NATO er et maktpolitisk redskap og et forvaltningsapparat for en’ kapitalistisk orden – ‘rule-of-order’ – basert på transport, produksjon, handel, kapitalflyttinger, børs og finans og rammebetingelser – betalinger, infrastruktur og transport. I denne sammenhengen er Norge og rådende maktforhold en deltaker.

Det vises ofte til sosiale, velferds og miljømessige konsekvenser ved kriger og militære aktiviteter og prioriteringer, men å synliggjøre et konkret maktpolitisk innhold knyttet til ‘forsvarets’ struktur og rammer, skjer i liten grad.

Norsk sikkerhetspolitisk debatt er stort sett fri for et nasjonalt maktpolitisk klasseperspektiv. Det kan være en ‘forklaringer’ på en del uro når stortingsbehandling ofte setter dagsorden – også for Rødt og SV – i offentligheten.

Det i arbeiderklassens og folks interesse at det norske forsvaret skal være best mulig i stand til å stå imot et angrep – men ikke å delta i en imperialistisk militarisering og opprustning. Dette betyr ikke å godta rådende maktforholds uttrykte militære doktriner eller prioriteringer.

Jeg er for et nasjonalt forsvar av egne ressursforvaltning, selvstyre og demokratiske rettigheter. Et nasjonalt forsvar speiler klassekamp. Det er finans, børs, kapitalinvesteringer, oljefond (norske imperialistiske maktstrukturer) som ofrer nasjonale interesser – til fordel for sine maktstrukturer og allianser.

  • Med sine profitt og markedsstyrte energi- og kraft-regimer, så selges ikke bare arvesølvet, men mulighet til nasjonal kontroll med viktige forsyningslinjer og infrastruktur.
  • Med å tillate utenlandske militærbaser på norske områder, så overføres ikke bare maktmidler «til fremmed makt», men selve retten til suverenitetshevdelse.

På samme måte som motstand mot EU og EØS både dreier som om nasjonal styring og kontroll og faglige og demokratiske rettigheter, så dreier motstand mot en stormaktsregissert militarisering – forsvarsforliket – seg også om klassekamp og rom for nasjonal maktutøvelse.

Å se bort fra en nasjonal side ved maktapparatet (selv for en imperialist av norsk type) vil kunne før til at en isolerer seg fra folkelig oppslutning, og gi rom for nasjonalsjåvinisme og farlige blandinger av høyrepopulistiske og reaksjonære strømninger. Krav om nasjonal suverenitet er grunnleggende for NATO-motstand og folkelige antikrigsarbeide.

Urolige tider

Gerd Altmann fra Pixabay

Med omfordeling og turbulens internasjonalt aktualiseres tidligere debatter i arbeiderbevegelsen om krigsdeltakelse og krigsbevilgninger. Deler i det rådende (borgerlig) maktregimet har opp gjennom historien vist å spille på – og være avhengig av – allianser med deler av arbeiderbevegelsen og ‘venstreopposisjonen’.

Et historisk forsvarsforlik applauderes med jubel fra makta. Et svekket maktkamp- og klasse-perspektiv rundt utenrikspolitikk og spørsmål om krig og fred, kan utvikles til et strategisk svekkelse for en internasjonal solidarisk arbeider og folkebevegelse.

Det ropes fra makta om tillit og ro i rekkene

Det bygges allianser mellom sivil, privat og offentlig sektor. Fiendebilder suppleres med ‘beredskap’, og ro i rekkene. «Tillitssamfunnet» må styrkes heter det. Rommet for utenrikspolitisk og forsvarspolitisk debatt kan fort snevres inn. Uro og uenighet kan lett settes inn i et hybridkrigs-perspektiv med påvirkningsfare.

I settingen skimtes konturene av at klassekampen nedtones. Enten ved å forenes om viktigheten i å ‘styrke norsk konkurranseevne’, eller for å sikre ro og tillit i turbulente tider.

Kampen rundt sosiale og økonomiske konsekvenser ved store militære krigs-budsjetter vil skjerpes. Skal venstresida stå opp mot sjåvinistiske strømninger som retter skytset mot eliter (på Listaugiansk vis) eller bli fanget i krigsøkonomiens malstrøm – i en klassesamarbeids klamme hånd.

Kategorier: Politikk