Mennesker i fellesskap må skaffe mat og nødvendighetsartikler for å leve. Da kreves en samfunsmessig innsats/arbeid. Av ulike slag til ulike tider. Enten det er å plukke mat fra vekster eller å bearbeide råstoffer. Ikke alle har arbeidsevne. Da stilles (bør) resultatet av andres arbeid til rådighet.
I dag i, vårt produksjonssystem, er arbeidet organisert i et forhold. Et forhold mellom eiere (kapital) av produksjonsmidler og arbeidere. Rammen for arbeid er at man må selge sin arbeidskraft på et marked (arbeidsmarked). Arbeidskraften vår er altså selv en vare. Sånn behøver det ikke være, men sånn er det i dag.
Mens arbeidere (selgerne) grunnleggende står i motsetning til eierne (kjøperne), så er de innen systemets rammer avhengig av dem. For å få solgt arbeidskraften sin – for å få arbeid.
Dette bety at liv og arbeid er avhengig av «næringslivet». At hjulene holdes i gang. Dette er ingen naturlov, men den måten som produksjonen i samfunnet i dag er organisert på.
Pandemier avdekker det meningsløse i den måten som samfunnet er organisert på, men viser også avhengigheten.
I pandemiers navn vektlegges fellesskap. Vi må ta hensyn til hverandre. Vi kan ikke være oss selv nok. Den individuelle konkurranseideologien må for et øyeblikk vike. Det er nok av selvgode sjåvinister/egoister som prøver å utnytte situasjonen, men gjennomgående så slår fellesskapstanken gjennom med stor kraft.
Likevel vris «fellesskapsløft» i stor grad over til løft for individuelle bedriftseiere og næringslivet. Nettopp i avhengighetens navn. Vi må skape og opprettholde arbeidsplasser. Arbeidslivets (produksjonsforholdene) organisering slår igjennom.
Pandemien fører på sin måte til økonomisk krise, men er ikke årsaken. Måten vi har organisert økonomien/produksjonen på, gjør at pandemier synliggjør motsetningen mellom liv, helse og og økonomisk organisering. Hvis økonomien og samfunnet var organisert for å lage det vi trenger og har behov for, så er det vel egentlig helt meningsløst at vi må velge mellom økonomi og liv og helse. Men vi «tvinges» nettopp til å være opptatt av sånne spørsmål når det gjelder ulike «stengingsregimer» og støttepakker.
Situasjonen viser tydelig at det ikke er resultatet av arbeidet som teller, men handelen og bruken av arbeidskraft – som kilde til overskudd – ikke nødvendighetsartikler. Den økonomiske krisen er en «overkuddkrise»/profittkrise for bedrifter/kapitalen.
Men den framstår som en virkelig motsetning, av mytisk karakter, mellom økonomi og liv. Dette er en framtredelsesform også i politikken.
Det meningsløse forholdet, som skaper kriser, fører til at kapitalen må reddes for at den skal kunne fortsette å kjøpe arbeidskraft.
Kapitalens jernhånd er sterk, men slår sprekker
Sånn er systemets logikk. Redningspakker til næringsliv og bedrifter er «nødvendige» – for å holde hjulene i gang. Produksjonssystemets logikk blir en samfunnsmessig logikk – tilsynelatende som en naturlov. Mens helsearbeidere hylles for sin innsats, følger velferdskutt, og signaler om økte skatter. Og lønnsløft eller bedring av arbeidsvilkårene for helsearbeidere sitter langt inne. Vi må jo alle betale for næringslivets redningspakker, heter det.
Kapitalens jernlov hviler på en mytisk bevissthet, som er politisk rådende, som produksjonsforholdenes framtredelsesform. Og dette skjer i en ramme hvor pandemien kan bli «the Perfect Disaster for ‘Disaster Capitalism’» som den kanadiske journalisten Naomi Klein sier i et intervju 30. mars.
«Historien er en krønike av ’sjokk’ – sjokkene fra kriger, naturkatastrofer og økonomiske kriser – og deres etterspill. Denne ettervirkningen er preget av ’katastrofekapitalisme’, beregnede, ’frie marked’ -løsninger for kriser som utnytter og forverrer eksisterende ulikheter.» (Naomi Klein)
Behovet for fellesskapsløsninger kan likevel ikke dekkes over med et pennestrøk
«Vårt valgspråk må altså være: reform av bevisstheten, ikke gjennom dogmer, men gjennom analyse av den mystiske, for seg selv uklare bevisstheten, uansett om den framtrer i religionen eller politikken. Det skal vise seg at verden lenge har hatt en drøm om noe den trenger å være klart bevisst på for å virkelig besitte. Det skal vise seg at det ikke dreier seg om en lang tankestrek mellom fortid og framtid, men om å fullføre fortidas tanker. Det skal til slutt vise seg at menneskeheten ikke starter noe nytt arbeid, men med klar bevissthet fortsetter sitt gamle arbeid.»
(Mark 1843)
Forhold og sammenhenger som vi kan bli kart bevisst på. En sammenheng og kamp som har lange tradisjoner i arbeiderbevegelsen i motsetningsforhold til den rådende ideologien.
Vi ser i sanntid at vi er så mye mer sammenkoblet med hverandre enn det ganske brutale økonomiske systemet vill ha oss til å tro. Vi opplever verdien av samhold på en fundamental annen måte enn markedets usynlig styrende hånd.
Det snakkes mye om «social distancing» i dag, som konkrete tiltak mot virusspredning. Men ’social distancing’ er også en iboende egenskap skapt av kapitalforholdet. Vi framstår som konkurrerende enkeltindivider enten det er på arbeidsmarkedet, boligmarkedet eller overfor tilgang til privatiserte velferdstjenester.
Den ’mytisk bevissthet som produksjonsforholdenes framtredelsesform’ råder som en klam hånd. Men konkrete fellesskapsopplevelser kan skape bevissthet om en mulighet for framtidige «social communities» og grobunn for fellesskapsløsninger. Mennesker er mennesker som sosiale vesener.
Geir, 25.5.20