Om USA-baser i Norge og norske baser i utlandet
NATO og USA har i det siste snakket mye om «byrdefordeling». En side ved det er at de har presset på for at alle NATO-land skal bruke minst 2 prosent av Brutto Nasjonal Produktet (BNP) til militærvesenet. En annen side ved saken er at USA vil ha byrdefordeling på slagmarken. Når USA øker sine fotavtrykk mot Russland i nord, så presser de på for å få baser og øke sin tilstedeværelse i Norge. Når USA selv vil omgruppere sine soldater for å mobilisere mot sin siste fiende – Kina, så må NATO direkte ta ansvar for tilstedeværelse i Midt-Østen.
Norsk base- og atom-politikk i fritt fall
Egentlig har tidligere norsk basepolitikk falt for lenge siden, og uten mye åpen debatt og innrømmelse fra myndighetene.
Det har riktignok vært litt ordskifte om hvorvidt «US-Marines» på Værnes og Setermoen har vært permanent stasjonert. Nå fjernes en hver tvil.
«Den langsiktige utviklingen av basestrukturen skal, i tillegg til det daglige behovet for styrkeproduksjon og fredstidsoperasjoner, understøtte nasjonale og allierte forsvarsplaner.» heter det i det nylig framlagte Forsvarsbudsjettet 2021.
«Marine Corps (USMCs) USMCs rotasjonsbaserte trening og øving vil bli videreutviklet i retning av en mer periodevis tilstedeværelse tilknyttet øvingsvirksomhet.»
Regjeringen snakker her selv om en basestruktur og at den skal «videreutvikles», og «periodevis tilstedeværelse» blir nyordet i basepolitikken.
Nå er Norge også i ferd med å inngå en ny utvidet formell «forsvars»-avtale med USA.
Det «arbeides det med å få på plass en supplerende forsvarssamarbeidsavtale med USA. Avtalen vil være folkerettslig bindende og krever Stortingets samtykke før ikrafttredelse.» (Forsvarsbudsjettet 2021). At det vises til stortingsbehandling, er vel en innrømmelse om at avtalen berør ’betente’ områder.
I praksis åpnes dører på vidt gap
Norge har i lengre tid latt USAs krigsmaskin få stadig friere spillerom i nord. Atomdrevet angrepsubåter er stadig oftere å se i norske fjorder i nord og langs kysten. USA alene og i samarbeid med andre NATO-land og Norge øker treningsaktiviteter og øvingsflyvninger også med potensielle atom-kapasiteter.
«USA og NATO, med norsk støtte, har stadig mer «robust tilstedeværelse» av militære sjø- og luftstyrker, som med konvensjonelle og kjernefysiske våpen opererer i Norskehavet og inn i Barentshavet» (Tormod Heier: Norden som lavspenningsområde – sept. 2020).
USAs B-52 bombefly eskorteres og får omvisning av norske F-35. Øvelser og spionering nærmer seg den russiske grensen også innenfor den russiske økonomiske sonen i havet.
I Vardø er USAs radaranlegg, Globus, kraftig utbygd. Ut over dette er det sterk militær etterretningsaktivitet basert på bilaterale avtaler mellom Norge og USA.
Norge også er også direkte involvert i USAs satellittspionasje som blir mer operativt i 2022. Som forsvaret selv sa i en pressemelding (april 2018): «Vi har kommet langt i å formalisere samarbeid med amerikanerne på flere områder innenfor satellittkommunikasjon, overvåkning og sporing i rommet».
«Norge og USA ble enige (2018/19) om at to norske statseide satellitter i polar bane fra 2022 skal være utstyrt med amerikanske spesialutvikla militære sensorer.
Dette knytter Norge operativt til USAs offensive atomvåpenprogram.
Dette er ledd i en opptrapping på flere fronter. En infiltrasjon som foreløpig har fått liten oppmerksomhet, er at det siden 2012 har vært lagt ut overvåkningsnoder i det russiske strømnettet, og gjennom økt cyberkapasitet lagt til rette for å ødelegge det russiske strømnettet (Sanger og Perlroth 2019). Det kriges på flere fronter!
Erklæringen om atomvåpenfrihet er null verdt
I 1949 sa Norge nei til utenlandske baser og atomvåpenlagre på norsk jord så lenge landet ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep (baseerklæringen avgitt i februar 1949). I 1957 var Norge ett av få land i NATO som sa nei til lagring av atomstridshoder i fredstid, og i 1975 ble det krevd forsikringer om at NATOs marinefartøy ikke hadde atomvåpen om bord når de anløp norske havner.
Norske forsvarspolitikere stiller i dag i flokk opp for USA. Det godtas at vi aldri har kunnet få bekreftelse fra amerikansk side om atomvåpenfrihet, og erklæringen er vel ikke verdt papiret den ble skrevet på. Uansett om det gjelder plassering av jegersoldater fra USA i nord, lagring av våpen og tungt militært materiell i Trøndelag og Nord-Norge, og økt militær aktivitet i nordområdene så stiller Norge nærmest reservasjonsløst opp.
Amerikanske ubåthavner i Troms – en ny trussel
I det siste er det blitt kjent at USA presser på for å øke sin tilstedeværelse og få disponere havneområder for atomdrevne ubåter i og rundt Tromsø. Dette er et ledd i USAs (norsk støttete) militære opptrapping inkludert atomvåpen-kapasitet.
Saken viser at også både norske forsvarsmyndigheter og USA overkjører lokale myndigheter. Tromsø fylkesting sa i mars klart i fra at de ikke ønsket en ubåthavn for reaktordrevne fartøy i Grøtsund havn litt nord for selve Tromsø sentrum.
Nå ser det ut til resultatet kan bli at USA får dobbelt opp. Både en base i Grøtsund og gjenåpning av «Olavsvern». Det norske forsvaret nedla for en tid siden marinebasen i Olavsvern etter den forrige kalde krigen, men nå er det tydeligvis andre tider.
Det som skjer øker spenning og truer sivilsamfunn, og undergraver Norges selvstendighet!
Når «logistikk» blir rene militære baser, og om industrielt militært samarbeide
Det som utspiller seg i Troms er også et eksempel på at «logistikk»-enheter blir militære baser. Områdene skal brukes til forsyninger, lagring og skifte av mannskaper. Områder som åpenbart trenger militær beskyttelse og permanent tilstedeværelse av militært personell.
Det som skjer viser også et tett samarbeid mellom norske, internasjonale handels- og skipsfartsinteresser og det militæret. Et sånt samarbeide er åpenbart når det kjelder krigsindustrien – omtalt som «det militærindustrielle komplekset». «Logistikk»-funksjonen viser at dette skjer på flere områder.
Olavsvern disponeres i dag av WilNor Governmental Services som igjen er en del av Wilh. Wilhelmsen Holding ASA (OSE: WWI), som er et maritimt industriselskap, og ingen smågutt. Wilhelmsengruppen leverer produkter og tjenester til over halvparten av verdens handelsflåte, samt mannskap og teknisk kompetanse til noen av verdens største skip.
Underselskapet WilNor Governmental Services AS «er et ’spesielt formål’ selskap kontrollert av Wilh. Wilhelmsen Holding ASA, og leverer militære logistikktjenester i Norge og internasjonalt. Tjenestens omfang gjenspeiler generelt logistikkbehovet til luft-, sjø- og landstyrker under forberedelse, utplassering og i operasjoner.» (https://www.wilhelmsen.com/other-services/wilnor-governmental-services/)
Merk spesielt min understreking – «i operasjoner».
I 2015 inngikk WilNor en langsiktig avtale med Forsvarets logistikkorganisasjon om strategisk logistikkstøtte til det norske forsvaret. Som Forsvarets Forum skriver 3.9.19 vil området kunne «bli gjort tilgjengelig ikke bare for de norske forsvaret, men også de allierte styrkene.» (https://forsvaretsforum.no/apner-opp-olavsvern-for-forsvaret-igjen/108290)
Også god butikk
Nato brukte nærmere fire milliarder kroner på ubåtbasen som i 2013 ble den solgt til en investorgruppe – med Gunnar Wilhelmsen i spissen – for 38,1 millioner kroner, for senere å bli overtatt av WilNor, som igjen stiller området til disposisjon for NATO. Her snakker vi god butikk!
Og nå renner det flere penger inn når det inngås en konkret avtale.
Eksport av krig
Ved sin militære opptrapping og omleggingen av basepolitikken, kan vi snakke om at Norge importerer krig til nordområdene. En annen side er at vi gjennom norske baser og utenlandsoppdrag eksporterer krig. Og disse sidene henger sammen. Balanseregnskapet må jo gå opp! USA inne og støtte USA ute.
Vi husker veldig godt Libya, Afghanistan og Serbia. Brudd på folkerett og menneskelige lidelser har fulgt i NATO og Norges kjølevann.
«Norge vil også bidra til internasjonale krisehåndteringsoperasjoner ledet av NATO,.. og koalisjoner. ..» og « støtte reform av væpnede styrker i fellesskap med land utenfor NATO» (Forsvarsbudsjettet 2021)
Listen er veldig lang!
I Forsvarsbudsjettet 2021 listes det opp en rekke områder og land for norsk eksport av krigere.
Selvsagt vises det til deltakelse i «Inherent Resolve (OIR)» i Irak og at «Regjeringen vil også vurdere bidrag til NATOs treningsmisjon i Irak (NATO Mission Iraq, NMI)». USA og NATO har jo allerede blitt enige om å få til en bedre «byrdefordeling» i Midt-Østen, når USA omgrupperer.
Norske soldater i Afghanistan er vel blitt et nærmest fast innslag i planer for videre krigsdeltakelse.
Mindre kjent i norsk debatt er den «militære innsatsen» i Mali, Sør-Sudan, Sinai og Sahel-regionen.
Dette sitatet fra Forsvarsbudsjett-dokumentet for 2021 sier også noe om omfanget. Norge leker ikke.
«Bidrag til sikkerhet i fellesskap vil skje gjennom støtte til reform og effektivisering av de væpnede styrkene i Bosnia-Hercegovina, Georgia, Jordan, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia og Ukraina. Det vil legges vekt på å fremme regionale samarbeid mellom land Norge samarbeider med.»
Dette viser en stor bredde i utenlandsoppdrag. Ingen tegn til ydmykhet her.
Mer om Jordan
Jordan er tydeligvis inn for tiden. I teksten i Forsvarsbudsjettet 2021 er det et eget avsnitt om Jordan.
«Norge viderefører forsvarssamarbeidet med jordanske styrker. I 2021 planlegger regjeringen med et begrenset bidrag til trening, øving og kapasitetsbygging av jordanske sikkerhetsstyrker, herunder opplæring av kvinnelige soldater. Bidraget vil også legge til rette for bedret norsk situasjonsforståelse i regionen. Logistikkelementet i Jordan videreføres for å understøtte Forsvarets deltakelse i Irak. Det er opprettet en midlertidig stilling for en militærrådgiver ved ambassaden i Amman for kontinuitet og oppfølging av samarbeidet.»
Jordan ligger altså godt inne i vår militære portefølje. Det er likevel tegn som tyder på at omfanget er underkommunisert i omtalen i Forsvarsbudsjettet.
I et oppslag i NRK 11. oktober, som omtaler Norges engasjement i Jordan heter det:
«Soldater fra Forsvarets spesialkommando forbereder seg på nye krigsoperasjoner i Midtøsten. Norge har trappet opp sitt militære engasjement i den urolige regionen.»
«Trening i ørkenlandskap gjør oss bedre til å utføre oppdrag hvis det blir behov for oss her i Midtøsten» sier en av de norske militærjegerne. Og fortsetter «Hensikten med treningen er å gjøre den norske kampstyrken bedre til å utføre krigsoperasjoner i ørkenlandskap. Neste gang det er behov for dem i Midtøsten skal de være klare.»
«Behovene» som USAs forlengede arm kjenner vi etterhvert ganske godt. Bak ord om fredsbevaring ligger utallige flyktninger. Kjerneoppgaven med å sikre vestens og USAs kontroll ligger fast.
Camp Åsgård
Den norske styrken holder til på en flybase utenfor hovedstaden Amman. Den norske delen av flybasen har fått navnet Camp Åsgård. Navnet er egentlig ganske betegnende for hva dette dreier seg om. Norge har et oljefelt som heter «Åsgardfeltet» og her er også assosiasjoner til vikingers krigsherjinger.
Øvelser og trening er en del av avtalen om et militært samarbeid som er inngått mellom Jordan og Norge. Valget av Jordan som samarbeidspartner er ikke tilfeldig. Jordanske og norske spesialoperatører har jobbet tett sammen i Afghanistan siden 2005. De har også samarbeidet i «opplæring» av syriske opprørsgrupper siden 2014.
Øvelsene vil føre til at soldater fra begge land sammen skal kunne utføre ulike oppdrag over «hele Midtøsten» heter det, og i en form for permanent tilstedeværelse. Så vet vi det.
Det er hemmelig hvor mange soldater som tjenestegjør i de norske spesialstyrkene. Styrken består av Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen. I tillegg er helikoptermannskaper fra Luftforsvarets 339-skvadron underlagt spesialstyrkene.
«Hensikten med treningen er å gjøre den norske kampstyrken bedre til å utføre krigsoperasjoner i ørkenlandskap.» heter det. Her legges ikke fingrene i mellom.
NRK spør ikke hvorfor norske soldater skal kjempe i ørkenlandskap? Det vises ikke til at dette åpenbart er en del av «byrdefordelingen» på bakken. NATO har lenge varslet mere aktivitet i Midt-Østen og Nord-Afrika – som satsingsområder.
«’Vi har jobbet sammen i over 20 år,’ sa Mr. Stoltenberg. Han takket Jordan for å være vert for NATO-trening for irakiske styrker, og bemerket at Alliansen har avtalt å øke opplæringsoppdraget i Irak. ’Vårt samarbeid i koalisjonen – NATO, våre allierte og Jordan – gjør regionen sikrere og NATO sikrere’».
Sitatet over er fra NATOs pressekonferanse 6. mars 2018. Pressekonferansen fulgte opp en avtaleinngåelse fra februar samme året.
«NATO lanserte et forsvarskapasitets-byggingsprosjekt om «Enhancing Jordan’s capacity for Crisis Management, Continuity of Government and Exercises» mandag 19. februar 2018. Det treårige prosjektet vil hjelpe ’Jordanian National Center for Security and Crisis Management’ i å oppnå full operativ kapasitet, og vil styrke Jordans kapasitet innen nasjonal motstandskraft, kontinuitet i regjeringen og krisehåndtering. Bidrag fra fire allierte – Nederland, Tyskland, Norge og Tyrkia – til ’NATO Defense Capacity Building Trust Fund’ gjorde dette flaggskipsprosjektet mulig.» heter det fra NATOs pressekontor.
Merk også at Jordan er en del av NATOs «Middelhavsdialog» og har satte inn tropper i NATOs oppdrag fra Bosnia-Hercegovina til Afghanistan i snart ti år.
Jordan har også tillatt NATO omfattende bruk av sin Muwaffaq Salti flybase nær Azraq, som har blitt stadig viktigere rundt den tyrkiske rollen i NATO – også i tilknytning til «Incirlik Air Base». Incirlic er forøvrig kjent for at taktiske atomvåpen lagres ved basen. Blant dem er «opp til» 50 B61 atombomber.
Jordan var også hjertelig velkommen til Norge i forbindelse med militærøvelsen Trident Juncture.
På siste demokrati-indeks gjengitt av FN er Jordan rangert på en 150 plass, og karakteriseres ved et autoritært styre kontrollert av kongefamilien. Så mye for beskyttelse av «vestlige verdier».
Jordans diktatur opprettholdes ellers i stor grad basert på en sikkerhetsgaranti fra Israel og USA. Så våre styrkers misjon er tydelig.
NATOs krigseksport er en handelsvare med lange tradisjoner. Det er et tydelig mønster med eksport og import av krig, og med USA-baser i Norge og norske baser i utlandet.
Geir Hem. 12-10-20
