«Norge er ikke i stand til å forvare hele sitt territorium mot angrep fra en stormakt alene. Det er nettopp derfor vi er medlem av militæralliansen Nato og har avtaler med nære allierte». Dette sier forsvarsministeren i et innlegg i Aftenposten 22. oktober.
Dette er et argument som treffer folks frykt og behov for trygghet, og vi har hørt det før. Men holder det? Og er det sant?
En egen «Nato»-tast på tastaturet
Ordet «Nato» er brukt 297 ganger i utkastet til forsvarsbudsjett. Det sier en del. En kan lure på om departementet har fått laget en egen Nato-tast på tastaturet.
Men det er ikke småstatsargumentet som brukes oftest. Når jeg leser trusselbilder i ny langtidsplan og utkastet til forsvarsbudsjett, så er det frykt for at USAs hegemoni og dominans skal svekkes, som går igjen. Det skaper usikkerhet. Vi må forsvare «den bestående orden». Dette er faktisk en annen begrunnelse enn at vi er så lite land som trenger hjelp.
Bakgrunnsildet er tatt av Michael Schwarzenberger fra Pixabay
A-gjeng mot B-gjeng
Det er betimelig å spørre om hva som sikrer små stater i tider med stormaktsrivalisering. I sivilsamfunnet sier vi at vi må slåss mot all gjengkriminalitet. Bør ikke det samme gjelde på den militærpolitiske og forsvarsmessige arena?
Mange mindre stater i verden har faktisk valgt en annen vei. Flere ser i stedet at stormaktsallianser kan trekke landet inn i konflikter, som kan true egen sikkerhet.
Selv med «behov-for hjelp»-argumentet, så må det være grunn til å spørre om hvem vi vil være venner med, og hvilket vennskap som tjener vår trygghet.
Hvordan kan da det vanlige «NATO-norske» vokabularet forvares? Når det er «vår fremste allierte» som forsvarer brudd på folkerett, sier opp multilaterale avtaler, og fremmer sin «selvhevdelse» og makt framfor rett. Dette er nettopp forhold som truer småstaters suverenitet og frihet.
Reservehjul
Regjeringen sier selv i sine nye plandokumenter at det er usikkerhet – «press» – rundt Nato-samholdet. Det brukes også som argument for å forsterke bilaterale avtaler med USA og «nære allierte». Men forskere og fagmilitære har vist til et «samtidsproblem» hvis USA/allierte har andre prioriteringer.
Kan det ikke da tenkes, at når vi legger så mange kort og premisser angående vår egen forsvarstruktur i denne kurven, at det faktisk svekker vårt forsvar og sikkerhet – hvis «hjelpen» ikke kommer?
Geir Hem, 22. oktober 2020
