Biden versus Trump

«USA har isenkrammet» sa Kate Hansen Bunt i NRK radio 7. november som en kommentar etter valget i USA. Kate Bunt er generalsekretær for Den norske Atlanterhavskomité og brukes (ikke pussig) som en flittig kommentator om norsk forsvarspolitikk. Hennes logikk er at Norge som et lite land må lene seg til makta, og det er selvsagt bra med USAs lederskap i verden.

Logikken er også regjeringens og samsvarer med det meste av «Nato-norske» kommentarer i media og fra Høyre til AP. Tonen er at det blir lettere for Norge, og mer stabilitet, når USA legger vekt på å «ta lederrollen i verden.» Det applauderes når Joe Biden sier han vil «gjenreise det amerikanske lederskapet».

At USA «har isenkrammet» skal være visst. Bare ta en stikk på våpenarsenalet, baser og soldater utplassert i verden. Og USAs akselererende bevilgninger til militæret. For ikke å nevne satsinger på ny områder som å militarisere verdensrommet. Dette har skjedd under Trumps administrasjon, men er applaudert – med faktiske ønsker om større militær satsing – fra Biden og co.

Uttrykk om å ’gå tilbake til normalen’ med stabilitet, forutsigbarhet og orden under USAs lederskap, ropes ganske høyt. Det er god grunn til å se nærmere på hva som er innholdet i dette.

​Trump har aldri villet gi slipp på USAs aktiviteter utenlands

«America first» har alltid i Trumps munn hatt dobbelt betydning – som mye annet av det han har sagt.

I innsettelsestalen januar 2017 kunngjorde Trump sin ’America First’-tilnærming til utenrikspolitikk og handel, som fokuserte på å redusere amerikanske handelsunderskudd og balansere byrdedeling i allianser. Trump lover å «forene den siviliserte verden mot radikal islamsk terrorisme» og få en mer rettferdig behandling av USA.

Mye av Trumps retorikk har vært rettet inn mot indre forhold og middelklassen og arbeiderklassen i USA. ’America first» har likevel ikke betydd å trekke USA bort fra den internasjonale arena, men å omgruppere i forhold til endringer i maktforhold. Trumps retorikk med å sette USAs interesser først, gjaldt fra første øyeblikk også internasjonalt.

«Vårt samhold og samarbeid med USA har blitt sterkere under Trump», sa Erna Solberg 8. november. Det sier også sitt – tross tilsynelatende bekymringer om at Trump svikter sine allierte.

Trump har absolutt vært en krigsmann

At flere mener at Trump har vært mer fredelig enn sine forgjengere, kan skyldes hans retorikk og mesterevne i å sende doble budskap. Men virkeligheten har faktisk vært en annen. En sak er at han har arvet flere kriger, og ikke trengt å sette i gang mange nye. Men likevel, se på hans merittliste:

• Militære opprustning og tilstedeværelse jorda rundt med våpen, baser og soldater og militære aktiviteter
• Rekord i militære budsjetter og implementering av militarisering av verdensrommet
• Bruk av allierte og venner for påvirkning og for å fremme sin makt – i Afrika, Midt-Østen, Latin-Amerika og Asia – inkludert direkte kuppforsøk
• Økte militære aktiviteter og provokasjoner – såvel som handelskriger – overfor sine konkurrenter, Kina og Russland.

Bak Trumps retorikk med kritikk av USAs tidligere kriger, så har han applaudert stedfortrederkriger. Tyrkia, Saudi-Arabia og Israel har tatt seg av en god del ’dirty work’. Piratvirksomhet, sanksjoner og blokader har skapt lidelser på linje med åpne militære aktiviteter.

Trumps press for at allierte skal ruste opp med ord om «byrdefordeling», har i praksis betydd mer opprustning totalt. Innholdet har gått ut på at andre skulle betale mer, men ikke å minske USAs budsjetter – nettosummen øker i stor fart.

«Mor til alle bomber»

Tre måneder etter sin innsettelse i april 2017 slapp det amerikanske militæret USAs kraftigste konvensjonelle (litt av et navn) bombe i Afghanistan. Det var en «Massive Ordnance Air Blast Bomb (MOAB),» med tilnavnet «mor til alle bomber». Trump kalte det «nok en vellykket jobb«.

I følge tall utgitt av Air Forces Central Command, slapp USA flere bomber over Afghanistan i 2019 enn noe annet år siden 2010.

Til tross for Trumps retorikk om å avslutte «evig kriger», har det vært en betydelig økning i utplasseringen av spesifikt luftvåpen. Dette tillater fortsatt militær involvering samtidig som risikoen for amerikanske tap reduseres. USAs dronekrig er vel etterhvert blitt viden kjent.

Inkludert i Trumps «å sette sine egne interesser først» så har det ligget til grunn at dette skulle skje ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. Om Trumps adresserte konkurransesituasjonen direkte, så gjør også Biden det om en under en annen paraply, med ord om å styrke «USAs lederskap» og gjennom «multilateralt» samarbeide – under USAs innflytelse.

​Rule of order

Trumps visjon om et USA «før alle andre» (Amerika first) byttes nå ut med Bidens «USA foran alle andre» (America must lead again). For begge har det likevel dreid seg om å ha en retorisk overbygging for USAs dominans, innflytelse og kontroll.

Norske politikere har hele tiden (også under Trump) promotert viktigheten i «den eksisterende orden» – med «forutsigbarhet» og forsvar av «en demokratisk fri verden» (Et uttrykk fra den kalde krigen). Dette har også vært NATOs mantra- med vedlegget om at det en trussel i seg selv at USAs hegemoni svekkes. I Norsk sikkerhets- og forsvarspolitiske debatt ligger dette som en udiskutabel føring. Vår sikkerhet ivaretas med allianse med en «god alliert» som forsvarer av våre verdier, heter det. Når «orden» er truet, så får vi som et lite land problemer. Små land må lene seg på store sies det – som en moselov – uten at våre alliertes merittliste telles.

Sjelden graves det i hva «the rule of order» faktisk består av og hva som er innholdet.

Alliansebasert hierarkisk orden

FN representerer (ideelt) en verdensorden der alle skal med! – du behøver ikke være likesinnet. FN er basert på samarbeid mellom suverene stater med anerkjennelse om at FN er det eneste internasjonalt legitime mellomstatlige forumet. Biden representerer en USA-tradisjon (imperialistisk) i motsetning til den. Kall det en interessetradisjon. NATO inngår også i den tradisjonen, hvor de selv til og med er så frekke at definerer seg som et slags mini FN til tider – ref out-of-area aksjoner og at de kan operere som verdenspoliti uten FN-vedtak.

«Council on Foreign Relations» (CFR) er en innflytelsesrik såkalt tenketank bestående av tidligere politikere, ’CIA direktører og ’bankers’ med flere. De har stor innflytelse, støttet Bidens valgkampanje, og er en av designerne bak Bidens utenlandspolitikk.

Politikken går ut på å alliere seg med likesinnede partnere for å sikre en liberal internasjonal orden. Det betyr organisasjoner av typen NATO med venner, og «koalisjoner av villige» medsammensvorne. Det kan bety så mangt – proxykrigføring og bruk av stedfortredere så vel som åpent samarbeid med deltakelse fra flere (som vi kjenner bl..a. fra Irak, Afghanistan og Libya).

I dag kan det hevdes at FNs ideale er mer viktig enn på lenge, i en verden med økende stormaktsrivalisering og i en verden med flere maktpoler med sine allianser. (Selv om FN-systemet også forsøkes «brukt» av noen maktsentre.)

Biden og co møter virkeligheten med vekt på såkalt «multilateralisme». Det er jo blitt et inn-ord i motsetning til Trumps alenegang. Det kjøpes lett av USA venner med demokratisk sinnelag – må vite. Det høres jo fint ut, men det er ikke entydig, og kan brukes for å fremme en mer liberal orden på en slags representativ måte.

Det er fint med mer internasjonal samhandling og koordinering, hvis den er basert på likeverdig deltakelse og respekt for lands suverenitet og kulturelle ulikheter. Men hvis multilateralismen betyr at selvstendighet og suverenitet må vike for et (liberalistisk) interessebasert global styringsmekanisme – håndhevet at den liberale ordens høyverdige beskyttere og messias.. ja da..

Mindre stater ønsker jo nettopp en selvstendig regional statlig suverenitet og beskyttelse mot stormaktsinngripen (in to days world). De ønsker selv å bestemme sin geopolitiske skjebne uavhengig av en stormaktsrivalisering.

Bidens prosjekt går ut på å forsterke messiasrollen ved å «lede an» i korstoget. Trumps ’Amerika first’ er retorisk byttet ut med Amerika i førersetet. USAs, og NATOs ’verdikamp’ blir løftet til et universelt nivå, åpenbart med sjanse for at mer maktpolitiske uttrykk vil følge i kjølevannet.

Å se på og definere en nærmest universell hierarkisk internasjonal orden, er i seg selv et uttrykk for maktutføring. En sånn universell programformulering erkjenner ikke at verden faktisk er i endring med flere maktmonopoler og at det er motsetninger og ’ordener’ på flere nivåer. Motsetninger virker inn på hvordan andre land tilpasser seg i konfliktsituasjoner og hvordan regionale maktforhold spiller inn. Det løfter heller ikke behovet for samfunnsmessige (eller rettere sagt verdensmessige) behov for fellesskapsløsninger ut av en liberalistisk tvangstrøye.

Da blir sin «rule-of-order» i virkeligheten et forsøk på en justering av ustabile maktbalanser mest mulig til sin fordel.

Bidens og alliertes forsøk er farlig, og kan få alvorlige konsekvenser. Prosjektet forankres med en intens ideologisk krigføring overfor sine fiender som enten «autoritære» og «totalitære», eller undergravende populister. Ulike maktmidler med overvåking og informasjonskontroll – alt i den gode orden og stabilitetens navn – følger.

Men verden er i endring, og problemene med ’the old time religion’, med justert forkledning, kan fort komme til syne. Og når liberalismens sanne ansikt med form for sosiale kontroll og maktstyring åpenbares, så kan det hende at siste ord om «the-rule-of-order» ikke er sagt.

Det er åpenbart ulike såkalte scenarier for årene som kommer. For eksempel at vi enten går inn i en periode med bipolar maktbalanse (USA/Kina), eller i en mer fragmentert flerkonkurranse-situasjon hvor Russland og EU/Tyskland er aktive deltakere. Jeg tror at ’resett’ basert på gamle herskere kan bli vanskelig, men konsekvensene av et forsøk er ’ikke likandes’ for å si det mildt.

Bra at Trump tapte valget, men det er flere «men»

Biden har blitt backet opp av krigsindustri, Wall Street og stor teknologiselskaper. De vil ha seg betalt med renter. Det kan skje noen taktiske endringer rundt internasjonale avtale-regimer og formelle forhold mellom USA og enkelte land. Jeg vil likevel ikke trekke fram dette som et slags regimeskifte. Hva som skjer er selvsagt avhengig av folkebevegelser i USA og andre steder.

Men med Trumps fall har den råeste rasismen, fascistiske tendenser og sjåvinismen ikke lenger åpent bolig i Det Hvite hus. Oppholdet der har gitt rom og legitimitet til reaksjonære krefter. Derfor synes jeg det er veldig bra med ’looser’ Trump, og jeg sier hurra. Det er veldig bra at Trumpismen tapte valget i USA. Det gjelder selv om det samtidig er lett å være kritisk til Biden og co.

Trump kanaliserer i en viss grad amerikanernes frustrasjon og sinne over et politisk og økonomisk system de med rette ser har sviktet dem. Han artikulerer et falskt bilde av hvem som har skylden for deres elendighet: det være seg innvandrere, minoriteter, sosialister eller en internasjonal orden som ikke har sett ’America first’ behovene. Han har gitt et rettferdig raseri feil retning. Det triste er at Biden tilbakebetaling til sine støttespillere bare vil korrigere kursen til et nytt sidespor.

I fortellingen har det vært sagt en del om at det er Trump som har utgjort en trussel mot det eksisterende orden internasjonalt. Han fremstilles som den store skurken. Denne skurkerollen er i stor grad gitt han fra land og eliter som selv skummer fløte av å opprettholde en urettferdig verdensorden. Jeg tror at det er en stor fare for at USA under Biden kan bli avslørt som en enda større banditt for verdens folk, og stå for ytterligere militarisering og konfliktskaper – forsøkt kledd opp i en frakk med «USAs lederskap» i en avtalebasert (sin form for multilateral) orden.

Utenlandsoperasjoner, militarisering og innblandinger i andres lands anliggende, blir ikke mer rettferdig, selv om de skjer under et lederskap som har en bedre «folkeskikk» enn Trump.

Trumps åpne retorikk, under ’America first’ paraplyen, har vært at utenlandsengasjementet måtte være åpent til USAs fordel. (Selv om det ikke har hindret omfanget – ref over.)

Biden spiller på verdier og misjonering. USA, som demokratiet og frihetens forsvarer, har moralsk plikt, rett og styrke rett til å innta en rolle som verdenspoliti. Det spilles også på et bilde av et mer inkluderende USA i motsetning til en isolasjonistisk Trumpisme.

«Verden kan ikke organisere seg selv.. enten vil andre ta USAs plass, men ikke på en måte som fremmer våre interesser og verdier, eller så vil ingen, med kaos til følge».

Et megetsigende sitat fra Joe Bidens program.

Et av Bidens slagord er at han vil lede verden «ikke bare med det eksempelet vår makt gir, men den makt vårt eksempel er». De føringer USAs makt gir er godt kjent. Det samme er det virkelige innholdet i eksempelets makt. Interne påvirkningskampanjer for «sine verdier» som undergraver legitime stater har ofte lagt grunnen for direkte invasjoner. USAs gode eksempler har ofte vist seg å være nytt navn på USA-ledet undergravende og destabiliserende bevegelser.

Hva Biden mener med eksempelets makt går også fram av hans uttalelse om at han vil «skru opp vår egen styrke, utvide vår tilstedeværelse rundt om på kloden og forstørre vår innvirkning».

Bidens retorikk tilfredsstiller medsammensvorne makthavere i en «uforutsigbar» verden. Det bygger på tradisjonene med USAs misjonerende lederskap helt fra den andre verdenskrigens dager.

Mens samholdet i NATO har slått sprekker, så er Bidens paraply et forsøk på å slutte rekkene. Selv om motsetningene i NATO har gått langt utover Trumps ’America first’ linje, så er dette en kjærkommen plattform for å få oppslutning om en felles intervensjonistisk politikk og posisjonere seg tøffere konkurransemessig overfor Russland og Kina.

Trumps skurkerolle har skapt problemer med å fremstå med menneskelig ansikt som alliert under hans ledelse. Slagord om menneskerettigheter og demokrati har tidligere «legitimert» kriger i humanismens navn, nå kommer en vitamininnsprøytning. Med en menneskevennlig framtoning, og en kvinnelig viseminister med asia-amerikansk bakgrunn kan det bli lettere å få medspillere og oppslutning om nye krigseventyr.

Biden-fløyen begrunner en utenrikspolitikk med mindre ’haukaktig’ språkbruk. Men i realiteten innebærer det mindre endringer i de internasjonale normene som har rådet i lang tid fra USAs utenriksdepartement. I bunnen ligger at ’Biden-demokratene’ har tatt til seg et nykonservativt liberalistisk og markedsfundamentalistisk paradigme, men med mere ’ligth’ implementering – på den utenrikspolitiske arena.

Forskjeller mellom Trump og Biden viser noen ulikheter i hva som vektlegges i kampen om USAs hegemoni

Trumps verdensbildet har speilt endringer i maktforhold. Det er en realitet som Biden også må forholde seg til. Bidens mantra er multilaterale avtaler med USAs ledelse. Legg forresten merke til at kommentatorer, så vel som også norske regjeringens offentlige dokumenter, snakker om NATO og EU som «multilaterale organisasjoner» på linje med FN. Som om eksklusive interessebasert militærallianse er en velsignet «multilateral» gode i seg selv, komplementert til FN. Hallo.

Mange ledere i den vestlige verden har ønsket en seier for Joe Biden i håp om en mindre kaotisk verdensorden, uttrykkes det. Men hvem som sitter i Det hvite hus er ikke avgjørende for framtidens internasjonale politikk – med mindre det er uttrykk for store politiske og økonomiske endringer. Legge merke til at Biden konkret har relatert til USAs styrkete posisjon til tiden etter den andre verdenskrigen, og til seier i den kalde krigen, som eksempler på USAs lederskap i en liberalistiske verdensorden. Han ønsker om å komme tilbake i førersetet er ’old time religion’.

Ordleggingen med vektleggingen på «multilateralisme» har en politisk betydning. Det er et håp om å skape ro i rekkene ved at flere NATO-land vil være komfortable med et «snillere» retorisk USA (og en leder med mer «folkeskikk»)– som fortsetter sitt fokus mot Russland og Kina. Dette er i basis en fortsettelse av tidligere maktutøvelse, men med en forsterkning av trykket rundt samhold rundt den gamle verdensorden.

En taktisk forskjell som speiler motsetninger

Trumps politikk er utrykk for kamp mellom kapitalgrupperinger – konkurrenter – og støtte til sine egne kapitalgrupperinger, men samtidig forsvarer av selve den markedsliberale kapitalistiske ordenen. En kan si at han har lagt mere vekt på den første delen. Biden legger mere vekt på en global liberalistisk orden (rammebetingelser), men er også fanget i konkurranseperspektivet. Motsetningen vil vise seg i konkrete forhandlinger om avtaler og det virkelige innholdet i ’resett’.

De siste tiårene har vært preget av en konsolidering av et nyliberalistisk system. Dette systemet møter utfordringer. Det hindrer ikke at forsøket på en konsolidering ønskes gjennomført, som en global orden med best mulig rammebetingelser for kapitaleier med handel og investeringer.

Men en sånn konsolidering er ikke konfliktfri. Samtidig som det ønskes generelle gode rammebetingelser for alle kapitalister, så er enkeltkapitalister, og stater som deres beskyttere og representanter, i konkurranse og konflikt med hverandre. Det betyr stadige endringer i konkurransesituasjonen.

Trumps politikk har vert et utrykk for å slåss for egne bedrifters konkurransefortrinn. Men det har samtidig vert et uttrykk for at staters politiske eliter i større grad er påvirket og underlagt krav fra kjempestore selskaper og finansverdenens rammebetingelser. Det siste har mye vist seg i Trumps bedriftsøkonomiske lederstil.

Trump har ikke stått for et brudd med en liberalistisk verdensorden, men et utrykk for konkurransen og endringer i grunnfjellet.

Selv om Bidens multilateralisme mest er et uttrykk for å samle krefter bak USAs lederskap, så er det også et uttrykk for en taktisk mer vektlegging av globale rammevilkår for vestlig kapitalisme. Generelle økonomiske nedgangstider og utfordringer for vestens konkurranseevne merkes. Også derfor applauderes presidentvalget fra vestlige ledere.

Farlige tider

Selv om jeg synes det var bra at Trump bare fikk fire år, så kan vi gå mot farlige tider. I prosjektet med reetablering og forsterket liberal verdensorden, i en verden med flere voksende maktpoler, så må det følge mer trykk på fiendebilder av konkurrentene, med økt spenning, militarisering og krigsfare.

«All politisk retorikk forenkler.. Fortellingene om oss og de andre er ikke tomme ord, de legger føringer på praktisk politikk.»

«De andre framstilles som så farlige og forskjellige fra oss at de synes å utgjøre en eksistensiell trussel – samtidig blir ’vi’ selv de rene, gode og defensive.»

Sitatene over er fra Julie Wilhelmsens (NUPI) treffende beskrivelse i Morgenbladet 22. oktober.

Minda Holm (NUPI), er inne på noe av det samme i Klassekampen 2. juni.

«Liberale staters identitet har både historisk og nå blitt bygget opp gjennom å stigmatisere andre stater».

Vi ser denne fiende-bilde-opptrappingen veldig tydelig i dag – også utspille seg i våre nordområder.

En mer åpen front med USA+ som verdensleder mot Kina og Russland og med EU/Tyskland avhengighet og egen ’selvstendighetskamp’ i forhold til ulike stormakter, vil prege utviklingen. Dette kan også få uttrykk i at kampen om alliansepartnere kan bli skjerpet lokalt, inkludert at staters selvstendighetsmarkering og frigjøring blir sett på som en trussel mot de enkelte alliansens posisjonering. Og motsetninger er også synlig i at mere regionale maktsentre opererer på opprørt hav.

Det er uro under himmelen. For Norges del har vi merket sporene av en aggressiv amerikansk utenrikspolitikk i lengre tid, med militære aktiviteter i nord og åpning for alliert tilstedeværelse som det heter. Nå legges grunnen til at det kan trappes ytterligere opp. Be aware!

Geir Hem, 11-11-20