Angrepet 22. juli var politisk. Nå prates det om viktigheten av å ta «et politisk oppgjør» og komme med en dypere historie enn det som skjedde for ti år siden. Da er det viktig å peke på, at det er sammenhenger og flere kamparenaer, og høyst ulike syn på hvilke kamper å ta.
«Terror må bekjempes med mange virkemidler. Noen ganger med militærmakt, slik Nato har gjort i kampen mot internasjonal terrorisme i Afghanistan, Irak og Syria» ((Jens Stoltenberg 22-7-21). Eksemplene har vel ganske mye bismak og er vel ikke akkurat suksesshistorier.
«Terroristen (22. juli) er en av dem som mener at de har rett til å drepe for å oppnå sine politiske mål.» (Jens Stoltenberg 22-7-21). Kanskje han bør minnes om at han var med å kommanderte norske jagerfly til å gjennomførte terrorbombing i Libya på samme tid som massakrene på Utøya fant sted.
Hensikten med å peke på det over er at de representerer en helhet og et ideologisk (historisk vestlig kolonialt) ståsted. Et ståsted som kan ha representert grobunn for rasisme og høyreekstreme strømninger. En ideologi som representerer en praksis for undertrykking, krigføring og rasisme – mot «de andre». Andre som ikke «deler våre verdier» eller er like mye verdt.
Dobbeltkommunikasjon
I debatten etter 22. juli ligger det ganske mye dobbeltkommunikasjon om «toleranse». Og en god del dobbeltkommunikasjon om «bruk av vold» og «rett til å drepe» for å nå politiske mål.
Det er ikke bare erklærte høyreekstreme, islamfientlige eller antisemittiske miljøer, som legger grunnlag for rasisme, fascisme og terrorisme. Det sås frø gjennom militariseringen, krigføringen og ideologien om fiender som truer – av makta definert som «truer våre verdier» og «systemiske rivaler». Det lages plattformer for ekskluderende allianser – politisk, militært og økonomisk – mot «de andre». På et vi skapes et grunnlag for internasjonal hatkriminalitet. Vekstgrunnlaget for holdninger, som kan danne grunnlag for høyreekstrem terrorisme innenlands, er ikke vanskelig å finne.
Det snakkes om at vi må stokke kortene, vi må vise solidaritet og fellesskap. Det heter at vi må ta kampen mot uttalelser og standpunkter som kan nøre opp under farlige strømninger i samfunnet. Vi må gå mot en retorikk som skiller mellom «dem» og «oss», og som gjør at vi ser på hverandre som «den andre» – og graderer folk. Ja, og da må det fram i lyset at terroren 22. juli representerte også en lang og uhyggelig kolonialistisk og imperialistisk tradisjon. Som sitter i strukturer og maktforhold som fortsatt eksisterer.
Krigsretorikken bak dagens militarisering er mye basert på vestens overlegenhet og unikhet. Det framstilles åpent som en verdikamp til forsvar for vestlige verdier. Et ordentlig politisk oppgjør med den høyreekstreme/fascistiske ideologien og det rasistiske tankegodset som lå bak angrepet 22. juli, må inkludere et oppgjør med krigføring som skaper flyktninger og verdsetter «de andre» som mindre verdifulle og anderledes enn oss. Og det må tas et oppgjør med krigsretorikken som sår frø både til internasjonal terrorisme og nasjonale individuelle fascistiske terrorister.
Nå ser vi også at Norge omtrent på tiårsdagen for terrorhandlingen 22. juli (igjen uten stortingsbehandling) sender soldater utenlands – til Mali – hvor et militærkuppregimet er vertskap.
Krigføring i Afghanistan, Syria, Irak og Libya har skap millioner av flyktninger. Historien med å utvise flyktninger fra de samme landa som vesten legger i grus, sier også en god del om menneskesyn og praktisering av humane verdier. Debatten rundt «toleransen» og «mangfoldet», som mange taler varmt om, har åpenbart noen utfordringer. NATO og militarismens hylekor roper om at våre verdier er truet. Når vi i praksis og retorisk fratar de som er anderledes enn oss menneskeverd, blir det meste tillatt. Kløften mellom «oss og dem» blir synlig på mange arenaer.
A Time to Break Silence
For 54 år siden 4. april 1967, ved Riverside Church, Holdt Martin Luther King en minneverdig tale “Beyond Vietnam: A Time to Break Silence.” Kings samvittighet gjorde at han førte offentlig kritikk av Vietnamkrigen, og han satte krigen i sammenheng med de «store trillinger av rasisme, materialisme og militarisme.» Budskapet i denne talen er relevant i dag.
Martin Luther King sa at en utenrikspolitikk basert på vold og dominans i utlandet, fører til vold og dominans hjemme. Han beskrev hvordan krig bryter ned amerikanske soldater som opplever at: «Vi er på de rike og trygges side, mens vi skaper et helvete for de fattige.» King sa at han ikke kunne være stille i møte med så grusom «bruk» av de « fattige svarte og hvite» fra USA – ved å la dem «brenne hyttene til en fattig landsby» 8000 miles unna. Umenneskeliggjøring og forakt overfor andre mennesker, bemerket han, fører til forfølgelse og død av svarte mennesker i USA.
Ord å minnes – om hvilke kamper som må tas.
Geir Hem 28-7-21
