Statsminister Støre presenterer sin nyttårsversjon av «NATO-norsk» i Dagsavisen 30. desember. Sikkerhetspolitikken med regjeringspartiets øyne er farlig – for Norge og verdensfreden. Her er en nødvendig korrigering.
Både Norge og verden vil kreve regjeringens fulle oppmerksomhet til neste år, skriver Støre.
«Både koronasmitten og strømkrisen viser med all mulig tydelighet hvor sterkt verden utenfor påvirker vår hverdag. Derfor er også den sikkerhetspolitiske situasjonen viktig. Situasjonen i Europa har på mange måter ikke vært mer alvorlig siden 1989. Vi kan ikke lukke verden ute. Vi lever ikke i dyp fred. Det er nødvendig at vi ser med kritiske øyne på vår plass i et større fellesskap.»
Ja absolutt! Det er nødvendig å «se med kritiske øyne» på norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Men Støres «kritiske øyne» forstummes likevel under fraser om business as usual.
På grensen mot Russland har NATO og USA plassert store militære batterier, hatt utallige store militærøvelser og lagt til rette for utvidet missil-kapasitet og opprettholder atomvåpeninfrastruktur. Amerikanske og britiske marinemanøvrer utenfor Russlands Svartehavskyst er nå rutine. I 2021 har Biden-regimet godkjent 450 millioner dollar som «sikkerhetshjelp» til Ukraina, noe som bringer det totale tildelte beløpet siden februar 2014 til 2,5 milliarder dollar. Dette er en fortsettelse av USA/NATOs stadige ekspansjon i Øst-Europa.
I skrivende stund er det ikke klart om det går mot konfrontasjon og krig. Men USA/NATO har i lengre tid bokstavelig talt testet grenser. De har tidligere vist at de kan invadere og krige, stikk i strid med grunnleggende prinsipper for forholdet mellom stater.
USA/NATO vil opprettholde et urettvist sikkerhetspolitisk kart i en situasjon hvor kartet rakner i kanter og hvor stater i deler av verden – Russland, Kina – er sterke nok til å si at nok er nok.
Uansett om andre selv ikke har rent mel i posen, så reises et rettmessig krav om at USA/NATO skal bremse og slutte med sin militære opptrapping og farlige folkerettsstridige konfrontasjon- og krigspolitikk.
USA/NATO på sin side roper høyt at de vil fortsette med sin selvpålagte rett til det de kaller «NATO-nærvær» i farlige grenseområder. Vi kjenner det som et refreng fra historien at stormakten, USA, skal legge føringer for militarisering og trekke mindre stater inn i sitt maktspill. USA ønsker en ubegrenset interessesone utenfor eget land der de skal ha avgjørende innflytelse.
Nå minner situasjonen om forhold vi kjenner fra den kalde krigen, med begrenset kontakt, harde ord, militær opprustning og økende mistenksomhet. Det merker vi også i våre nærområder. I politisk forstand oppstår ikke de kalde vindene i nordområdene, der vi deler grense med Russland. Men kulda fra spenningene sørøst i Europa kjennes helt hit. En krig i og om Ukraina vil være farlig for hele Europa. En framskutt utplassering av amerikanske våpen og personell i Norge blir da et ledd i økt amerikansk nærvær rundt Russland fra Norge via Balkan til Ukraina, og trekke Norge enda mer direkte inn i en konfrontasjonspolitikk.
USAs forsvarsminister Lloyd Austin har beordret en slagstyrke fra den amerikanske marinens hangarskip til å bli i Middelhavsregionen, som ledd i styrkeoppbyggingen nær grensen til Ukraina.
Flåtestyrken ledet at hangarskipet USS Harry S. Truman og inkluderer fem amerikanske skip – krysseren USS San Jacinto og de guidede missildestroyerene USS Cole, USS Bainbridge, USS Gravely og USS Jason Dunham. Med seg har de også Sjøforsvarets fregatten HNoMS Fridtjof Nansen. Den norske fregatten er direkte underlagt amerikansk kommando i et betent stridsområde.
I en sånn situasjon velger Norge å ta aktivt del i militariseringen også ved å gi slipp på egen militær kommandorett på norsk territorium ved å åpne for amerikanske baser i landet.
Det betyr at Norge både blir en aktiv deltaker i konfrontasjonspolitikken og at Norge kan bli et bombemål i konflikter og kriger som vi ikke har egeninteresse i å delta i. Vi bidrar til økt spenning og gjøre Norge mindre trykt, og utsatt for å bli dratt inn i nye kriger.
I Asia bygger spenningen seg opp mellom USA og Kina. Et område hvor USA ønsker å opprettholde sin innflytelse – hvor også NATO trekkes inn. Hvor langt ønsker USA å gå for å sikre sin kontroll i Asia og militære dominans i Sør-Kina-havet?
«Vi står med andre ord overfor både akutte og langvarige utfordringer i sikkerhetspolitikken» (Støres). «Vi har et ansvar for å finne veier til samarbeid som minsker spenningen, som og gir trygghet for egen sikkerhet og frihet til selv å velge politisk tilhørighet.» Dette sier han samtidig som han peker på løsningen med å bygge ut vår plass i NATO – det samme krigsdrivende «fellesskapet» som øker spenninger i Europa og verden. Og samtidig som den tettere bindingen til USA (baseavtalen) nettopp vil svekke Norges evne til selv «å velge politisk tilhørighet».
På tampen av 2021 kommer nyheten om at USA plusser på sitt militærbudsjett med en beregnet økning på 5 prosent – til 6800 milliarder kr. Dette skjer mens verden står overfor en helse- og velferds-trussel som blir møtt med småpenger.
Visst er det tid for å møte sikkerhetspolitiske trusler
Norsk alliansepolitikk begrunnes med forsvar av «demokratiske og verdipolitiske interesser». Men gjøres dette i allianse med Orbán i Ungarn og Erdogan i Tyrkia? Med et USA som påberoper seg rett til og forfølger kritikere (Assange) overalt i verden? Er det ikke nettopp den typen verdier, som våre alliansepartnere representerer med folkerettsbrudd, infiltrasjon og kriger, som både undergraver demokratiske verdier og mindre staters selvbestemmelsesrett.
Det er tid for Norge til å si at nok er nok, og til å markere samhold med våre naboer i Norden og Europa – uavhengig av deltakelse i en krigs- og spenningsdrivende allianse som NATO. Det er tid for å vise solidaritet med folk og nasjoner i kamp mot allianser og maktkonstellasjoner som i årtier har har satt dagsorden for sin ’rule of order’.
PS: Om enkelte formuleringer ligner på Støres, så stemmer det. Substantivet er likevel endret og innholdet er ikke likt.
Geir Hem, 30-12-21
