Jeg har lagt merke til at en del forståsegpåere går langt i å fornekte at det er, eller har vært, folkelige protester mot autoritære styresett og undertrykking i land som Syria, Iran, Ukraina, Hviterussland og flere steder. Ja omtrent som om de fornekter at det var store opprørsbevegelser i «den arabiske våren». Fornektelsen begrunnes ofte med at «media og eliten» kontrollerer all informasjon, og at det er USA med allierte som roter det til – og står bak nærmest alt.
Visst står USA+ bak mye faenskap og kjemper for å beholde sin kontroll. Jeg har ingen illusjoner om at stormakter ikke prøver å fiske i opprørt hav – siden imperialismens morgen. Likevel er bildet som tegnes noen ganger både ensidig og sneversynt. Det fremmer standpunkter som svekker kamp mot imperialismen.
Se gjennom begge brilleglass
Det er faktisk flere eliter og maktsentre som sprer «sine» nyheter. Det finnes «trollfabrikker» både i Russland, USA og Kina. Å se gjennom dobbeltheten i mediestrømmen, at det faktisk er en kamp om å kontrollere informasjon og «fakta» mellom ulike maktsentre, er viktig. Å ensidig plassere all informasjon innen en ramme, kan promotere konspiratoriske nyhetsbilder, som i det lange løp tjener undertrykkeres interesser.
Et eksempler på ensidighet i media – hvor de i etterhånd er tatt med boksa nede (vi skylder Wikileaks mye takk) – er den falske begrunnelse for Irak-krigen og vår såkalte humanitære innsats der, såvel som i Libya og Afghanistan. Det kan også sies mangt om hva som skjuler seg bak «kampen mot IS».
Et annet eksempel på ensidighet – fra et annet hold – er det, når bevis for USAs planer og aktiviteter for kontroll i Syria fra tidlig på 2000-tallet, nærmest brukes som bevis for at det ikke var folkelige protest mot Assad. Selvsagt har USA hatt sånne planer, og har drevet sitt ’dirty game’ lenge. Men det er, i seg selv, ikke noe «bevis» for at folk ikke kan eller har protestert mot urett.
I samme ensidig toneleie er det, når Russlands flyvåpens deltakelse i bombing av sivile, både blir framstil som moralsk rett og rettferdig. Dette begrunnes både med at de slåss mot USAs stråmenn («en god sak») og at de «er invitert» av Assad med på kalaset. Det virker som om denne melodien helt ser bort fra Russlands egen agenda. Jeg vil forresten minne om at NATO og USAs tilstedeværelse i Norge også er etter invitasjon fra den norske regjering. Men det gjør det da ikke mindre viktig å slåss mot.
Jeg reagerer mot en ensidighet fra visse hold bl.a. når det gjelder Syria. Men det hindrer ikke at, en likevel kan slåss mot den inhumane blokaden av hjelp og støtte til nødlidende i landet, og kreve at USA/NATO skal bort fra Midt-Østen.
Jeg er aktiv i motstand mot NATO. Men samtidig så er det viktig å se at NATOs (og alliertes) fiender ikke nødvendigvis er våre venner. Jeg pleier å si at jeg er i mot all gjengkriminalitet. Jeg foretrekker dybdesyn – nettopp for å føre en bredest mulig kamp mot NATO.
«Du har tapt det ene øyet ditt,» sier Loke til Odin «Pass på at du ikke grubler så mye at du mister vettet også!»
Det at noen maktstrukturer driver sin agenda og prøver enten å infiltrere eller omfavne folkelig opprør, betyr ikke at det er ikke er grobunn for opprør eller at slike faktisk finner sted.
Å plassere alt inn i et bilde med konspirasjoner som fornekter folkelig motstand, er nettopp i imperialismen og makthaveres interesse. Neste gang er det noen andre. Å ikke gå i mot alle stormakters innblanding, kan betyr å gi rett til alles!
Men har jeg dogg på brilleglassene?
Jeg hører argumenter om at det er jo USA som er den store og sterke, og de har jo over 800 militærbaser rundt om i verden, og listen over kriger er lang. «Se hovedmotsigelsen» sies det, og konsentrer kreftene til «kamp mot USA-imperialismen».
Ja jeg gjør det. Siden de leder den kriminelle gjengen som Norge er medlem i, og siden de er på offensiven (i en strategisk defensiv epoke). De driver militær opprustning og pusher for nye kriger. USAs konfronterende militarisering er farlig i spenningsfeltet mot andre konsoliderende stormakter som Kina og Russland. Og USA er farlig for mindre stater, særlig hvis de blir mer selvstendige eller allierer seg med andre.
Å si stopp NATO i dag, er i stor grad = å si nei til krig. Så jeg sikter og sier «Stopp NATO».
Men spørsmålet dreier seg likevel om på hvilken måte en gjør det. At norske medier og offentlighet er blendet av NATO-norsk betyr at hovedvekten må legges på å skrive en ny ordbok. Men en ny ordbok trenger også korrekturlesing, og ikke lukke øyner for annen urett.
Imperialister og globale og regionale stormakter prøver å fiske i urolig vann. Fra tidens morgen. Men dette gjelder maktsentre enten de er forankret i: Vestlige liberale demokratiske termer; med statssosial autoritær ideologi; med gamle/nye keiserklær; religiøse autoriteter, eller med oligarker i førersetet.
Russland og Kina fiendebildet
Jeg mener det er et rett å vise til at USA er den suverent sterkeste – kan nesten ikke sammenlignes – og de slåss for å holde på sin innflytelse og dominans. I denne sammenhengen så pushes fiendebilder om USAs motstandere. Det er logisk. Det har skjedd før.
«I en verden med global konkurranse, må Nato være en mer global allianse». (Stoltenberg 8. juni). Da hører det med å stigmatisere konkurrentene på hele kloden – og Kina må selvsagt tas med i NATOs trusselbilde.
I en situasjon med omgruppering av makt og kontroll, så har åpenbart makteliten i USA/NATO (vesten) behov for å begrunne en oppslutning om sine rekker. Da fremstilles fiendebilder også helt ut av sine proporsjoner. Det er grunn til å peke på det, for å slåss mot økende spenning og krig. At mye av det som framstilles i media og offentligheten er ren «NATO-norsk» propaganda.
Definisjonsmakt ligger i fortellerens makt og myndighet.
«All politisk retorikk forenkler.. Fortellingene om oss og de andre er ikke tomme ord, de legger føringer på praktisk politikk.»
«De andre framstilles som så farlige og forskjellige fra oss at de synes å utgjøre en eksistensiell trussel – samtidig blir ’vi’ selv de rene, gode og defensive.»
Sitatene over er fra Julie Wilhelmsens (NUPI) treffende beskrivelse i Morgenbladet 22. oktober.
Fiendebildene går sammen med egen militær opprustning og infiltrasjon i ulike land – i øst Europa, i Midt-Østen, i Asia, Afrika og Latinamerika.. Det er «the name of the game». De som vil lære om krigsspillet kan lese disse anbefalingene om økonomisk, politisk og militær krigføring fra «Rand Corporation» – https://www.rand.org/content/dam/rand/pubs/research_reports/RR3000/RR3063/RAND_RR3063.pdf Det er forøvrig samme «firma» som den norske regjering bestilte og betalte råd fra da de lagde ny plan for det norske forsvaret.
Men dette gir likevel ingen grunn til å fornekte at Russland og Kina faktisk er økonomiske/maktpolitiske konkurrenter til USA, og blir derfor USAs makthaveres «fiender».
En trenger ikke uskyldiggjøre makthaveres overgrep fra Russland eller Kina for å være mot NATO!
Dette er et grunnlag for en felles allianse mellom folk – nedenfra – mot maktforhold og strukturer som føder kriger. Jeg vil slåss mot de enkelte stormakenes overgrep der de finner sted. Og jeg vil slåss mot selve rivaliseringen som kan føre til ragnarok, og samtidig motarbeide selve grunnlaget for konkurransen, og konsekvensene ved militarisering.
Ikke min krig
Rettferdige motstandskamper fra mindre land og nasjoner mot stormakters overgrep og angrepskriger fortjener støtte. Solidaritet er fredsarbeid. Rettferdig opprør og motstand mot imperialisme er «min krig».
Men samtidig har vi sett det før. Hvis motsetninger mellom stormakter skjerpes, så blir det en massiv propaganda for at folk skal slutte opp om våre egne staters stormaktsallierte, og støtte et «forvar mot fienden», og være med på en militær opprustning. En opprustning basert på maktas økonomiske interessekamp som kan føre til krig og at mindre land kan bli slagmark i et krigsspill. Det er ingen framtid i å støtte våre egne makthaveres interessekamp, like lite som det er en framtid i å støtte andre eliters og makthaveres interessekamp.
At stormakter konkurrenter gjør «konkurransen til en fiende», for folk i alle stater og nasjoner. Grunnlaget for langsiktig fred på jorda vil vokse ut av et alliansefellesskap mellom folk mot sine makteliter, og høye rop om at det er ikke min krig!
Makta dominerer nyhetsbildet på mange måter
Eliter, finans og mediekonserner kontrollerer mye informasjon og premisser for offentlige debatter. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at «media er kjøpt og betalt» direkte eller indirekte. Og det er vel dokumentert at makteliter er eksperter i å spre falske nyheter, enten det er som begrunnelser for invasjoner og kriger «i humanismens navn» eller for å utnytte kriser (økonomiske, helsemessige) til sin fordel.
Nå er det ti år siden Wikileaks publiserte «Irak War Logs» med avsløring om titusener sivile drepte, overgrep og menneskerettsbrudd. Dette feieres med fengsling av Assange og angrep på åpen journalistikk og ytringsfrihet.
Fengsling av opposisjonelle og begrensning av ytringsfriheten finner sted i stor skala også hos USAs maktelites motparter. Jeg forundres ganske ofte over at folk som er kritiske til FOX-news nesten ukritisk sprer nyhetsartikler fra kilder som RT (Russia Today), som faktisk har som programerklæring at de skal drive propaganda i sin «nyhetsformidling».
Om ytringsfrihet, ideologi og makt
«Kinas fremvekst fører til en grunnleggende endring i verdens maktbalanse. Det skjerper kampen om økonomisk og teknologisk overtak og skaper flere trusler mot åpne samfunn og individets rettigheter. Det øker konkurranse om våre verdier og levesett» («Stoltenberg 8. juni)
At en kamp om makt og kontroll blir gjort til en kamp om verdier, er kutyme.
Flere maktsentra (religiøse, økonomiske, politiske) fremmer sine interesser på bekostning av menneskerettigheter, begrunnet med argumenter om nasjonal identitet, sikkerhetspolitiske hensyn og «grunnleggende verdier». Det gjødsler overvåking, og angrep på ytringsfriheten.
Dette gjelder for makteliter i alle stormakter, som spiller på nasjonalsjåvinistiske strømninger og som bruker samhold og sikkerhetspolitiske argumenter til forvar for egne overgrep og hvor «de andres» handlinger og meninger blir til «trusler».
NATO strammer til
I sitt program for «NATO-2030» framheves: den politiske dimensjonen; tiltak for å sikre samhold; tiltak for å stå sammen eksternt (mot gamle og nye fiender globalt – «out-of-area» ikke bare på jorda men i rommet), og tiltak innen infrastruktur, teknologi og kommunikasjon, cyberspace skal vektlegges mer i krigsspillet.
Det kan være grunn til å undres om hvor godt de lykkes i sitt indre samhold, når vi ser ganske store sprekker i fellesskapet i praksis, men retningen for den ideologiske kampen i det store krigsspillet pekes tydelig ut.
NATO har satset på sine «faktaark» i kampen for sin orden og sine «liberale verdier». De knyttes tett opp sil sikkerhetsdimensjonen. Det er derfor grunn til å være spesielt obs når NATO varsler flere tiltak mot «falske nyheter».
I forbindelses med samfunnsmessige helsetiltak, ref smittevern, har det vært ført juridiske diskusjoner om hvor vide fullmakter stat og myndigheter skal ha. Det har dreid seg om sentrale rettsstatsprinsipper og på hvilke områder myndigheter kan bruke ulike maktmidler.
I trusselsammenhenger, kan det fort trekkes linjer fra pandemier som kan true rikets sikkerhet, til staters fiendtlige (reelle eller påståtte) aktiviteter. Her har NATO/Norge selv en ganske mørk historie, som ikke må glemmes.
I 1950 – vedtok Norge nye «Beredskapslover»: «Om særlige tiltak under krig, krigsfare eller lignende forhold». En rekke NATO-land gjorde det samme. Hånd i hånd fulgte opprettelse av såkalte «stay-behind-grupper» (hemmelige militære grupper) og overvåkingspolitiets registrering av politisk virksomhet og folk som «truet rikets sikkerhet». På begynnelse av 1970-tallet ble det også avslørt at flere NATO-øvelser i Norge var rettet mot indre fiender.
Militært- og sivilt samarbeid politiseres
«Totalforsvaret» skal nå tydelig brukes for å mobilisere bredere grupper og folk til støtte for en aggressiv militærpolitikk. Dette skjer også innenfor et norsk NATO-samarbeid. Nasjonalt beredskapssystem (NBS) er harmonisert med NATOs beredskapssystem – NATOs Crisis Response System (NCRS), for å «sikre raske og koordinerte beslutninger mellom Norge og NATO» – som det heter Langtidsplanen for Forsvaret.
Indre sivile forhold, infrastruktur og kommunikasjon plasseres mer og mer i et «sikkerhetsmessig perspektiv» og brukes maktpolitisk.
I denne sammenhengen benyttes og bygges fiendebilder opp ved at påstander framsettes, uten eller med tynne eller hemmeligholdte bevis, i sitt bilde. Slike påstander tas ofte for god fisk av media i «den sikkerhetspolitiske situasjonen».
Det er viktig å se dette krigsspillet. Men selv om det skjer en propaganda i storstilt omfang, og at påstander om infiltrasjon er farget, så er ikke alt oppspinn. Fargebriller bør ikke filtrere bort at stormaktsrivaliseringen også påvirkes av, og også treffer sivile forhold, infrastruktur og kommunikasjon.
Å fornekte at «fienden» og andre stormakter har svin på skogen, kan bety å fornekte egen stormaktallianses urett.
Grobunn for konspirasjonsteorier
Bak liberalismens ideologiske kobling til frihetsbegrepet, så har det lenge vært godt synlig, at budskapet har vært hult. Totalitære sider, ved den rådende orden, uansett «dekknavn», vises åpent i perioder. Vi har sett kriger i «humanismens navn», og folkerettsstridige intervensjoner. Jeg kan også igjen minne om forfølgelsen mot Julian Assange. Og i dag ser vi bl.a. hvordan facebook sensurerer og Google på ulike vis samarbeider i autoritær retning og inngår kontrakter med det militære.
Urettferdighet i pengemaktas styringsmodell, og usosiale konsekvenser av kriseløsningene, møtes med rettferdig sinne fra flere hold, men også med bensin fra såkalte høyrepopulistiske og høyrenasjonalistiske krefter.
«Eliten gjennomfører et totalitært statskupp mot det liberale demokratiet»
Det sa Robert F. Kennedy Jr. da folk demonstrerte mot koronatiltak i Berlin 29. august.
Kennedy trekker den helt ut og mener at vi er offer for en gigantisk konspirasjon, og han har gjort det til sitt business case å henge seg på vaksinemotstanden.
Den kanadiske journalisten Naomi Klein har kalt det som skjer for «sjokkdoktrinen». Hennes poeng er det motsatte av Kennedys. Hun viser til, at det nettopp er det liberalistiske systemet som skor seg, og viser en side ved seg selv.
Pandemier er virkelige, og krisetiltak speiler maktforhold
Pandemier krever fellesskapsløsninger og sin form for ’sosial kontroll’ – det er fornuftig. Men dette skjer ikke i et maktvakum.
Siden ulike kriser, som pandemier, faktisk krever fellesskapsløsninger og kontrolltiltak, uansett maktforhold og samfunnsystem, så vil effekter og konsekvenser likevel – og derfor – gjenspeil de ulike maktforholdene. Krisetiltak vil treffe ulikt, usosialt og urettferdig.
Det at tiltak treffer skjevt, brukes en del ganger til å bagatellisere kriser og behov for krisetiltak. Og uretten, i konsekvenser av tiltak, brukes i seg selv til å pepre sosiale medier med alternative teorier om at selve krisen (pandemien) er fiktiv.
Pandemier avdekker det meningsløse i den måten som samfunnet er organisert på og maktforhold.
Pandemien fører på sin måte til økonomisk krise, og til sosial nød, men er ikke den bakenforliggende årsaken.
Måten vi har organisert økonomien/produksjonen på, gjør at pandemier synliggjør motsetningen mellom liv, helse og og økonomisk organisering. Hvis økonomien og samfunnet var organisert for å lage det vi trenger og har behov for, så er det vel egentlig helt meningsløst at vi må velge mellom økonomi og liv og helse. Men vi «tvinges» nettopp til å være opptatt av sånne spørsmål når det gjelder ulike «stengingsregimer» og støttepakker.
Et svar er å forene ulike krefter i en folkelig mobilisering for frihet, sosial rettferdighet og fred – i motsetning til maktas krigføring, verdikamp, og egen form for sosiale kontroll. I et sånt bilde blir konspirasjoner ikke bare et falskspill som fører kamper på avveier, men i realiteten en støtte til makthavere som fremmer urett og undertrykking.
Den virkelige «konspirasjonen» ligger i maktstrukturer og produksjonsforholdene, som er usynlige i hverdagslivet. Maktstrukturenes og produksjonsforholdenes usynlighet skaper en form for fremmedgjørelse, hvor folk «tvinges» i det daglige til å forholde seg til konsekvenser, som merkes på kropp og sjel.
Det er viktig å bruke knyttneven mot maktas dobbelmoral, og rette siktet mot de virkelige maktstrukturene, produksjonsforholdene og interessene – som fører til urett, undertrykkelse, krig og opprustning. Det hindrer ikke at en kan diskutere og protestere mot konkrete tiltak, men det er viktig å ha dybdesyn.
Geir Hem 27.10.20
