Undertittel: Mot både NATOs maktutøvelse og russisk aggresjon!
NATO er ikke og har aldri vært en forsvarsallianse for staters frihet og uavhengighet. Byggverket startet ved fordeling av kortene etter 2-verdenskrig med Trumandoktrinen, koblet til Marshallhjelpen og Jaltakonferansen. Hastings Lionel Ismay, NATOs første generalsekretær, sa om hensikten med NATO: «Holde russerne ute, amerikanere inne og tyskerne nede».
NATOs grunnlag er imperialistisk kontroll og maktutøvelse. I verden etter 2 verdenskrig var settingen sånn at det betød å sikre USAs interesser og samtidig danne en front mot sosialisme.
Med senere endring i de politiske omstendighetene og omgivelsene, ble NATOs politiske agenda endret.
NATO utviklet seg til en struktur og redskap for USA og vestens markedliberale økonomiske system og interesser og ønske om geopolitisk kontroll for å sikre makt og innflytelse. Dette foregår innen rammen av et økonomiske system med konkurranse om profitt som får politiske og militære uttrykk.
NATO er i dag både et politisk og militær samarbeid, for å sikre sin «rule-of-orden» og egendefinerte verdier og definerte «frihet». På et vis er NATO et redskap i en «systemforvaltning» – for USA/vestens produksjonssystem, konkurransebetingelser og ekspansjon – og er et maktpolitisk utrykk for dette.
NATO har flere funksjoner
- Et maktredskap mot uavhengige stater og folks nasjonal selvstendighet og uavhengighet.
- Et militærpolitisk redskap i spillet om makt i konkurranse med andre – i flere dimensjoner:
- Sikre konkurransebetingelsene – rule-of-order – det markedsliberalistisk rammeverket. Dette uttrykkes fra NATO som kamp mot «systemiske rivaler» som Kina og Russland i dag.
- Et redskap i den konkrete pågående imperialistiske rivaliseringen hvor stormakter/imperialister møtes i krysningspunkt i hver sin kamp om innflytelse og kontroll.
- Hindre at andre kommer under innflytelse av eller støtter konkurrenter – samtidig som ’et evig’ ønske om egen ekspansjon.
- Å sikre stabilitet, og sin ideologiske og politiske makt og oppslutning – både i nærområder og internt i de enkelte land. (Ref Hellas-kuppet i 1967, Prometeus- planen og «Stay-behind»-grupper mot det de definerer som indre fiender.) Dette siste punktet er viktig og altfor lite snakket om. NATO fungerer som et redskap for kapitalistiske staters maktkonsolidering både overfor andre nasjoner, men også nasjonalt.
Uttrykk i dag
NATO har USA i førersetet, men det er periodiske taktiske motsetninger grunnet kapitalens ulike nasjonale/statlige røtter. Det fører til periodiske diskusjoner om ulike andre allianser og militære konstruksjoner ved siden av NATO – ref EU.
Ut ifra endring i konkurranseforholdene – og for å håndtere indre motsetninger – og som de selv sier – en ideologi for å vise «sin relevans» – endrer NATO sine strategier og fiendebilder.
Strategiene har manifestert seg i:
- Økonomisk, politisk og militær offensiv i Øst-Europa – benytte muligheten etter Sovjetunionens sammenbrudd
- «Out-of-area strategien» – NATO satser globalt
- Mer uttalte trusselbilder fra Russland og Kina – som defineres som «systemiske» rivaler
- «Kina-trussel» passeres som viktig også for Nord-Atlanteren/NATO – opplagt følge av USAs satte prioritering
- Økt militarisering. Det planlegges for å ha 300 000 styrker under NATO-kommando i Europa
- Mer vekt på såkalt «krisehåndtering» og «stabilitetsfremmende tiltak» i nærområder – ofte hengt opp i kamp mot terrorister (som de selv definerer)
- Verdensrommet defineres som kamparena – følger USAs spor og det opprettes eget krigsdomene
- Infrastruktur og teknologi adresseres mer – med press på medlemslandene når det gjelder avtaler, handel, og utenrikspolitisk styring generelt
NATO og makta selger sitt prosjekt som forsvar av demokrati og frihet. Det er viktig, og egentlig lett, å avsløre falskheten i dette. Ved kriger, ved samarbeid med Tyrkia/Erdogan, Ungarn/Orbán, Saudi-Arabia – og NATOs intervensjoner og støtte til antidemokratiske krefter og regimer.
Stoltenberg sa på Utøya til AUF i sommer, at støtte til Ukraina er vår kamp – til forsvar for demokrati og frihet. Han fikk et godt spørsmål fra en ungdom fra Troms AUF som spurte hvorfor er ikke Israels bombing og okkupasjon også en trussel mot en rettsorden, for demokrati og selvbestemmelse? Hvorfor er ikke palestinernes kamp også vår kamp? Da svarte Stoltenberg at Nato medlemmer har ulike syn. Han unngikk å svare på det prinsipielle om det er vår kamp. Den skyldes at Israel har tette bånd til NATO. Og at USAs interesser er det som faktisk ivaretas og bestemmer.
Røde løpere ble nylig rullet ut i NATO-land da den saudiarabiske kronprinsen besøkte Europa for første gang siden Khashoggi-drapet i 2018. I skyggene ulmer en fryktet energikrise. «Når økonomiske og sikkerhetsmessige interesser står i motstrid til å snakke høyt om menneskerettigheter, er det få politikere som virkelig tar den kostnaden», sier Sindre Tollefsen i Amnesty (VG 4-8).
NATO svekker grunnlaget for nasjonal selvstendighet
NATO er ikke er en forsvarsallianse for små staters uavhengighet, men en trussel mot nettopp det. NATO-tilknytning drar oss inn i stormaktsrivalisering og øker krigsfare. NATO er det motsatte av et fredsprosjekt. (Her er det nok av kriger å ta av). Et sentralt spørsmålet er om skal vi være med i en imperialistisk allianse som driver urettferdige kriger og undertrykker folk og nasjoner?
Disse spørsmålene er noe helt annet enn å føre diskusjonen snevert om forsvarstaktiske spørsmål og at NATO har sine feil etc. Det er et spørsmål om å velge side – og være mot alle gjengkriminalitet.
Gjennom NATO-medlemskapet underordner Norge seg i stor grad til USAs styring og sikkerhetspolitiske behov. Her ligger et grunnlag for et nasjonalt selvstendighets-perspektiv på NATO-motstand. Men det er også et annet forhold som det samtidig snakkes for lite om.
Utenriksminister Huitfeldt sa i sin utenrikspolitiske redegjørelse i vår:
«Biden-administrasjonen tar det lederskap innen demokrati og menneskerettigheter som vi forventer av USA. Det lederskapet trenger vi mer enn noen gang.» Formuleringen er ikke utrykk for underdanighet, men er et uttrykk for å ivareta norske makteliters egne interesser og konkurranseforhold.
Mens norsk NATO-medlemskap opprinnelig hadde grunnlag i klare politiske alliansetilknyttinger på 50 og 60-tallet, har forankringen i dag fått mer økonomisk-politisk grunnlag. Det ligger i en norsk økonomisk egen imperialistisk utvikling med oljeøkonomi, utenlandsinvesteringer, børs og finans koblinger – med oljefondet som en sentral internasjonal aktør – og norsk våpenindustri.
Dette betyr at NATO-diskusjonen bør ta inn over seg at det også berører maktpolitiske forhold og klassekamp – nasjonalt og internasjonalt.
Hva med argumentet om avskrekking?
Her mener jeg det er viktig om vi skal godta den sterkestes rett og stormaktpremisser for samarbeid. Det snus fullstendig på hodet når Huitfeldt og flere snakker om at vi må stå i mot «den sterkestes rett» som Russland prøver å sette en agenda for. Det er jo USA/NATOs egen rule-of-order som i tiår praktiserer den sterkestes rett.
«Avskrekking» er også i seg selv absolutt ikke en fredsplattform. Den kan ha taktisk betydning i forhold til krigers karakterer og forløp, men kan føre til katastrofale konsekvenser – med høy risiko – og med kortsiktig og falsk trygghet. Atomvåpen er med rette kaldt selvmordsvåpen.
Målet for freds- og anti-krigsarbeidet er å jobbe for en varig fred gjennom å avskaffe grunnlaget for imperialistiske røverkriger og rivalisering. Vi slåss ikke bare mot de enkelte urettferdige krigene vi ser i dag, men er for å avskaffe det systemet som føder flere kriger. Imperialisme betyr krig!
Freds- og antikrigsarbeidet er derfor en integrert del i kampen for avskaffelsen av det imperialistiske maktsystemet. Antikrigsarbeidet og NATO-motstand henger derfor også sammen med en bred folkelig allianse – med kvinnebevegelse, antirasistisk bevegelse, sosiale bevegelse og miljøbevegelsen.
Vi lever i en farlig verden!
Mindre stater er militært underlegne stormakters våpenarsenal og krigsmaskiner. Det finnes ingen militær sikkerhetsgaranti for de enkelte små statene og nasjonene isolert i en imperialistisk verden. Men folkelig engasjement og protester kan gjøre okkupasjon og angrep mer kostbart. Internasjonal solidaritet og tette bånd mellom folk i andre land, også i krigerstatene, hvor folk slåss mot sine egne krigshissere, kan utgjøre en stor motkraft.
Internasjonal solidaritet, og at folk gjør opprør mot egne maktstrukturer som produserer kriger. Styrken i en sånn bevegelse er vårt viktigste sikkerhetsinstrument!
Underveis må vi i likevel i ulike situasjoner gå inn for fred og mot konkrete kriger som føres. I Bertold Brechts ånd, må vi prøve å slukke branner. Her vil styrkeforhold gjøre ulike dagsordener og kompromisser aktuelt. Det kan bli opprettet midlertidige våpenhviler, grenser og såkalte sikkerhetssoner. Så lenge verden er som den er, må vi være åpen for å godta forslag (selv om vi ikke liker dem) for å unngå død og lidelser. Innretningen i sånne sammenhenger bør være mest mulig bruk av internasjonale organer og fellesskap som FN, og uavhengighet av stormaktbaserte løsningspremisser.
Det er et sikkerhets- og forsvarsarbeid i seg selv å hindre eller få utsatt kriger. Men dette må ikke hindre en langsiktig kamp mot all imperialisme.
Nasjonalt forsvar
Jeg mener, som sagt, at maktapparatet i den norske staten i dag selv har imperialistisk karakter – gjennom utenlandsinvesteringer, oljefondet og koplingen til vestens finans og børs – og norsk våpenindustri. Det militære og politiske alliansefellesskapet er uttrykk for maktforhold i Norge.
Det betyr at et virkelig selvstendig nasjonalt folkeforsvar først er mulig med andre styrkeforhold også i Norge. Oppbygging av et sterkere nasjonalt militærvesen under de gjeldende maktforholdene, kan i praksis bety å sikre NATOs kapasiteter og ikke norsk selvstendig forsvarskapasitet. I dag ser vi også at NATO selv pusher på for at enkeltmedlemmer må styrke eget militærapparat.
Jeg mener det likevel er rett å snakke om nødvendigheten av et invasjonsforsvar og folkelige rammer for en forsvarskamp. Nettopp for å vise den fatale faktiske innretningen på dagens militære oppbygging.
Invasjonsforsvar og folkeforsvar er alternativ både i forhold til å øke risiko for en okkupant, og for å forsterke en forsvarsevne og evne til å kunne føre en motstandskamp. Å belyse dette i dag er mye for politisk å få fram alternativ til dagens system, og å sette en rammebetingelse for et mer uavhengig forsvar.
Norge bør ikke være med i et regime for avskrekking ved atomvåpen! Norge skal ikke delta i utenlandskriger for stormakters – eller egne – kapitalinteresser! Dette må sis, så høyt vi kan. Det må reises konkrete budsjettkamper knyttet til innretning på slike forsvarsinvesteringer – såvel som mot etablering av utenlandske baser i Norge.
Inntil styrkeforholdet internasjonalt er endret – og folks frigjøring og nasjonal selvstendighetskamp mot imperialismen er på offensiven – og også får uttrykk i maktforhold i Norge – kan det også reises diskusjon om ulike taktiske allianser – for å stå opp mot stormaktene i konkrete situasjoner.
En nordisk forsvarsallianse er sånn sett et diskusjons-alternativ. Det er viktig at en sånn allianse er uavhengig av stormaktene. Jeg mener likevel at det er ganske urealistisk i dag – med den tette NATO-tilknytningen i alle de nordiske landene – og kommende innmelding i NATO. Og som NATO-traktaten selv sier. «Ingen alternativ kan stride mot NATOs egen traktat». Jeg oppfatter dette punktet i dag mest som et politisk parole for å peke på en retning – mot imperialistisk blokkdeltakelse.
NATO-motstand
I Norge har er det nå en såkalt konsensus om forsvars- og utenrikspolitikken. Det er viktig at vi må stå samlet og ha tillit til myndighetene heter det. Krigsbeslutninger blir fattet via sms, og diskusjoner foregår bak lukkede dører. Samtidig er norsk debatt og medieomtale basert på en «NATO-norsk» ordbok.
Norge er en del av et vestens nyliberale politiske, økonomiske og ideologiske verden. Vi puster i nyliberal atmosfære og NATO-luft.
Uten forståelse av krigers karakter og maktforhold internasjonalt og nasjonalt, så framstår medias krigsdekning som virkelige opplevde trusler for folk. Og folk opplever at vi har ikke noe valg – uansett NATO egne svin på skogen.
Jeg mener at et forsvarsverk mot NATO-oppslutningen i lengre tid har vært svakt.
a) Imperialismeanalyse er mangelfull og til dels fraværende
b) Maktpolitiske og økonomiske forhold i Norge belyses lite – og overskygges av forsvarsfaglige og tekniske diskusjoner. Norge en aktiv deltaker ut i fra norsk maktelites egne interesser.
Når tanker om NATO som et aktuelt forsvarsalternativ er nærmest enerådende, og frykten råder. Da er det flere som har hevdet at vi må få opp realistiske alternativer – før vi kan overbevise folk om at NATO-medlemskap er feil vei å gå . Men dette kan se på en helt annen måte. NATO, i seg selv, er jo ikke en forsvarsallianse, men en trussel og krigerallianse. På et vis betyr, at å godta forsvarsperspektivet, så svekkes faktisk grunnlaget for økt NATO-motstand. Vi må avsløre nettopp forestillingen om NATO som et forsvarsalternativ i seg selv.
NATO og Russland er hverandre lik
Når norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i tiår har hatt et nærmest udiskuterbart premiss om at NATO er en sikkerhetsgarantist og en «forsvarsallianse». Da blir det skjult i dagens diskusjon at: NATO/USA og Russland er hverandre lik. Det blir ikke så lett å vise at NATO ikke blir på «de snilles side» når Russland nå åpent viser sin aggresjon.
Det som skjer nå viser jo tvert imot at det er er et samsvar i å støtte og vise solidaritet med folk i Ukraina og samtidig føre kamp mot alle militære stormakter og allianser – som truer folk og nasjoners frihet og selvstendighet. Å fordømme både Russland og USA/NATOs framferd er nødvendig for å sikre folk og nasjoners frihet og selvstendighet, og for å hindre at gjengkriminaliteten skal utvides, og at regionale kriger og konflikter ikke utvikler seg til omfattende branner.
Dette betyr, at er det viktig å ikke godta, at «NATOs fiender automatisk er våre venner». Det er sånn, at å være blind for annen imperialisme, så svekkes kampen mot ens egen.
Ukraina et offer og i skuddlinje
Hver krig må analyseres konkret. Det er noen grunnleggende forhold som er motor for imperialistisk krigføring. Samtidig er det andre forhold som bestemmer krigers karakter.
Imperialistisk krig er et middel til å overvinne misforholdet mellom utviklingen av produktivkreftene og kapitalakkumulasjonen på den ene siden og «innflytelsessfærene» til industri- og finanskapitalen. Misforholdet, eller motsigelsen, drives fram av en løpende nødvendighet for maksimal profitt, med akkumulasjon og ekspansjon, og at det er en ujevn utvikling og styrkeforhold mellom konkurrenter. Ny vekst må gå på bekostning av andres. Dette betyr en kamp om endring av innflytelsessfærer og kontroll. Tidligere har vi sett mer klassisk kamp om kolonier.
(Cecil Rhodes blir ofte brukt som eksempel på klassisk vestlig imperialisme.)
I dag ser vi at kamp om markeder, energi og ressurser ofte utspiller seg via tredjepart om mer indirekte kontroll. Verdensomfattende vare-verdikjeder (enten arbeidskraft eller andre varer) gjør verden til en global slagmark. Til tider utvikles politisk og militær kamp seg til åpen regional militær konflikt – med stor utvidelsesfare.
NATO og vesten står opp som forsvarere av en verdensorden basert på nyliberalisme, og egen definisjon av frihet og staters rettsorden og suverenitet. Hvor de selv har en svart CV. Nå sies det at Russland og Kina truer rettsorden. Den som faktisk skjer er at maktforhold er i endring. Russland og Kina truer ikke en stormaktsstyrt orden. De er en del av det samme imperialistiske styresettet (om enn i en annen form), og vil bare ha sin del av kaka. Putins retorikk om å gjenreise Russland som en stormakt – er analog med Trumps «make America great again».
Den største imperialisten er ikke alltid mest aggressiv
I denne sammenhengen kan også mindre militært sterke imperialister være mest aggressive noen steder. USA har vært en dominerende stormakt i tiår. Men nettopp i en omfordelings-situasjon kan oppvoksende makter være spesielt aggressive. Russland er i tredjedivisjon som imperialistmakt. Men Putins statsapparat og allianse med et sjikt av oligarker – en autoritær statlig politisk styrt imperialisme – ønsker rom for egen vekst.
NATOs karakter betyr ikke at USA/NATO til enhver tid nødvendigvis direkte posisjoner seg for åpen militær konfrontasjon mot Russland og Kina, men de kommer i motsetningsforhold og klinsj regionalt i kampen om innflytelse, og såkalt geopolitisk for å konsolidere sin makt globalt – som en del av det maktpolitiske rammeverket. Det betyr likevel at de løpende prøver å destabilisere og undergrave konkurrenters indre maktbasis, og påvirke andre – så de ikke skal falle under konkurrenters domener.
Russlands egen uttrykte «sikkerhetsfrykt» er ikke nødvendigvis et dagsaktuelt utrykk for at de er direkte militært truet. Det først og fremst uttrykk for at deres eksisterende eller potensielle innflytelsesvære er truet – hvor de i dag i større grad enn på lenge føler seg i stand til å si ifra og stå i mot NATO og USAs ekspansjon – og gjenvinne gamle områder.
Om Russlands aggresjon i Ukraina er uttrykk for russisk imperialisme, så betyr det ikke at det ikke er motsetninger i Ukraina, som det spilles på retorisk og i propagandaen – som imperialisme alltid utnytter etniske og kulturelle motsetninger.
Det jeg har sagt er noe helt annen enn at NATO «er skyld» i Russlands aggresjon!
Russisk aggresjon mot Ukraina skjer på en scene med imperialistisk rivalisering. Det er opplagt at dette også tegner krigens karakter. Det må også sies. Men dessverre: Så er det noen, som berettiget kommer med knallhard kritikk av USA, som samtidig faller Putin om halsen og unnskylder ham på mange vis, og sier at NATOs ekspansjon var noe som Russland med rette måtte svare på. De blander krigens vesen med den scenen den utspiller seg på, og karakteren den konkret krigsutvikling får.
Det popper opp av Youtube-videoer og artikler/intervjuer som begrunner og nærmest forsvarer Russlands krig med den imperialistiske konkurrentens ekspansjon. Politisk retorikk oppheves til basis, og en grunnleggende imperialisme-forståelse og folkes egne premisser for kamp og selvstendighet blir borte i et tåketeppe. Merk at mange av såkalte autoriteter, som uttrykker seg, selv tilhører såkalt neorealister i allianse med ny-konservative. Det blir ganske tragisk når også alliansen Russland, Kina, med Iransk tilbehør, blir omtalt som en slags antiimperialistisk kraft.
Imperialisme betyr ekspansjon
Flere sier at hvis NATO/USA hadde ligget rolig i båten, så hadde Russland vært rolig. For det første så er det NATO/USAs vesen ikke å være rolig. For det andre så er konkurrenters muligheter for ekspansjon i avgjørende grad betinget av egen utvikling og muligheter. Russisk imperialisme hadde selvsagt sett muligheter til ekspansjon også uten NATOs eksistens og utvidelser.
Mange stemmer i dagens debatt, mangler etter mitt syn grunnleggende imperialismeforståelse. Dette har både fått uttrykk i en slags uttrykt «forståelse» og unnskyldning for Russlands aggresjon og et svekket grunnlag for en prinsippfast kamp mot NATO.
- Så derfor er kanskje noe av det viktigste som en kan gjøre, å studere og diskutere imperialisme og maktforhold nasjonalt og internasjonalt
- Noe av det viktigste vi kan gjøre i Norge er også å slåss mot være egne maktstrukturer og deltakelse i imperialistisk krigføring. Vi må slåss mot vår egen imperialistiske allianse, NATOS militarisering og ekspansjon – samtidig som vi støtter Ukrainas folk mot russisk imperialisme.
En generell fredsbevegelse i dag har som mål å reise en folkebevegelse mot kriger og forebygge en ny verdenskrig. Vi er i en annen situasjon enn antikrigsbevegelsen under første verdenskrig – da det noen steder var en aktuell kampsak å forandre imperialistiske kriger til borgerkrig for å endre maktforhold. I dag er det mest aktuelle for fredsbevegelsen å begrense pågående kriger, og forebygge en bestemt krig, eller utsette den – ev at enkelte regjeringer kommer under press og byttes ut. Det vil være veldig bra i seg selv! Men er ikke tilstrekkelig til å eliminere kriger mellom imperialistiske land eller intervensjoner overfor mindre stater og nasjoner. Derfor må vi – selv om det kan være andre taktiske aktuelle plattformer på dagsorden – alltid huske at imperialisme betyr krig. En styrket solidaritet og sterkere alliansefri bevegelse kan på sikt legge en plattform for en kamp om grunnleggende maktforhold.
Geir Hem, august 2020
