Det mangler ikke på spørsmål og «forklaringer» etter USA og NATOs hasteretrett fra Afghanistan. Når en leser det som skrives, er det nødvendig å komme med noen sentrale korrigeringer og advarsler.
Mange vrir seg i skrivestolen for å komme med sine forklaringer. Sentrale politikere og NATO-hold er raske med å legge skyld på de lokale «samarbeidspartnere» og lokale ledere «som svikter». De som i går ble rost og tilsynelatende jo var så godt trent og opprustet.
Men USA og NATO har ikke vært så uvitende og dumme som de later som. Utallige dokumenter avslører at informasjon bevisst er holdt tilbake i flere år for å kaste glans over NATO og USAs egen råskap. Og vi husker Daniel Hales avsløringer om USAs metoder, droneangrep og grunnlag for en terrorist-kategorisering i sitt bilde.
Hele krigføringen har vært preget av løgner. For to år siden publiserte Washington Post «The Afghan Papers» som besto av tusenvis av sider med hemmelige dokumenter. Disse dokumentene viste hvordan USA skjulte at krigen ikke kunne vinnes og at lite ble gjort for å stanse omfattende og lammende korrupsjon.
Det sitter selvsagt langt inne for NATO å komme med annet enn bortforklaringer – det svekker jo NATOs konsept og misjon. Behovet for fortsatt å forsvare NATO og «vestens» interesser skinner gjennomgående igjen i fortellingene. Visst har NATO fått et forklaringsproblem og tilbaketrekkingen måtte skje overraskende fort. Da gjelder det å holde maska.
- Om barbari og NATOs godhetstyrani
Afghanistan blir nå satt tiår tilbake til barbariet får vi høre. En kan lure på om de som er fordrevet og drept av NATO/USA og Norges militære aktiviteter oppfatter det sånn. For hva har skjedd i landet under USA og NATOs intervensjon og okkupasjon?
Det var over 2. 8 millioner afghanske flyktninger utenfor landets grenser ved starten av 2019 viser tall fra Flyktninghjelpen, og over 3,5 millioner internt fordrevne. Landet er herjet av krig. I dag har bare 27% av befolkningen tilgang til rent drikkevann. Gamle vanningsanleggene er ødelagt, og kostnadene for å reparere dem er anslått til 2 milliarder US dollar.
Afghanistan er nummer 168 av 188 land på Human Development Index over menneskelig utvikling. Over 70 prosent av befolkningen lever i fattigdom, ifølge Verdensbanken. Det er dobbelt så mange som da Taliban styrte landet sist. Bare åtte prosent av arbeidsstyrken har fast lønn. Andelen som har for lite jobb eller er arbeidsløse er anslått til på cirka femti prosent.
Det er USA og NATO som selv i to tiår har bidratt til å skape barbari og lidelser!
- Om demokrati, frihet og velstandsutvikling
Forsvarssjefen, politikere og media uttrykker bekymring for framtida over at Taliban ikke kan styre. Det fryktes at lovnader ikke vil stemme med det som «skjer på bakken». Som om det ovenfra korrupte maktapparatet og regjeringen var noe som helst styringsdyktig. Og NATOs glansbilde-framstilling var jo selv milevis fjernt fra «det som skjedde på bakken».
Illusjonene om vestens demokrati-innføring var avslørt for lenge siden av befolkningen i landet. Presidenten de siste syv årene, Ashraf Gani, ble langt fra innsatt på demokratisk vis. Det sier en del av mindre en en femtedel møtte opp i «valget» i 2019 for å stemme.
Uten å ha illusjoner om hva som kommer, så er det lett å rive ned USA og NATOs demokrati-fasade. Selv ved å tenke på et tall, vil en vel bomme stort fra det beløpet som har sirkulert i korrupsjons-kanalene – med backing av okkupasjonsmakten.
«Nato og det internasjonale samfunnet ga styringen av Afghanistan til et organisert mafiaaktig nettverk helt fra starten av» heter det i NATOs egen rapport «Too Little, Too Late» fra 2017.
Zia Massoud ble stoppet på flyplassen i Dubai i 2009. Han hadde 52 millioner dollar i kofferten. Senere ble han «minister for for reform and good governance» (kommentar i Aftenposten 21/8).
Årevis jobbing for å ’bedre demokrati og folks rettigheter’ går tapt, sies det. Men satsing på skole og utdanning har likevel bare gjaldt en minoritet. Hvilken mulighet har den jevne afghaner hatt til å ta del i en velstandsutvikling og til skolegang – i en utrygg tilværelse, på flukt og i fattigdom? Andelen av analfabeter blant den voksne befolkningen er fortsatt blant de høyeste i verden. 43 prosent av befolkningen er lese- og skrivekyndige (UNESCO, 2018). Dette vil si 55,48 prosent av menn og 29.81 prosent av kvinner i Afghanistan.
2,3 billioner dollar har USA og vestens afghanistanisme anslagsvis kostet. 83 milliarder dollar har USA alene brukt på trening og utrustning. En dyr dumskapens lærepenge vil noen si, men kanskje ikke tatt i betraktning krigsindustriens fortjeneste – hvis vi ser hvor pengene har endt opp.
- Sikkerhet og selvbedrag
Nesten daglig har Kabul og andre områder opplevd bomber, angrep og likvidasjoner. Krigen anslås hittil å ha kostet 160.000 mennesker livet, blant dem minst 43.000 sivile, viser tall fra FN. Mange afghanere mener at massiv korrupsjon blant medlemmer av regjeringen og landets sikkerhetsstyrker gjør dem ute av stand til å skape trygge forhold for innbyggerne.
En rekke rapporter, blant annet fra FN og USA, viser også at Al-Qaida er oppegående i noen områder, og at IS er til stede i landet.
Avsløringene til Daniel Hale viste at i løpet av en fem måneder lang operasjon i Afghanistan var nesten 90 prosent av de drepte ikke de tiltenkte målene. USA og NATO bekjemper «terror» med terror. Samtidig har vel historien nok av eksempler på direkte samarbeid både her og der – med jiahadister i Midt-Østen og andre steder, for ikke å snakke om finansiering og materiell støtte. Terroristene som ble stilt ansvarlig for «Twin Tower» (11/9) var vel forresten stort sett saudiarabere. Saudi Arabia er USAs allierte!
«De kommer midt på natten, de bryter seg inn. De har med hunder. De trekker kvinnene ut av våre hus», utbrøt en stammeleder til en afghansk offiser foran PBS Frontlines journalister i 2011. En annen erklærte at «hvis Taliban gjemte seg i mitt hus, ville jeg ikke fortalt deg det. Taliban vanærer ikke våre kvinner slik som dine venner gjør.»
Skildringen over er fra Andreas Westberg artikkel «Vestens kollektive hukommelsestap i Afghanistan» i Bistandsaktuelt 20.8.21.
I artikkelen peker han også på:
«Bilder av fattige afghanere fanget i endeløse korrupsjons- og blodsspiraler har på ingen måte trukket på vestens kollektive oppmerksomhet de siste tyve årene. Den ekstreme ulikheten som har herjet mellom den rike overklassen i Kabul, «Gucci-Afghanerne», og bøndene langs NATOs frontlinje i Giyan er en sterk kontrast til Vestens flyktige og selektive minner om krigen i Sør-Asia.
Anklager om diktatur, ekstrem korrupsjon, mishandling av barn og andre grove menneskerettighetsbrudd gjennomsyret virkeligheten rundt «det afghanske regimet», men det kvalifiserte knapt til en omtale i vestlige medier.
Vestens selvbedrag om ansvarlighet i Afghanistan er en uhyggelig kontrast til det lange, blodige og dypt forvirrende forløpet afghanere har vært vitner til gjennom to tiår med «krigen mot terror».
Fortellingene om minnene om krigen i Afghanistan er bedragerske og selektive i et omfang som savner sidestykke.
I dag ser vi at forsvarsvenner og politikere raskt snur seg etter vinden og viser til at de lokale myndighetene visst var korrupte og manglet tillit i befolkningen. Da måtte det gå galt. Dette er en form for ansvarsfraskriving som forbigår hele settingen at myndighetene var et USA/NATO-alliert og basert maktapparat. Også argumentet om såkalt manglende kunnskap om kultur og lokale forhold og behov er stråargumenter som brukes for å dekke over okkupasjonens barbari.
NATO og USAs bombing og droner i Afghanistan såvel som i Libya har forresten fungert som god gjødsel for knoppskyting av internasjonal terror flere steder.
Hva skjuler seg bak fasaden?
De siste dagene har de offentlige fortellingene om hensikten med krigen sprukket som trollet. Samtidig reises spørsmål om at vi USA/NATO «gjorde feil». Neste gang må vi gjøre det anderledes sies det. Vi må skjønne lokale forhold og kultur bedre, vi må alliere oss mer med lokalbefolkningen. Svarene gis ut i fra forutsetningene om at selve krigen likevel er og var rett – det var metoden og forståelsen som feilet. Bekymringene dreier seg mye om at NATO er blamert. Målet nå er å rette opp NATOs rykte.
Det holder ikke å bryte den falske fasaden – årsakene og grunnlaget for krigen må avdekkes!
Flere momenter kan trekkes fram for å forstå krigen. Krigsmaskineri er ikke alltid logisk.
Utviklingen kan skje spontant og mange variabler kan slå inn ved konkrete krigsutbrudd.
Det er likevel viktig å vise til noen av de sentrale bakenforliggende forholdene, og se på dynamikk og drivkrefter ut i fra systemiske motorer og drivstoff.
Kabul falt, og tjue år med politiske løgner er blitt kledd nakne. Men de visste at de løy (eller snill tolkning: de brydde seg ikke). USA og NATO har ikke hatt illusjoner. Fortellingene har hatt sin misjon i å skape legitimitet overfor omverden og hvitvaske sin egen ’dirty business’. Husk i sammenhengen at den krigen, som ble satt i gang høsten 2001, ikke hadde noe FN-mandat da den startet.
USA og NATO hadde ikke som egentlige mål å bekjempe terrorisme eller å innføre demokrati. Det har vært ferniss. De har selv stått for terror og lagt til rette for korrupsjon – via maktutøvelse ovenfra. Hvis demokrati og menneskerettigheter ikke var sentrale mål, er det nødvendig å se på grunnlaget for den maktpolitikken som utøves og økonomiske og geopolitiske interesser.
Krigen handlet ikke om afghanerne, men om USA og «vestens» egne interesser.
Må se på hva USA og NATO er og var
Uten en forståelse av det internasjonale maktspillet og interessene som ligger til grunn for såvel politiske utspill som militære aktiviteter – og kriger – så vil ikke avsløringen av falske fasader berøre grunnmuren for oppblomstring av nye kriger og konflikter i Afghanistan såvel som andre steder.
Dynamikken i konkurransen om profitt, markeder og råvarer, og behov for kontroll av produksjonsforhold og systemforvaltning som sikrer sitt styringsregime/rammebetingelser, fører til konkrete politiske og militære aktiviteter og såkalt geopolitisk posisjonering og spenningsforhold.
USA har lenge vært en dominerende og nærmest hegemonisk aktør globalt. For å opprettholde sin posisjon overfor folk og nasjoner og i møte med sine konkurrenter/utfordrere trengs innflytelse og makt. Situasjonen krever til tider omgrupperinger i lys av motkrefter og rådende konkurranseforhold.
USAs prosjekter trenger også en form for legitimitet og ramme med allianser (medsammensvorne) – enten det er koalisjoner «av villige» eller via NATO. Det må lages en ideologi som overbygging for maktposisjoneringen. USA og vestlige allierte begrunner sitt samarbeid med at USA er frihetens forpost og må være en sterk forvarer av disse. Det er vel derfor USA har ca. 750 militære baser globalt! (ironisk ment)
11. september en trigger
Etter at USA ble stukket i sitt hjerte 11. september 2001 hadde de behov for å vise handlekraft og reagere – både innenrikspolitisk og overfor sine allierte. Det måtte komme «et svar», og USA måtte vise muskler. Afghanistan lå langt borte og kunne egne seg til formålet. (Noen har har forresten vist til at det forelå planer for angrep på Afghanistan før 11. september 2001.)
Afghanistans skjebne er at det ligger veldig strategisk til for kontroll over store deler av Asia. Området har historisk vært sentralt i handelsruter (silkeveien) og planene om en transafghansk oljeledning var klare. Landet har relativt store naturressurser, blant annet i form av mineraler som kull, kobber og jernmalm, samt en del olje og naturgass. Afghanistan ligger mellom Russland, Kina og India og kontroll her kan motvirke uønskede allianser samt ønsket og uønsket handel og kontroll med oljerørledninger og kommunikasjon/transport.
Angrepet mot Afghanistan gav på en måte i pose og sekk. Handlekraft overfor opinionen og geopolitisk gevinst. Og «sympatien» var tydelig. For eksempel uttalte Norges forsvarsminister Bjørn Tore Godal få dager etter terrorangrepene: «Vi er selvsagt innstilt på å yte USA all den støtte vi kan. USA er Norges viktigste allierte.»
Artikkel 5. i NATO-pakten lå klar til bruk, og scenen ble satt for å teste out-of-area i praksis!
Dette skjedde også i en situasjon etter Sovjetunionens sammenbrudd, hvor NATO og vesten måtte tilpasse sine fiendebilder. Out-of-area og kamp mot internasjonal terrorisme ble NATOs nye moteord og paraply – som et lim for alliansen «relevans» (et uttrykk som de selv ynder å framheve).
Krigen var fra starten et USA-prosjekt. Men med NATOs artikkel 5. og definering av at «USA ble angrepet» ble det skapt et grunnlag for å forplikte allierte og venner. Og de viste at når USA befaler, så hoppes det. Når USA endrer taktikk så følger NATO! Den leksa var godt innlært.
Dette har vi også tydelig sett i NATOs Afghanistan engasjement og egen statusrapportering (uttalelser fra toppmøter og pressekonferanser). «Condition based» engasjement er gjengangeren i ordbruk. Det betyr USA-basert og styrt. «Sammen inn og sammen ut» har Jens Stoltenberg uttalt ved flere anledninger – i praksis ’follow his masters voice’.
Målsetningen var angrep!
Krigens mål var angrep og å vise handlekraft og styrke. Det skrives en del om at NATO/USA ikke tenker på konsekvenser på lang sikt. Det ligger vel mye i sakens natur. NATO er en «forsvarsallianse» i navnet, men en angrepsallianse i gavnet. De er rigget for angrep. Dette har også kommet godt til syne i disse dager. Spørsmålet som reises er hva NATO/USA er verdt som «sikkerhetsgarantist» når de ikke klarer å forsvare sine posisjoner etter 20 år med utstyr, våpen og penger – overfor en lite utrustet fiende. Det er et betimelig spørsmål, men svaret er at NATO ikke er og har aldri vært en forsvarsallianse. De forvarer sine maktpolitiske interesser. Når angrepet er ferdig har de ingen interesse av frihet og demokrati for folk og nasjoner.
De lykkes med selve angrepet!
Bombingen var effektiv for krigsmaskinen – selv om det har vært en katastrofe for befolkningen. NATO og USA har lært mer om krig og logistikk, og de vant fram med sin historiefortelling. Også den ’rød-grønne’ regjering stod i 2007 samlet bak begrunnelsen om krig i humanismens navn med «nasjonsbygging» som rasjonale og målsetting.
Selv om NATOs angrepstyrke ble demonstrert, så viser det som har skjedd, at NATO ikke er rigget til forsvar, men til angrep.
Røre i opprørt hav i sin egen interesse
En kan også se på angrepet som en del av en strategi for å destabilisere Sentral-Asia på Russlands sørflanke og mot det vestlige Kina. Det er en del av resultatet, men tveegget. Siden flere nå kan se på Afghanistan som ’post-USA-verden’ gir det rom for Kina og Russland til å posisjonere seg. Det er likevel (og derfor) åpnet opp for en fortsettelse (fase 2), for videre militære aktiviteter plassert mer direkte inn i NATO og USAs økende konfrontasjons-bilde mot Kina og Russland – obs!
Å sikre alliert samhold og handlekraft
Over 50 land deltok, samarbeidet og kommuniserte i en massiv militær operasjon. Flere land – som Norge – viste at «de er en god alliert». Da etableres også et ansvar for og grunnlag for fortsatt samarbeid. (Selv om det selvsagt kan slå sprekker ut i fra andre forhold).
Krigen i Afghanistan fungerte som ’det felles NATO-prosjektet’ i en lang periode etter 2003. Godt å ha noe å gjøre..
Norge har bevist brukt sin krigsdeltakelse til å ’synliggjøre’ seg gjennom sin ’bidragskrigføring’ i et såkalt narrativ for å sikre backing fra sin «sikkerhetsgarantist» (USA) – i tråd med det rådende forsvarspolitiske konseptet. (Det er likevel tvilsomt om denne ’gevinsten’ fortsatt står seg etter den siste tids utvikling.)
Krigsindustrien hadde gode dager!
Mange av de nesten 3000 milliarder dollar som er brukt på tjue års krig i Afghanistan, er ikke brukt i Afghanistan. De ble brukt på Raytheon, Boeing og andre våpenprodusenter, på leiesoldatstyrkene, og på de afghanske lakeiene for å fremme USAs manøvrer.
10.000 dollar investert i aksjer i krigsindustrien står nå i en kurs til nesten 100.000 dollar (theintercept.com)
Faren ikke over!
USA er ikke ute!
Det som har skjedd de siste ukene kan vurderes som et tapt taktisk slag. Uttrekkingen av troppene var lenge avtalt og planlagt. Men betingelsene og tempoet var ikke forventet. Dermed har USA og NATO tapt ansikt, men musklene og strategien er der fortsatt.
USA har antakelig lenge skjønt at tiden for å hente soldater hjem ville komme. Den siste tiden har de også brukt til å posisjonere seg internt og opprette kontakt med ulike grupperinger, inkludert Taliban. De har likevel forskrevet seg – i lys av tempoet i det siste og oppståtte evakueringsproblemer. Derfor satser de på flere hester, og har allerede kommet med militaristiske advarsler.
På en pressekonferansen 18.8 åpnet Nato-leder Jens Stoltenberg for nye angrep: «Hvis vi ser tegn til at Afghanistan igjen blir en frihavn for terrorister, kan vi angripe fra avstand», sa han.
På pressekonferansen 20/8 etter utenriksministermøte sa han: «Vi vil fortsette å fremme det stabile og velstående Afghanistan som det afghanske folket fortjener og ta opp de kritiske spørsmålene Afghanistan og regionen står overfor, i den nærmeste fremtiden og videre, blant annet gjennom vårt samarbeid med regionale og internasjonale partnere.»
Selv om han fortsatt holder på fasadebygging om stabilitet og velståenhet, så viser han til at grunnlaget for militære aktiviteter fortsatt er til stede.
Mer vekt på proxykrigføring
Det er ikke noe nytt at USA og NATO er tilhenger av såkalt stedfortreder-krigføring. Listen over støtte til kuppmakere er lang. Nå uttaler flere fagmilitære at det må tas lærdom ved svakhet og kostnader ved massiv okkupasjon/intervensjon. ’Libyametoden’ med bombing ovenfra og dronekrigføring overtar scenen mer og mer. Lærdommer etter Irak og Syria sitter i, og de leter etter metoder hvor de ikke så lett kan blamere seg.
Afghanistan-erfaringene og NATOs strategi for 2030
NATO har varslet at de vil evaluere det som skjedde i Afghanistan. Fokus er på effektivitet og slagstyrke. Evalueringen vil tilpasses «NATO 2030»-strategien. Fortsatt kamp mot ’terrorister’ og front mot systemiske og autoritære rivaler Kina og Russland. Det er grunn til å tro at det kan komme en slags integrering av de to områdene. Kamp mot terrorisme og stormaktsrivaliseringen kan smelte mer sammen – både i strategiuttalelser og på bakken. Trusselen om terror og radikalisering som mekanisme for tettere sikkerhetspolitisk samarbeid veves sammen med øremerkingen av Kina og Russland som autoritære og ’kriminelle’ regimer.
I en omstukturerings-situasjon kan det fort eksplodere
Afghanistan ligger fortsatt som et sentralt område i regional arena for stormaktsrivalisering. Omstruktureringen og posisjoneringen er i gang. Kina og Russland har fått spillerom som de prøver å utnytte. Russland har bygget sin kollektive sikkerhetspakt (CSTO) i regionen. Kina har ’sin’ Shangheigruppe (SCO). Kina og Russland ligner på USA/NATO ved at de begrunner styrke-oppbygging både med terrortrussel og for å motstå innflytelse og dominans fra rivalen – fra deres ståsted USA.
Geopolitisk posisjonering, inkludert tilgang til ressurser og kommunikasjon – ref Kinas silkeveiprosjekter -, er sentralt. Men også muligheter til å utvikle økonomiske og handelsmessige forbindelser.
Forholdet til Pakistan og India er under endring i relasjon til de ulike stormaktene. NATO/ Stoltenberg har alt advart Pakistan i forhold til sine Afghanistan-relasjoner. Samtidig skjerper USA og NATO stadig retorikken mot Kina/Russland og øker militære aktiviteter – også i Sør-Kinahavet – og satser på mer ’partner’-bygging i Asia.
Konfliktpotensialet er til stede, og eksplosjonsfaren er stor! Dette omfatter også posisjonering i forhold til et Taliban-styrt Afghanistan.
Det er også lurt å være obs på at USA og NATO nå kan ha økte kapasiteter til å starte nye krigseventyr andre steder. De trenger kanskje et nytt samlende prosjekt?
Hva nå?
Det er bra at løgnene er avslørt. Flere vil stille spørsmål om hva USAs sikkerhetsgarantier egentlig er verdt.
Selv om det fortsatt gjøres forsøk på å forenkle og tildekke krigens realiteter, er det rom for en mer NATO-kritisk debatt. Merk at også folk i USA reagerer. 62 prosent var enig i at krigen i Afghanistan «ikke var verdt innsatsen» i følge en meningsmåling fra NORC/AP etter Kabuls fall.
Det er bra at NATOs rykte er svekket! Debatten videre vil vise om de klarer å gjenopprette sitt rykte, eller om krigs- og NATO-motstanden kommer mer på offensiven.
NATOs egen bekymring knyttet til anseelse kom til uttrykk på deres egen foreløpige oppsummering i tilknytning til utviklingen i Afghanistan. Store deler av uttalelsen la vekt på behovet for samhold og at NATO står fast.
«NATO er fortsatt en sterk allianse. Nord -Amerika og Europa må fortsette å stå sammen i NATO. Utviklingen i Afghanistan endrer ikke dette. Den skiftende globale maktbalansen, Russlands aggressive handlinger og fremveksten av Kina gjør det enda viktigere at vi beholder et sterkt transatlantisk bånd.» (Etter NATO-utenriksministermøte 20/8)
Fredsvenner og krigsmotstandere bør trekke Afghanistan-erfaringene inn i norsk mobilisering mot økt spenning i nordområdene og militariseringen. Både i forhold til etablering av baser, planlagte militærøvelser (Cold Response 2022) og debatt om norske forsvarsplaner og debatt rundt arbeidet til den nye «Forsvarskommisjonen».
Det bør legges styrke bak kravet om å ta et virkelig oppgjør med norsk krigsdeltakelse, og norske myndigheter og partier/politiske miljøer, som lojalt sluttet opp om USAs krigføring, må ta et åpent oppgjør med seg selv.
Samtidig må vi være på vakt og protestere mot militære løsninger knyttet til flyktninger, evakuering og omstruktureringen i stormaktsrivaliseringen.
Glansbildevisningen vil fortsette med demonisering av fienden
Vi ser i dag det gamle mønsteret av at stormakters (imperialisters) militære og økonomiske krigføring systematisk ødelegger folks kamp for å bygge bedre samfunn basert på egne, progressive krefter. I stedet kan det legge grunnlaget for nasjonale reaksjonære krefter (med eller uten sine allianser) som kan framstå som «gode fiender» å ha, slik at USA og vesten kan fortsette å framstå som sivilisert.
Brannen er ikke slukket det gløder fortsatt. Uansett Talibans egne svin på skogen, må det mobiliseres mot nye flammehav. Det afghanske folket har hatt enorme lidelser. De trenger støtte i gjenoppbygging av landet. Den humanitære hjelpen må styrkes! Det må protesteres mot blokader og sanksjoner som fortsatt skaper lidelser for befolkningen! Norge bør bruke sin stemme i FNs sikkerhetsråd for å hindre ny militær opptrapping og gi freden en sjanse.
Engasjer deg og bli aktiv i antikrigsbevegelsen!
Reis krav om at Norge må melde seg ut av NATO!
Stopp NATO!
Geir Hem 25-8-21
