Det er flere som stiller seg spørsmål om hvorfor NATO er mer spiselig på venstresiden i det siste. Debatter er preget både av hva om skjer i verden og forhold internt i partiene.
SV sier at verden har endret seg med Ukrainakrigen og finsk og svensk NATO-medlemskap. Norge må ha et forsvar og vi kan ikke stå alene, heter det. Med bekymret mine sier de at NATO nå er det eneste reelle alternativet og at et nordisk alternativ har falt.
Rødt har fått mange nye medlemmer de siste årene. Siden vi alle daglig puster i «NATO-luft» sammen med at vi nå faktisk lever i en tid preget av krigspropaganda – med et voldsomt anti-NATO trykk – da popper det opp flere diskusjoner.
Basisforståelsen knyttet til imperialisme, og krig er lite diskutert de siste årene. Et uttrykk for det er venstresidens passivitet i antikrigsbevegelsen over flere år. (Hvor er SV og Rødts aktivister i den organiserte fredsbevegelsen?) Da blir partier og venstresiden sårbare. Innholdet i en artikkelen i Klassekampen 15. april – «antiimperialisme i praksis» av Bragtvedt og Aydar viser dessverre noe av det samme.
Hva er NATO?
NATO er hva jeg kaller et redskap i en «systemforvaltning» av en maktstruktur med ønske om dominans og kontroll for USA, med allierte, og deres definerte «rule-of-order» for å sikre sin innflytelse, kontroll og markedsliberale rammebetingelser for kapitalbevegelser, profittuttak og ekspansjon.
I en verden hvor flere ønsker å spise av samme kaka – blir det konkurranse. En del av systemforvaltningen blir derfor også å hindre andres innflytelse.
Når norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i tiår hatt et udiskutert premiss om at NATO er en sikkerhetsgarantist og en «forsvarsallianse». Da blir det skjult i dagens diskusjon at: NATO/USA og Russland er hverandre lik. Det blir ikke så lett å vise at NATO ikke blir på «de snilles side» når Russland nå åpent viser sin aggresjon.
Det er egentlig ganske spesielt, når det faktum at Russland gjør akkurat som NATO/USA pleier å gjøre, brukes som en slags begrunnelsen for at NATO-motstand er avleggs. Det som skjer nå viser jo tvertimot at det er er et samsvar i å støtte og vise solidaritet med folk i Ukraina og samtidig føre kamp mot alle militære stormakter og allianser – som truer folk og nasjoners frihet og selvstendighet.
I denne sammenhengen er det viktig å se og vise til at Norge er en del av et vestens nyliberale politiske, økonomiske og ideologiske verden. Den norske staten har i dag selv egen imperialistisk karakter – gjennom utenlandsinvesteringer, oljefondet, handel, levering av energi og koplingen til vestens finans og børs – og norsk våpenindustri. Det militære og politiske alliansefellesskapet er uttrykk for maktforhold i Norge. Norge er en deltaker og har valgt side – ut i fra egne interesser.
Jeg mener venstresiden i alt for liten grad trekker fram slike forhold. Artikkelen i Klassekampen 15. april speiler dette.
I et sånt perspektiv blir kamp mot krigstrusler, mot NATO, og norsk opprustning, noe mer enn et spørsmål om et fornuftig forsvar for staten Norge. Det blir et spørsmål om kamp mot urett og undertrykking i verden, og om nødvendigheten av å endre grunnleggende premisser for et virkelig forsvar for folk i Norge og verden.
Faren for å bli dratt inn i krigseventyr eller å bli angrepet er der selv om vi ikke er med i NATO. Det betyr at det er flere saker å ta opp enn forholdet til NATO, men et hovedspørsmålet er likevel om vi skal være deltaker i en imperialistisk militærallianse som selv er en trussel overfor mindre nasjoners selvstendighet.
Selv om NATO ikke er en forsvarsallianse for små lands selvstendighet og frihet, så framstår alliansen som det – i kamp mot andre imperialister. Det tragiske er at det igjen undergraver selve fundamentet for folk og nasjoners frihet på sikt.
Idag opplever vi at Ukrainakrigen på et vis skyggeleggerfor NATO-motstand
Venstresiden har en veldig viktig og samtidig utfordrende oppgave – i å vise at NATO ikke har blitt snille over natta, selv om NATOs fiende har vist seg som en stor skurk.
Samtidig er det viktig å fordømme Russlands ugjerninger for det det er, selv om USA/NATO har sine svin på skogen. Egne ugjerninger kan ikke brukes som forsvar for andres.
Det svekker NATO-motstanden å ikke se imperialistisk aggresjon der den er. Kamp mot urett og folkerettsbrudd må være konsekvent – ellers svekkes grunnlag for å få bredde i antikrigsarbeidet.
Det er innlysende at USA ønsker og arbeider for et markedsliberalistisk vestorientert Ukraina, og USA brukar milliarder av dollar og våpenstøtte for det. En del av settingen er også å hindre Russisk innflytelse. Russland på sin side ønsker et østorientert Ukraina, og bruker sine soldater og propaganda for å få det til, og for å hindre USA og NATO i å stå i veien.
Jeg har ikke illusjoner om et snillere NATO. Å ta for gitt at Russland ville sittet mer stille i båten hvis NATO hadde vært mer tilbakelent – kan samtidig dekke over Russlands egen vekst- og kontroll-trang.
Likevel kan internasjonalt press og henvisning til FNs rammeverk om ikke å starte kriger, og å arbeide for å få slutt på kriger – virke som støtdemper for at stormakters spenningsforhold får krigersk uttrykk. Spenningsforhold har potensialer for kriger, men konkrete krigsutbrudd kan stoppes og utsettes. Dette burde en av de mest sentrale løpende oppgavene også for venstrepartier.
Debatten på venstresiden om våpenstøtte
Jens Stoltenberg er tydelig på at NATO ønsker å hjelpe Ukraina til å bevege seg nærmere «NATO-familien» og det han kaller en euro-atlantisk integrasjon. «Ukraina kommer til å bli medlem i NATO», sa han på en pressekonferanse i Brussel tirsdag i begynnelsen av april. NATO sier de bare har ’en åpen dør politikk’, men det de praktiserer er å dytte folk gjennom døra.
«President Joe Biden ser på amerikansk militærhjelp og våpensalg som redskap i utenrikspolitikken, samtidig som det støtter opp under amerikansk industri», konstaterte nylig den amerikanske nettavisen Defence News
Det er tydelig at NATO fører dobbelt bokføring i sin propaganda
NATO sier at det ikke kommer våpenstøtte direkte fra NATO, men det er hvert enkelt medlemsland som står for leveranser av våpen og ammunisjon.
Samtidig pusher NATO åpent på for at det skal leveres flere våpen. NATO koordinerer og bruker NATO-apparatet til støtte for militære aktiviteter og tilrettelegging for våpenleveranser.
Våpenleveransene fungere litt på samme måte som «NATO-kriger». Alle land må være enige for at en krig formelt skal føres i NATOs navn. Samtidig er det opp til hvert enkelt land å sende soldater og delta. Derfor er det flere kriger som startes og føres i navnet til «frivillige koalisjoner» som i realiteten er NATO-kriger i sitt innhold.
Mitt viktigste argument for at Norge ikke skal markere seg som en våpenleverandør er at Norge er tett integrert i NATO-systemet. Norsk våpenhjelp kan ikke ses uavhengig av NATO!
Å se på våpenleveranser – via den norske staten i dagens allianse-regime -, som uavhengig av NATO, er å ikke skjønne imperialismens karakter og Norges integrering i USA og vestens blokksystem og «rule-of-order». Det betyr også å ikke skjønne NATOs organisering i praksis.
Bragtvedt og Aydar sier at en sånn kobling vil «gjøre antiimperialisme og NATO-motstand forsvinnende liten og smal». Det tragiske er at det er helt motsatt.
At USAs maktpolitiske-interesse delvis overlapper ukraineres behov i kamp mot en annen imperialist, kan ikke være en grunn til ikke å støtte Ukrainas kamp mot russisk aggresjon. Men det gjør det samtidig viktig å gjøre det vi kan for at krigen ikke utvides og at USA og NATOs stempel skal gjelde.
USA og NATO støtter ikke Ukraina fordi de vil forsvare folkeretten og Ukrainas uavhengighet. De pøser på med våpen for å sikre sitt styringsregime og egen innflytelse.
Å gjøre Ukrainas forsvarskamp avhengig av NATO, USA, Vesten og norsk våpenhjelp er et høyst usikkert prosjekt. Spør folk i Afghanistan, Libya og utallige andre steder.
Norsk reservasjon vil nettopp kunne brukes til å slå sprekker i USA og NATOs falske fredsprosjekt. I stedet for å rope på NATO og deres allierte, burde vi samles om å rope på FN.
Andre viktige argumenter er:
- Siden Norge er NATO-medlem, men samtidig tidligere har uttrykt klare prinsipper rundt atomvåpenforbud og basepolitikk– kan bety at Norges selvstendige holdning kan sette spor og merkes.
- Muligheten er stor for at det kan bli en permanent krigslinje med varierende skuddfrekvens – og en forlenget frontlinje, i ulike former, langt utover Ukrainas grenser. Mulighetene er store for økte spenninger også i våre nærområder. Det er i Norges og internasjonal interesse å håndheve en spenningsreduserende utenriks-og forsvarspolitikk – i strategisk viktige nordområder. Norsk våpenstøtte reduserer muligheter for det.
Jeg minner om at Norge er en krigsnasjon og har sine interessene i krigen. Norge utnytter krigen for alt den er verdt gjennom NAMO/våpenproduksjon og gass og olje-leveranser. Flere i norsk maktelite slikker seg om munnen av krigsprofitten som strømmer til statskassen.
Det er likevel viktig å presse på for at Norge skal støtte ulike nasjoners og internasjonale fredsinitiativer.
Fred i en imperialistisk verden vil i stor grad være relativ fred, men det er bedre enn en løpende krig.
Jeg håper at det kommer en våpenhvile i Ukraina. Det vil hindre lidelser, og vil i seg selv dempe eskaleringsfaren. Også i imperialismens tidsalder er det viktig å fremme en politikk basert på avspenning, samarbeid og fredelig sameksistens. Men samtidig huske at imperialisme føder kriger.
