Partiet Rødt har hatt landmøtet 21-23 april. De har nå vedtatt å gå inn for norsk våpenstøtte til Ukraina. Det kan selvsagt være ulike syn på NATO uansett syn på norske våpenbidrag til Ukraina. Likevel er det et fikenblad som sitter veldig løst i debatten.
En kommentar til en uttrykt betingelse for Rødts våpenstøtte
I vedtaket i Rødt heter det:
«I dag skjer våpendonasjonene direkte av Norge eller i samarbeid med andre land, ikke av NATO. Det må fortsette, for å støtte ukrainernes forsvarskamp uten å ytterligere øke faren for stormaktskrig.»
Jeg har tidligere skrevet om at det er veldig vanskelig å skille norsk praktisk våpenstøtte fra koordinering via NATO. I denne artikkelen viste jeg til at NATO og Jens Stoltenberg er en våpenpusher av rang, og at NATO bruker sine strukturer til å koordinere våpen og militær støtte til Ukraina.
Det er sånn at NATO ikke har egne våpen, soldater eller militært utstyr. Alt går gjennom de enkelte land – og vedtak i landene. Det gjelder faktisk også vedtak om krigsdeltakelse (selv også for art. 5).
Når Rødts vedtak viser til samarbeid med andre land og «ikke av NATO», så er det et fikenblad som sitter veldig løst.
USA-ledete «Ukraine Defence Contact Group» er en allianse av alle 30 medlemsland i NATO, og 24 partnere. Gruppen koordinerer den pågående donasjonen av militærhjelp på månedlige møter. På møtet 20. januar 2023 ved Ramstein Air Base støttet alliansen sending av tunge offensive våpen til Ukraina, til støtte for en planlagt våroffensiv.
Norge er en del av og deltaker i denne koordineringen. Når regjeringen omtaler våpenstøtte på nettet som «donasjoner av militært materiell fra egne lagre, tilskudd til internasjonale samarbeid» – så tenk «Ukraine Defence Contact Group». Det samme gjelder uttrykt «samarbeid med USA».
Våpenhjelp «ikke av NATO»? Dette er vel et fikenblad som knapt er synlig.
Merk at ca. annethvert møte i «Ukraine Defence Contact Group» holdes på NATOs hovedkvarter.
Illustrasjon fra Wikipedia
Til forsvar eller..
Et fornuftig argument for våpenstøtte er, som også Rødt viser til, er at det er riktig med våpenstøtte til Ukraina i kampen for selvstendighet og fred, når ukrainerne har bedt om det. Uten våpenstøtte hadde Ukraina blitt overkjørt og underlagt et russisk regime. Et sånt prinsipp kan likevel ikke skilles fra leveransekanaler, og givers hensikt og betingelsene/rammene, som våpenregimene bygges i.
Hvis en først ser koblingen mellom våpenleveranser og USA/NATOs alliansefellesskap, må en i det minste stille spørsmålet om NATO, og USA med venner, faktisk slåss for Ukrainas selvstendighet og små staters suverenitet? Er det en fornuftig forsvarsstrategi å gjøre seg avhengig av en våpenkran som vel kan sies å ha et ganske frynsete rykte – og har sine egne agendaer og sikkerhetspolitiske interesser. Det kan sies å være Ukrainas valg, men partier og myndigheter i Norge kan og bør likevel gjøre egne vurderinger om betingelser.
Jeg spør: Bør det ikke i det minste problematiseres mer at med en sånn ramme for våpenstøtte så er Ukrainas framtid faktisk også høyst usikker – og ingen garanti mot at «Ukraina blitt overkjørt og underlagt et russisk regime». Det kan vel tenkes scenarier hvor en sånn ramme for våpenkappløpet enten faktisk sementerer en permanent krigstilstand, eller skrur igjen krana ut i fra andre prioriteringer som gjøre Ukraina ekstra sårbart.
For å minne om USA/NATOs interesser
USA og ’Vesten’ fikk god apetitt etter Sovjetunionens sammenbrudd. I 1992 vedtok USA «Freedom Support Act of 1992» (Freedom for Russia and Emerging Eurasian Democracies and Open Markets Support Ac).
Dokumentet gjaldt koordinering opp mot tidligere sovjet stater som nå var uavhengige. Her uttrykkes klare målsettinger:
«Skape privat virksomhet og frie markedssystemer basert på prinsippet om privat eierskap til eiendom; fremme handel og investeringer; fremme markedsbaserte mekanismer»
Presidenten oppfordres til: «Å etablere amerikanske forretningssentre i de uavhengige statene der presidenten fastslår at slike sentre kan være kostnadseffektive når det gjelder å fremme amerikanske økonomiske interesser og i å etablere kommersielle partnerskap mellom USA og de uavhengige statene.»
I sammenhengen – no surprise -, framstilles vestens markedsøkonomiske ekspansjon som demokratiske hjelpepakker. Kriger og våpenpakker i humanismens navn er godt fordelt mellom USA og Russland.
Krig og opprustning er tidens melodi
Verdens samlede militærutgifter var på 2240 milliarder dollar – cirka 24.000 milliarder norske kroner – i 2022. Det går frem av den årlige oversikten fra det svenske fredsforskningsinstituttet Sipri. Europa hadde den største økningen i militærutgifter, med 13 prosent.
Geir Hem, 24-4-23
