Det vrimler av kommentarer for tida – om sikkerhet, trusler, og farer som truer.
Jeg merker meg at kommentarer dels går på repit hvor de samme spørsmål og dels svar er ’ord’ uten konkret substans. Her er mye hummer og kanari.
«Sikkerhetsorden», «penger til våpen», «opprustning og militarisering» – i seg selv, «forsvar» – for/mot.
En verden, verdensorden og maktfordeling er i endring
Situasjonen er ikke så stabil , som i etterkrigstidens setting i Europa. Hvis vi kikker dypere i kortstokken så ser vi at verden likevel langt fra har vært rolig tidligere – og fortsatt kommenteres situasjonen mye med vestlige øyne i våre briller. Likevel er det store skjelvinger i en del grunnvoller.
Det siste punktet med grunnlag i systemer, produksjonsmåte, strukturer, samfunnsmodell og maktfordeling opptar sjelden kommentariatet – utover å snakke om innflytelsessfærer generelt.
Omfordeling av maktstrukturer og viktigheten i å forsvare ’sine’ innflytelser og autoritet setter tydelige spor – gjennom hva som gjøres, maktpolitiske handlinger, økonomiske interessehåndtering, handel, produksjonskjeder, finans, investeringer, pengebruk og fordeling. Klima, pandemier og teknologi/infrastruktur – mange endringer – kriser og påvirkningparametre – skaper uro under himmelen.
Kriser/problemer åpenbares tydelig og har en årsak!
Mitt ord for det er, at gamle maktstrukturer trues i en situasjon hvor forholdet mellom en samfunnsmessig orden og avhengighet står i et motsetningsforhold til ekspansjon, vekst og profitt som individuell – privat – drivkraft. Og dette forsøkes å dekkes over med parallelle forklaringer.
Branner må slukkes og større opprør – revolusjoner – og endringer må til
Stoppe pågående kriger, død og lidelser er ’løpende oppgaver’. Fred er bedre en krig og død.
«Prinsippolitikken må nå matches med en mer realpolitisk tilnærming. Dette er ikke nødvendigvis uetisk heller, all den tid det er noe som heter konsekvensetikk.» Julie Wilhelmsen Aftenposten 4-3-25.
Totaliteten av uro og behov – sosialt, økonomisk, velferd, klima, fred, helse – you name it – skriker samtidig på folkelig opprør. Et opprør som ’system’, og maktforhold ønskes hindret og skjult.
Omfordeling og uro er ikke nytt. Det kan føre til både ’kamp’ mellom ’konkurrenter’, men samtidig en interesse for å holde på makt, maktapparatet, ’sin rettsorden’ – bevare systemet.
Vi må «øke vår forsvarsevne» betyr ofte å bevare egen makt og maktforhold – og sin autoritet og ro og orden – i svingninger mellom ’sin’ og ulike fellesskaps rettsorden (den sterkestes rett).
Dette får uttrykk i ulike formuleringer rundt fiendebilder, indre og eksterne, og omrokering – sabotasje, påvirkninger – militarisering.
Opp i røren blandes ord om galskap, prinsippløshet og umoral – hvor politikk løsrives fra interessemotsetninger.
Et mantra er at dette vil koste – folk skal betale. Hvor ’fellesskapet’ blir et ord for egen ordene/sine maktkonstellasjoner. Vi må ha ’tillit’ til system, ’verdier’ og rådende orden – makt – så klart. «Vi må bevare samfunnene våre slik vi kjenner dem». Nei!
Til og med VG 3-3-25 har ingress om at «vi har for dårlig styring».
Jeg etterlyser et mye høyere rop om grunnleggende samfunnsmessige endringer. Opprør og revolusjon, og folkelige bevegelser med det høyere på dagsorden.
Geir Hem, 3-3-25
