Noen argumenter som jeg synes hører med i debatten – et innspill.
Det er mange spørsmål som trekkes fram i debatter om våpenstøtte til Ukraina i disse dager
Jeg har ikke deltatt særlig i debatten til nå. Det er synd å se at enkelte folk som ellers hevder å være imot krig og imperialisme nå nærmest unnskylder at Russland gjør det de vanligvis kritiserer USA og NATO for å gjøre. Å være blind for annen imperialisme, svekker kampen mot egen imperialisme.
Samtidig blir det vel hyklersk når flere står opp som folkerettens og frihetens forsvarere bare når bruddene begås av våre «fiender». Jeg blir nesten kvalm når folk nærmest himler med øynene over at ikke alle støtter Ukraina nok. Når dette kommer fra folk som selv nettopp konsekvent ikke støtter folkerettsprinsipper andre steder – Palestina, Tyrkia/kurdere, Jugoslavia/Kosovo, Irak, Libya, Afghanistan. Jeg mistenker sterkt at grunnen er at de samme kommentatorene er (likesom)forsvarerer av folkerett og suverenitet bare når det gjelder «våre verdier» og «vår rettsorden» – ikke akkurat i FNs ånd.
Støtte til Ukraina har alltid vært betinget
Fra dag en har Ukrainas regjering ønsket full NATO-backing også «in the air». At de ber om støtte der de kan, er vel ikke være særlig rart – uten at det i seg selv gjøre det til en «NATO-krig». Tilsvarende sier NATO selv ikke overraskende at dette dreier seg om «våre prinsipper, friheter og verdier» – «det er vår kamp». Det er vel ganske opplagt at det legges ulike ideologiske tepper over stormaktdimensjonen. Dette kan også belyses med utallige sitater fra Putin+ hold, En «eksistensiell kamp» om våre verdier og mot eksisterende hegemonier. You name it. De er hverandre lik.
For meg blir det ganske pussig at såpass mange ikke ser forbi en «erasmus-montanus-logikk» i den ideologiske kampen på stormaktsrivaliserings-scenen – og ikke ser at dette primært dreier seg om Russisk okkupasjon av Ukraina.
Mange diskuterer fred opp mot våpenstøtte. Jeg er av de som mener at det kan bli en kunstig motsetning. Jeg liker slagordet «Ingen fred uten rettferdighet». Uten rettferdighet så støttes ofte den sterkestes rett, og det vil være ulmebranner. MEN vi lever ikke i en rettferdig og idel verden. Konkret politikk er preget av maktpolitiske styrkeforhold.
For hvorfor pøses det ikke bare på med våpen til Ukraina? Flystøtte – ingen begrensninger. Hvis dette er vår kamp og vi «må vinne». Hvorfor har ikke NATO vært «in the air» fra dag en? Men det gjøres jo ikke! Også NATO/USA – såvel som Russland- ser at eskalering av krigen kan være en fare i seg selv.
Her er det jeg ser et realpolitisk poeng fra de som er i mot norsk – les i praksis NATO-militær støtte. Faren for eskalering er et argument – som jo også NATO/Russland selv i praksis (ihvertfall så langt) – erkjenner med selvpålagte begrensninger. Det er kanskje lurt at dette i det minste diskuteres i en norsk ligning? Når er det nok våpen – kan det være utvidet eksplosjonsfare.
Her er to forhold a) Kan Norge spille en rolle i forhold til eskaleringsfaren? b) Faren knyttet til eskalering og Norges egen geopolitisk plassering – med spenninger i nordområdene – er det spesielle hensyn?
I dag ser jeg flere vurderinger: a) Krigen har jo ikke eskalert, derfor kan vi/Norge aktivt gi støtte – uten at det er så farlig. b) Grensene tøyes og strekkes – tyngre våpen er på vei. Eskaleringsfaren vokser også fordi økonomi, energi og ressurssituasjon (og «infrastruktursituasjonen») i seg selv bidrar til økt eskaleringsfare.
Det kan hevdes at Norges bidrag kan gi liten eskaleringseffekt? Men samtidig – Norge som NATO-medlem; tidligere prinsipper og fredsdebatter rundt atomvåpen; basepolitikk; utenlandsoppdrag og krigsdeltakelse i forhold til FN-vedtak – kan bety at Norges holdning kan sette spor.
Håndhevelse av prinsipper om frihet og solidaritet blir farget av realpolitiske muligheter – virkelighet og konsekvenser. Dette kan vel ikke ses bort i fra? Muligheten er stor for at det kan bli en permanent krigslinje med varierende skuddfrekvens – og en forlenget frontlinje, i ulike former, langt utover Ukrainas grenser. Mulighetene er også store for økte spenninger også i våre nærområder.
- Det er i Norges og internasjonal interesse å håndheve en spenningsreduserende utenriks-og forsvarspolitikk – i strategisk viktige nordområder.
- Forestillingen om at sikkerhet ligger i alliansetilknytning til en stormakt som fører maktkamp mot andre, er farlig. Det som nå skjer i Ukraina er et godt eksempel på det.
- Å markere en nasjonal selvstendighetslinje er spesielt viktig for norsk sikkerhet og for å hindre økt spenning og krigsfare i våre nærområder.
- Norges rolle som småstat mellom stormakter gjør det spesielt viktig å støtte og ivareta suverenitetsprinsipper – og bygge allianse, og solidarisk fellesskap med selvstendighetskampen i Ukraina.
I dagens situasjon er det viktig å dempe risikoen for at krigen utvides, eller at Norge trekkes direkte inn i konflikten mellom atommaktene USA og Russland. Faren øker ved at Norge gjøres til oppmarsjområde for USA og NATO. Opprettelsen av USA-baser i Norge vil åpenbart øke spenningsnivået også i våre områder. Norges forhold til krigen i Ukraina bør vel i det minste realpolitisk vurderes i en sånn/større sammenheng.
Sånn, som verden ser ut, er sannsynligheten stor for at betingelsene rundt en våpenhvile, av flere, kan oppfattes som å gi en form for påtvunget aksept for brudd på folkeretten. Og en fortsatt «sikkerhetsarkitektur» basert på den sterkestes rett – og en fortsatt labilitet i spenningen mellom imperialistmakter. Situasjonen kan kanskje ses på som en slags voldgifts-situasjon. Vi må ikke like det – urett og undertrykking består – men innse at noen trekker i bremsene og roper «varsko her» i forhold til pågående lidelser og konsekvenser ved eskalering. Det kan være lurt å prøve å slukke branner – særlig når de har fare for å spre seg.
I en sånn situasjonen er det viktig å fremme rollen til internasjonale organer og fellesskap som FN, og mest mulig uavhengighet av stormaktbaserte løsningspremisser. Det siste er ikke lett å unngå, men i sammenhengen kan det være en sentral oppgave å påpeke at stormaktenes Russland og USA/NATOs premisser ikke er veien til varig fred, og at suverenitetsprinsippet ivaretas i størst mulig grad. Skal Norge har en selvstendig stemme som høres kan det kanskje være lurt å være minst mulig «NATO-involvert» også i lys at dette?
Hilsen Geir Hem, 18-1-23
