Noe mer om nasjonal selvråderett.
«Vi skal hjelpe Ukraina på vegen mot medlemskap». Dette gjentok Jens Stoltenberg på vegne av NATO overfor NRK 12. januar. Mye kan sies om NATOs (og USAs) praksis når det gjelder nasjonal selvråderett. Fra Afghanistan til Libya, Midtøsten, Kosovo, Afrika og Latin-Amerika.
Jeg har skrevet noe om hvordan NATO retorisk snakker om nasjonal selvbestemmelse i denne artikkelen.
Der skrev jeg: «NATO er ikke en slags nøytral upolitisk «internasjonal organisasjon» – som det ofte omtales som. NATO har en egen militær og politisk agenda. Det er opplagt at det vil være ulike syn på hvordan ulike militærallianser utvides og driver sin virksomhet. Å fremstille protest og kritikk mot en NATO-utvidelse som å tråkke på staters suverenitet blir en del av NATOs eget maktuttrykk.»
NATOs Strategi mot 2030 – mer overnasjonalitet
I NATOs eget strateginotat understrekes det at det er kritisk for NATO å sikre «politisk konvergens». Med NATOs offensive medlemsrekruttering så har det dukket opp grunnlag for mer politisk splid i alliansen. Da må samle rekkene. Det understrekes mer enn før at politisk enighet er en forutsetning for militær effektivitet. Dette er også en bakgrunn for økt vektlegging om den «politiske dimensjonen».
Dette får flere uttrykk. En saker ønske om mer koordinering mellom EU og NATO. NATOs strategi sier at EUs forsvarskapasitet er velkommen « i den grad disse styrker NATO, bidrar til en rettferdig transatlantisk byrdefordeling, og fullt ut involvere ikke-EU-allierte.» Og koordineringen må bli «brukt til å øke andelen europeiske allierte til støtte for NATOs kapasitetsmål.»
En annen sak er en mer åpen strategien med mer overnasjonalitet. NATO har på en måte vært en allianse som har vært basert på enstemmighet og nasjonale selvstendige beslutninger om militær deltakelse og ’commitment’. I det siste har NATO gjennom uttalelser, og utspill fra generalsekretæren, stadig oftere tatt en tydelig overnasjonal politisk rolle.
I strategien nå heter det «Allierte bør streve for å holde nasjonal politikk i samsvar med politikklinjen utviklet i NATO». Dette er usminket forsøk på å legge føringer for nasjonal utenrikspolitikk. Det skal settes NATO-stempel på (all) utenrikspolitikk.
NATO frykter at enkelte land vil «gå tilbake til ‘business as usual» overfor Russland. Derfor heter det at: «NATO-enhet om Russland er det dypeste symbolet på politisk samhold.. NATO-allierte må følge felles (NATO) retningslinjer når de formulerer sikkerhets- og forsvarsrelatert politikk på nasjonalt nivå overfor Russland.»
Strategien omsettes i praksis når NATO-land svarer Russland
Russland sendte i begynnelsen av februar brev til enkeltland i EU og NATO, men punkter om det sikkerhetspolitiske situasjonen. Russiske myndigheter har tydelig sagt at de ønsker svar fra hvert enkelt medlemsland.
I svarprosessen skjer det nå både en koordinering innad i EU og i NATO og mellom NATO og EU. Jens Stoltenberg har hatt en aktiv koordinerende rolle heter det. Så mye for en selvstendig utenrikspolitikk. Det kan sies at hvis den norske regjeringen frivillig er med på en koordinering i NATO, så er det deres valg. Men med det politiske presset og den strategiske rammen som ligger til grunn, blir det lite rom for nasjonal debatt.
Det er et håp i at NATOs krav og strategi om økende politisering og ensretting i realiteten vil undergrave en grunnleggende forutsetning i å late som om NATO er en forsvarsallianse for uavhengige og selvstendige stater. For hva er artikkel 5 (alle for en) verdt hvis politisk uenighet ikke gir en full sikkerhetsgaranti.
Det er dette med nasjonal selvbestemmelse mine herrer i Brussel.
Geir Hem, 13-2-22
