I disse tider hvor NATO samles for å feire sine krigsmeritter, er det lurt å skille mellom hva NATO selv sier de er, og NATOs faktiske rolle og oppgaver.
NATO framstiller seg selv som forvarer av land, frihet og demokrati. Praksis og NATOs cv viser noe annet. NATO var fra starten i 1949 ikke et fredsprosjekt, men et åpent uttrykk for vestlig maktpolitiske innflytelse. Opprettelsen skjedde i sammenheng med stormaktenes kamp om posisjoner, kontroll og omfordeling etter den andre verdenskrigen. Som Hastings Lionel Ismay, NATOs første generalsekretær, sa om hensikten: «Holde russerne ute, amerikanere inne og tyskerne nede».
Foto worldbeyondwar.org
Senere har NATO utviklet seg tydelig som et militært og politisk redskap og systemforvalter for vestlige økonomiske interesser og rammebetingelser – ’verdensorden’ – ’rule-of-order’. Dett har kommet til uttrykk i strategier og uttalelser om forsvar av ’verdier’ og ’system’. Økonomiske konkurrenter, som viser styrke og får innflytelse, blir definert som fiender.
Det kan i seg selv ses på som tydelig i motstrid til FNs idealer om fredelig sameksistens – nettopp mellom stater med ulike ’systemer’ og styrke/størrelse. Dette forsterkes også ved at NATO trekker næringsliv, handel og økonomi direkte inn i sin konkurranse-konfrontasjons-ramme. Toppmøtet i juli formulerte seg sånn «Kina utfordrer vår sikkerhet og våre verdier», med bakgrunn i at Kinas handel med Russland potensielt kan forsterke Russlands militærproduksjon. (Merk at EU/NATO-land selv fortsette med en god del gasskjøp fra Russland.)
Falsk reklame
Jeg blir kvalm hver gang jeg hører NATOs generalsekretær Stoltenberg og likesinnede snakke om at de støtter lands frihet og sikkerhet når de pøser på med våpen til Ukraina, siden det skjer på toppen av et berg av barnelik og folkemord i Gaza – utøvd med NATO-støttede våpenleveranser. Jeg blir kvalm når NATO sier at det inspirerer andre autoritære stater til angrep og aggresjon hvis ikke Ukraina får nok støtte til å vinne, men godtar at hvem som helst kan bli inspirert av Israels NATO-støttet angrep på Palestina/Gaza til selv å bruke sin styrke til å gjøre som de vil. Jeg blir kvalm når NATO snakker om folkerett, menneskerettigheter og frihet på bakgrunn av nød og lidelse i Libya, Irak og Afghanistan.
Ukraina har rett til å ta i mot våpen fra hvem de vil, men NATO har egne motiver og er ikke snille fredsapostler selv om Russland er en stor skurk.
NATO kan åpenbart ikke selv reklamere med et de er et interessestyrt (eksklusivt) maktinstrument. De framstiller seg som en fredsbevarende allianse. For å få det til, er de avhengig av fiendebilder og definerte trusler. De fargelegger sine fiender – men finner dem ikke opp. ’Fiendene’ er faktiske økonomiske og politiske konkurrenter som viser muskler – enten mot vestens innflytelsessfære direkte, eller som påvirker andre for å hindre vestens handlingsrom. ’Fiender’ kan også være egendefinerte terrorgrupper og opprørsgrupper – som truer stabiliteten og roen for egen innflytelse og vekst – eller folk og nasjoner som reagerer på USA/’vesten’/NATOs egne overgrep.
Ustabilitet og nye krigslinjer
Stadige endringer i økonomi og politiske styrkeforhold, og såkalt geo- og maktpolitisk omfordeling, virker inn på NATOs aktiviteter og militærpolitiske virksomhet.
Etter Sovjetunionens sammenbrudd, har Europa vært preget av vestlig maktpolitisk stabilisering. Det som falskt framstilles, som en NATO-suksess med relativ ro i Europa (hvis en ser bort fra Balkan/Jugoslavia++), er et uttrykk for økonomiske vekstmuligheter og kakespising østover uten ’behov’ for maktpolitikk/krig – siden konkurrenter ikke hadde store egne muskler.
Perioder med varierende krigføring speiler i hvor stor grad det er stabilitet i eksisterende maktfordeling. Når det sies at Norge og NATO-land nærmest nedla sitt forsvar i en periode for drive utenlandskrig i Irak, Libya og Afghanistan, så er det bare en del av bildet. Vesten, USA og Norge ’trengte ikke’ så store stående militære styrker i Europa.
USA og NATOs innflytelse og kakespising – med ’støtte’ fra folk i øst-Europa som ville frigjøre seg fra tidligere Sovjetisk jerngrep – hadde på sikt potensiale til å utvikle motsetninger overfor nye (og nygamle) maktsentre i Øst-Europa.
NATO-utvidelsen i 1997 og med klar løpebane for flere, ble ikke sett på med blide øyne i en voksende maktelite i Russland. De så svekkelse i sitt eget potensiale, og kunne spille på historiske erfaringer. Trykket for å få Ukraina og Georgia inn i NATO – sammen med at Russland gikk opp i knestående og viste muskler overfor tidligere sovjetrepublikker – økte trykket.
På et hvis utnytter Russland muligheten i et turbulent landskap – selv om de selv er i tredjedivisjon som imperialistmakt. Putins statsapparat og allianse med et sjikt av oligarker, og en autoritær statlig politisk styrt imperialisme, ønsker rom for egen vekst, og maktkontroll, f.eks. rundt Svartehavet – backet opp med retorikk om å gjenreise tapte skanser. Den aggressive angrepskrigen i Ukraina er uttrykk for dette.
Parallelt med at Russland ’begynte å snakke (bombe) igjen’ kommer det flere og flere utsagn fra vestlig hold om å hindre og svekke Russland som konkurrerende maktsenter.
Det er en økende konfrontasjon mellom USA-Russland-Kina basert på endringer i økonomiske og politiske styrkeforhold.
Den geopolitiske konkurransen skjer samtidig med – og dels med bakgrunn i: a) Vestens egen rule-of-order er kompromittert og svekket med synlige folkerettsbrudd og krigføring (Irak, Libya, Afghanistan og Israel/Palestina); b) Markedsliberalismen er preget av økonomisk ustabilitet; c) Helseutfordringer/pandemier, miljøproblemer, teknologi og handels- og produksjons-avhengigheter øker motsetninger mellom nasjonal/statlig kontroll/interesser og behov for mellomstatlig/globale og ’samfunnsmessige’ løsninger.
Ustabilitet og uro, hvor kortene stokkes, er lett kime til krig
Bildet er tatt av chiararemiddi fra Pixabay
En økende konkurransesituasjon og ustabilitet, setter opprustning og militarisering i fokus. En opprustningen og militariseringen som ikke bare er uttrykk for behov for militær slagkraft, men som også fungerer for å legitimere trusselbilder, og rammeverk og opprettholde en maktstruktur for sin domene-kontroll og autoritet – nasjonalt og internasjonalt. USAs supermakts-rolle har vært basert på økonomisk styrke og kontroll med rammebetingelser for handel, kapital, valuta og betalingssystemer, men også i lys av flere hundre militærbaser internasjonalt. USAs militær-budsjetter fungerer både symbolsk og praktisk til forsvar for sin «rule-of-order» sammen med den økonomiske makten. Mange land har ikke kunnet stå tilbake for USAs sanksjonsregimer i en sånn setting.
Krigen i Ukraina, og USAs kort- og langsiktige reaksjoner, har også konsekvenser for hvordan andre tolker USAs rolle. USA må framstå som en troverdig stabilisator og sikkerhetsgarantist, og vise muskler inkludert å sette fart på krigsindustrien i USA og i Europa. Dette er viktig for USA supermakt-renomme, etter at mange har ment at USA og NATO i en periode har mistet ansikt og opptrådt ’hjernedødt’ (Macron).
Krigsindustrien har også vokst til en stor næringsvirksomhet – med sine egne indre krav om ekspansjon og vekst – ikke til å kimse av.
Når har en nok militærmakt?
Soldater, utstyr, infrastruktur, våpen, ammunisjon, overvåking – kapasiteter til lands, til sjøs og i lufta. Her settes ingen absolutte grenser. Når andres vekst, velstand og innflytelse blir gjort om til trusler, er det bare å pøse på – den sterkestes rett i praksis sikrer ens egen (maktas) ’trygghet’.
En opprustningsspiral har ingen teoretiske grenser – selv i en verden med ca. 13 000 atombomber – som i seg selv kan ødelegge det meste av jorda.
Bildet er tatt av Sabine Faust fra Pixabay
Nasjonal selvstendighet og eget forsvar
Hvis en sentral kilde til krig er stormakters rivalisering og kontrollbehov, da kan et forsvar basert på fellesskap med en av dem raskt vise seg som falsk sikkerhet.
En sånn ramme for sikkerhet og selvstendighet, kan gi en veldig selektiv sikkerhet. Forsvar for Ukrainas selvstendighet og frihet ropes ut som et grunnlag og en forsvarslinje for vår egen sikkerhet. Det skjer fra samme munn som leverer penger, våpen og politisk støtte til folkemord og som står ansvarlig for ødeleggelse/likvidering av Palestinas frihet og selvstendighet. En ’sikkerhetsgaranti’ med vond smak.
Deltakelse i en militærallianse, som selv bryter folkeretten og tramper på små lands suverenitet, fungere vel nærmest som selvskudd – som svekker en internasjonal plattform for solidaritet, suverenitetshevdelse og selvstendighet.
Ingen vidundermedisin, men vi trenger ikke helle bensin på bålet
Små stater og nasjoner har ingen permanent sikkerhet så lenge verden domineres av stormakter som bruker sin styrke – økonomisk, politisk og militært – for å sikre sine egne interesser, innflytelser og rammebetingelser. Den sterkestes rett overstyrer ofte hva som er rett.
I en sånn verden er Norge utsatt!
En fortelling som går igjen er denne: Siden Norge er et så lite land og vi ligger så utsatt til (har høy ’tomteverdi’), og når verden er som den er, så har vi dessverre ikke noe valg. Det kan ses på som et dilemma, men som en nødvendighet, å alliere seg med den stormaktsblokken som staten har felles økonomiske og politisk fellesskap/samkvem med (ref oljefondet, utenlandsinvesteringer, børs og finans).
Det er sånn det ofte framstilles fra myndigheter – selv om de ikke selv direkte peker på oljefond og økonomiske styringsinteresser. Dette er en framstilling som er ganske salgbar – gitt de krefter og den galskapen som råder i verden. Selv om NATO har sine svin på skogen, så har ikke Norge noe valg, sies det – med bekymret mine. Det er den beste ’forsikringsordningen’ vi har. Og folk er redde – også som følge av en rådende krigspsykose.
- Men er det i det hele tatt et valg å selv delta og være en part i den rivaliseringen som øker spenningen og øker krigsfaren. Er ikke det en dum risikosport i seg selv.
- Er det i det hele tatt et pålitelig selvforsvar å lene seg på stormakter som først og fremst tenker på sine egne sikkerhetsinteresser?
NATOs artikkel 5, oppfattes som å ha en kollektiv forsterkende avskrekkende effekt. Men innholdet/bruken bestemmes politisk ut i fra NATO/USAs interesser. Artikkelen har bare blitt bruke en gang – overfor Afghanistan. Koblet til det politiske og økonomiske bakteppe så kan artikkelen vel så mye oppfattes som å ha en konfrontasjons-forsterkende effekt.
Er det ikke en bedre (den eneste) strategi/forsvar å gjøre alt en kan for å redusere spenninger og krigsfare – nettopp for et lite land som ellers uansett lett kan bli en brikke i en kamp mellom stormakter. Det er vel ikke så lurt å selv bidra med bensin på ulmende krigsbål.
Er det ikke et bedre og mer langsiktig forsvar å svekke de stormaktsalliansene som selv er mestere i å trampe på folk og nasjoner – i fellesskap og solidaritet med folk i andre land som kjemper mot ’sine’ stormaktsallianser. Folkebevegelser nasjonalt og internasjonalt er medisin som virker.
I dag bør vi gjøre det vi kan for å hindre kriger, på lang sikt må vi endre de systemene og maktforholdene som føder stadig nye kriger.
Kriminelle gjenger må nedkjempes!
Hvis en skal bli kvitt kriminelle gjenger, må en vel uansett begynne å rydde opp i sine nærmiljøer og oppfordre andre til å gjøre det samme.
• Det er ingen god metode å ’vente på alternativer’ og samtidig selv delta i gjengen
• Det er ingen god metode å selv gå i treningsstudio og investere i våpen hvis en samtidig ikke bryter bånd med den kriminelle gjengen
NATO-kritikk på pause?
I debatten om økning av det norsk forsvarsbudsjettet sies det fra flere hold at vi må styrke det norske forsvaret for å kunne få oppslutning om såkalt ’realistisk alternativ’ til NATO.
Det er også uttrykt som bakgrunn for at partiene Rødt og SV har stilte seg (i et samlet Storting) bak ny norsk forsvarsplan («Forsvarsløftet)» og vedtok en økning i norsk militærbudsjett med 600 milliarder kr. innen 2036.
Fra de som sier seg å være NATO-kritiske hører jeg hovedsakelig to argumenter:
- Med et styrket styrket norsk forsvar vil Norge selv kunne overvåke og ta hånd om militære aktiviteter i større grad. Det vil redusere muligheter for stormaktskonfrontasjon og minske grunnlag for spenninger overfor Russland.
- Hvis venstrepartier ikke er med i forsvarsforliket (’løftet’), vil det bli oppfattet som at de ikke ønsker å være med på å styrke forsvaret. Da kan uttrykt NATO-motstand ville blitt tatt enda mindre seriøst.
Her må en huske at kroner, utstyr, våpen og soldater i seg selv ikke gjør forvaret mer ’nasjonalt’. Med ’nasjonalt’ hører selvstendighet. Det er ikke penger og utstyr – båter, fly, skip og antall soldater som bestemmer. En forutsetning for nasjonalt selvstendig forsvar er full styring over egen militærkommando, og at vi selv kan bestemme hva militærmakt og ressurser brukes til. I den forstand innebærer den nye forsvarsplanen en styrket svinebinding til alliert kommando og samarbeid – med mindre selvstendig nasjonal kontroll som konsekvens.
NATO/USA presser jo selv på for at NATO-land skal øke egne militærbudsjetter samtidig som de etablerer egne militærbaser, og øker øvelses-frekvensen og militær tilstedeværelse nærmes som en pandemi.
«Vi har vedtatt nye forsvarsplaner som krever flere styrker og høyere beredskap. Det koster penger. Derfor har vi også vedtatt kapasitetsmål for hvert enkelt land, tusenvis av mål for hva slags styrker og våpensystemer de skal ha.» (Stoltenberg VG 7.7.24). Disse ’NATO-forsvarsplanene’ plikter medlemsland å rapportere på. – inkludert årlig rapportering om våpenproduksjon.
Den vedtatte norske langtidsplanen for forsvaret («forsvarsløftet»), som det var enighet mellom alle partiene om, passer som hånd i hanske i NATOs strategier. Som statsminister Støre sa det til NRK under NATO-toppmøtet i juli. «Norske forsvarsplaner er godt synkronisert med og passer inn i NATOs regionale forsvarsplaner».
Tidligere paroler om styrket nasjonalt forsvar har blitt reist som en del av en motstand mot deltakelse i stormaktsallianser – og ikke som forutsetninger/betingelse for å sette NATO-motstand på pauseknapp.
Bak ’pauseknappen’ ligger også et syn om at NATO er en forsvarsallianse – eller det skaper illusjoner om at det er det. Det støtter opp om NATOs falske reklame og selvbilde, og innskrenker rommet for NATO-kritikk.
Noen ganger kan det gjøres avveininger mellom å inngå forlik eller å synliggjøre en konkret opposisjon – selv om det er i mot rådende folkemening. Det kan lett karakteriseres som ’symbolpolitikk’. Men det er konsensus og manglende direkte kritikk og diskusjon om alliansepolitikken som har ligget som en klam hånd over norsk sikkerhetspolitikk i lang tid. På dette område trengs en dagsaktuell opposisjon!
Å inngå i et forsvarspolitisk forlik innenfor en NATO-ramme, betyr i dag i praksis å innsnevre rommet for å synliggjøre en forsvars- og utenrikspolitisk opposisjon.
Fortsatt basemotstand, men vanskeligere
Jeg er for selvpålagte militære restriksjoner som kan virke spenningsreduserende – også som medlem av NATO. Motstand mot utenlandske soldater/baser på norsk jord i fredstid, motstand mot atomvåpen på norsk jord og restriksjoner på militæraktiviteter opp mot russisk grense – er fornuftig.
Nato-medlemskapet er ikke prinsipielt til hinder for at Norge foretar selvstendige vurderinger i utenriks og forsvarspolitikken. Men med dagens offensive NATO-integrasjon og tvangstrøye, strammes rommet for sånne selvstendige restriksjoner inn. En fullstendig enighet om forsvarsplanen – forsvarsforliket – om styrking av felles NATO-kapasiteter, infrastruktur, utstyr og våpen og kommandostrukturer gir mindre politisk rom for selvpålagte restriksjoner – selv om en sånn kamp er viktig i seg selv.
Sluttkommentar til alternativ-diskusjonen
Til de som sier at en ikke kan/bør løfte kritikk av Norges alliansepolitikk/NATO-medlemskap – før det er såkalte realistiske alternativer. Jeg har et spørsmål:
Hva med NATO i seg selv. Er det lurt/riktig i dag å si Stopp NATO! Nedlegg NATO! NATO står for krig – ikke fred. Eller må en først vente på alternativ?
Hva med Ukraina som medlem i NATO? Det er sine grunner til at mange folk i Ukraina i dagens situasjon ber om støtte fra NATO og ønsker NATO-medlemskap. Men vi kan/bør vurdere dette på selvstendig grunnlag – på samme måte som synspunkter rundt svensk og finsk NATO-medlemskap. Er vi for ytterligere NATO-ekspansjon?
NATO-toppmøtet i juli sier i sin erklæring at «Ukrainas framtid er i NATO» og at «vi (NATO) vil fortsette å støtte Ukrainas irreversible vei mot full euro-atlantisk integrasjon, inkludert NATO-medlemskap».
NATOs egne vedtekter sier at hvert enkelt medlemsland må godkjenne nye medlemmer konkret, men å gjøre det til et «irreversibelt» NATO-prinsipp er vel ikke veldig beroligende i dagens krigssituasjon – verken i geopolitiske sammenheng eller for å støtte prinsippet om nasjonenes selvbestemmelsesrett også innen NATO selv (selv om det er konsensus om slutterklæringen fra toppmøtet).
——————————————————————————————————————–
Første møte i Den norske Nobelkomite 1897: Bjørnstjerne Bjørnson, John Lund, Hans Horst, Jørgen Løvland, Christian Lange og Carl Berner. I 1905 visste vi hva kamp for selvstendighet betyr. Jørgen Løvland formulerte seg tydelig:
«Oppgaven må være å holde oss utenfor deltagelse i de kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigseventyr.»
Løvland var Norges første utenriksminister 1905–1908 og statsminister 1907–1908.
Geir Hem, 11-7-24
