Mens Norge de siste årene har deltatt i flere kriger og sender soldater til utlandet enn aldri før. Mens Norge holder kjeft om NATO-allierte Tyrkias folkerettsstridige bombing og angrip mot kurdere. Mens Norge vedtar å slutte seg til EUs kraftregimet med flertallet i folket og fagbevegelsen mot seg. Mens Norge har en asyl- og innvandringspolitikk som får internasjonal kritikk. Mens Norge fører en arbeidsinnvandringspolitikk som fremmer sosial dumping i stor skala. Mens norsk våpeneksport til mange undertrykkende regimer når nye høyder.
Da står Vidar Helgesens fram som ringenes herre med en kronikk i Morgenbladet 26. mars med tittelen «Slå ring om Norge». Pussig nok har kronikken blitt delt vel ukritisk på facebook.
Helgesens var leder for Høyres kampanje for EU-medlemskap og fra oktober 2013 til desember 2015 var han statsråd og stabssjef ved statsministerens kontor med ansvar for EØS-saker og Norges forhold til EU. Han har sin tydelige agenda. På internasjonale reiser hvor han har fremmet interesse for norske investeringer og har vært rådgiver for flere regjeringer, framhever han hvordan han treffer folk med et positivt syn på Norge.
Men han har ikke snakket med «oktoberbarna» under broene i Paris. Han har ikke snakket med kurdere på flukt. Han har ikke snakket med landarbeidere og internflyktninger i Libya – etter Norges rekordmange bombetokter i landet. Han har ikke snakket med barn og ungdom på Gaza.
Hans «poeng» er Norges evne til «politisk konsensus». Samtidig som høyrepopulismen nettopp har vokst i Europa bl.a. som resultat av en bevisst økonomisk og sosial politikk under paraplyen til Helgesens «politiske konsensus».
Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at andelen barn i fattige familier i Norge nå har økt dramatisk til 10,3 % fra 3,3 % i 2001. Erna Solberg, Sylvia Listhaug, og Jonas Gahr Støre går ikke i rette med de økonomiske elitene og grunnleggende økonomiske forskjeller.
Mens sosialdemokratiet tidligere representerte industrireising og nasjonal samfunnsbygging inngår de i dag, i et tett samrøre med høyre, i et markedsliberalistisk og globaliseringsrettet prosjekt. Når sosialdemokratiets rolle som store konsensusmakere utfordres, har svaret vært økonomisk effektivitet, sentralisering og garanti for EU-tilpasning og sikring av markedskreftenes frihet. Sosialdemokratiet på toppen har nesten avviklet seg selv som samfunnskritisk prosjekt.
I etterkrigstiden var det mer rom for å forene sosial utjevning og demokrati med kapitalistisk vekst. I dag står økonomisk vekst og kapitalens internasjonale i tydeligere motsetning til sosial utjevning, miljø og lokaldemokrati. Partier som bygger sin plattform på store politiske liberale konsensuser blir utfordret med rette. Å gå til høyre for å håndtere globaliseringens negative konsekvenser, løser ikke noe, men gjør situasjonen enda verre og farligere – og gir gjødsel til høyrepopulisme.
Oppgjøret med Listhaug framstilles ofte som et spørsmål om retorikk. Hareide, Grande og Solberg snakket etter Listhaugs fall om at, nå er det «på tide å snakke om politikk». De vrir seg unna at det i høyeste grad er politikk det har dreid seg om. Vidar Helgesens kronikk i Morgenbladet føyer seg inn i rekken med politisk sidespor, samtidig som han benytter sjansen til å fremme Høyres allianse med AP – som forhåpentligvis en gang vil ende på historiens skraphaug.
Geir Hem, 3-4-18
