Det kan ikke sies høyt nok.
Å redusere Russlands ansvar for krigen i Ukraina er med på å svekke kamp mot all imperialisme. Når Russland kopierer NATOs praksis med folkerettsbrudd og aggressive angrepskriger – og retorikk om å krige i humanismens navn – så er det viktig med konsekvent solidaritet og internasjonalisme.
Noen framhever at NATOs ekspansjon er en ’sentral bakgrunn’ for krigen. Dette er ofte hengt på med at ’USA og NATO har medansvar’ og at ’vesten USA/NATO kunne ha forhindret krigen’. Noen går så lang som å si at ’krigen i Ukraina handler om NATOs utvidelsesplaner, og Russlands frykt for disse’. Pliktfulle botsøvelser hvor det presiseres at ’Russland har ansvaret for folkerettsbrudd’ utøves samtidig som virkeligheten snus på hodet hvor Russlands angrepskrig blir til en form for forsvar.
At USA/NATOs egen ekspansjonisme og kamp om innflytelse kommer i motsetning til andre – Russlands – kamp for sin innflytelsessfære, kan selvsagt øke spenninger og krigsfare. Men ytre rammer må ikke forveksles med grunnlaget for imperialisters egen ekspansjonstrang og behov/mulighet for makt-omfordeling. En scene med konkurranse og kamp om innflytelse – hvor ens egen ekspansjonstrang kommer i klinsj med andres – må skilles fra grunnlaget for eget kontroll, innflytelsesbehov og maktutøvelse.
Jeg har ikke illusjoner om et snillere NATO, men også motsatt. Å ta for gitt at Russland ville sittet mer stille i båten hvis NATO hadde vært mer tilbakelent kan dekke over Russlands egen vekst- og kontroll-trang. Påstander om det ene eller andre blir lett spekulasjoner, og kan tåkelegge forståelse av imperialismens vesen.
Hvorfor underkommuniseres Russlands rolle og motiver når en snakker om ’bakgrunnen for krigen’?
Flere som framhever NATO/vestens ekspansjon som bakgrunn for Ukrainakrigen, viser sjelden til Russlands egen maktutøvelse. Kremls endrings- og makt-behov som svar på bølgen av post-sovjetiske opprør – i Armenia (2018), Belarus (Hviterussland) (2020), Kasakhstan (2022); Russlands stormaktsambisjoner – basert på gjenvinning av tapte skanser etter Sovjetunionens sammenbrudd; Behovet for å hevde Russlands stormaktstatus ved å markere grensene for dets ‘innflytelsessfære’ ved å hevde ’Russlands rett’ i randsoner – inkludert Ukraina; Russlands indre endring ved å transformere Russlands politikk fra post-sovjetisk keiserisme til et potensielt mer stabilt, konsolidert, mobiliserende politisk regime som et imperialistisk-konservativt hegemonisk ideologisk prosjekt.
På et hvis utnytter Russland muligheten i et turbulent landskap – selv om de selv er i tredjedivisjon som imperialistmakt. Men Putins statsapparat og allianse med et sjikt av oligarker – en autoritær statlig politisk styrt imperialisme – ønsker rom for egen vekst, og maktkontroll, – fulgt opp med retorikk om å gjenreise tapte skanser.
Om å gå hverandres ærend
De som viser til at NATO og USA/vestens kakespising østover kan øke spenninger og krigsfare, kan bli utdefinert som å gå «Putins ærend». Mens motsatt de som viser til at Russland har egne ekspansjonistiske ambisjoner blir «talerør for NATO/USA». Krigens scene setter ideologiske spor på debatter. Derfor er det lurt å sette bjella på katta, og vise internasjonal solidaritet mot all imperialisme.
Les mer om NATO og Ukrainakrigen i eget notat her: https://stoppnato.no/wp-content/uploads/2022/12/Notat-NATO-og-Ukrainakrigen.pdf
Geir Hem. 7-2-23
