Jeg tenker at politikere i flere partier stadig oftere snakker om at vi utsettes for flere og farlige trusler – fra folk og nasjoner som ikke er lik oss. Og at det er en trussel hvis andre land utvikler og opplever økonomisk vekst.
Jeg tenker på det paradoksale at Tyrkia, Ungarn og Saudi-Arabia framstilles som gode venner som det er lurt for oss å samarbeide med – under en paraply om å «forsvare demokrati».
Jeg tenker på at Navalnyj i Russland roses som en helt, mens Julian Assange risikerer å dø i stillhet i fengsel.
Jeg tenker på opposisjonspolitikere i Latin-Amerika som sitter i fengsler som vi knapt hører om. Jeg tenker på at vi (Norge og «allierte») tolererer brudd på folkeretten og såvidt rister på hodet så lenge det skjer hos våre venner og allierte, mens det møtes med høylydte protester og sanksjoner mot våre «fiender».
Jeg tenker på at Norge og vesten fortsetter med økonomiske sanksjoner overfor fattige land også i pandemiers tid.
Jeg tenker på at cyberangrep og overvåking bare er alvorlige trusler når det kan skyldes på «våre fiender», mens våre venners avlytting og overvåking aller nødigst får noen til å rynke på nesa.
Jeg tenker på at historiens mektigste militærmakt og militære allianse – NATO – (basert på flere hundre militære baser rundt om i verden), framstilles som «et fredsprosjekt». Til tross for at det vel har vært historiens største krigsmaskin, i forlengelsen etter Koreakrigen og Vietnamkrigen, og står bak infiltrasjon og invasjoner og utallige militærkupp.
Jeg tenker på at vi lever i en mangfoldig verden med ulike styresett og verdier, og at det framsettes som nasjonale trusler og farlig i seg selv. Mens det kunne gitt muligheter til lærdom, toleranse, respekt og samhold, og til å lytt på hverandre historier.
Også tenker jeg at vi pøser penger til våpenindustrien og det militæret, mens det er et skrikende behov for flere ressurser for bekjempe fattigdom, bedre helsetjenester og og bedre livsvilkår både hjemme og ute – og til å ta vare på miljøet.
Jeg tenker på det tragiske og meningsløse i at Norges sikkerhet er basert på en atomvåpenbasert våpenarsenal.
Jeg tenker på det ulogiske i at et lite land alliere seg med en stormakt i et spill mot andre stormaktsrivaler. Og at det framstilles som en «sikkerhetsgaranti», mens det vel best kan kalles en usikkerhetsgaranti – hvor vi automatisk trekkes inn i stormaktskonflikter og kriger både her og der, og automatisk blir legitime bombemål.
Jeg tenker på at konkurranse og forskjeller framstilles som trusler i seg selv, og møtes med rop om kontroll, og oppbygging av egen styrke.
Men
Men så tenker jeg på at «vi» (Norge) ikke er ett. Det er flere «vi». Det er forskjeller i makt og interesser. Folk oppfatter forskjeller i hverdagen; ulike sosiale ståsteder og muligheter; ulikheter økonomisk; ulikheter i arbeidslivet; ulikheter i bosituasjonen; ulike nærhet til vold konflikter og til problemer i hverdagen; Ulikheter i tilgang til helse- og velferdstjenester; ulikheter og forskjellsbehandling/diskriminering i hverdagen og strukturelt; Og ulike plattformer med mulighet for å ytre seg og opplevelse av demokrati – makt og avmakt.
Jeg hører ofte at det sies at vi har det jo så godt her i landet. For å bevare vår velstand må vi møte konkurransen med kontroll og muskeloppbygging. Men ønske om makt og kontroll kan i realiteten være knyttet til det ene «viet» og til noen strukturer og økonomiske interesser (les olje, børs, investeringer, ressurser og transport). Ikke direkte sånn at norske investeringer automatisk fører til at vi må krige rundt om i verden, men fordi det gir en systempolitisk ramme for å bevare sitt regimet og strukturer – for handelen, produksjonen, ressurser og økte rikdommer – i en konkurranse med andre.
Slike maktstrukturer vil selvsagt framstille kampen for sin trygghet som å gjelde alles trygghet. Mens realitetene kan føre til utrygghet og økt krigsfare.
Militærvesenet har fått en utvidet rolle
Krigs og våpenindustrien har blitt en kjempestor egen næring. Økt militarisering, spenning og i siste hånd krig, gir økt profitt. Dette skrives ikke i forhold til moral, men ut i fra hvordan næringslivets strukturer fungerer.
Parallelt med det er det utviklet et nytt militærallianse-konsept. Militæralliansen (NATO) knyttes ikke opp mot en konkret krig eller konfrontasjon (som ofte tidligere i historien). Nå er det etablert en permanent (institusjonalisert) allianse – som lager egne strategier for tiår framover. Hvor de faktisk har et viktig mål «å begrunne sin egen relevans» og stadig oppdatere sine fiendebilder – både i bredde nær og fjernt (globalt) og i dybde (økonomisk og teknologisk kontroll). Dette er et tydelig uttrykk for at militæralliansen er et redskap i en permanent systemforvaltning, og ikke et fredsinstrument.
Demokrati og virkelig frihet hører sammen
Det kan vel diskuteres om det noen gang har vært sånn, men det har vært en tradisjon i å ha et definert skille mellom sivilsamfunnet, interne forhold og det militæret. Nå vaskes skillet mer og mer ut. I dag er mantraet at fred settes likt ensidighet og knyttes til kontroll, hegemoni og bevaring og systemforvaltning av et ulikhetens og undertrykkende system.
Et uttrykk for det er når plattformen for det militærpolitiske knyttes opp mot styring av nasjonale politisk debatter – ofte med henvisning til fare for påvirkning utenfra.
Både NATO, militære, etterretningen og forsvarsanalytiske miljøer har advart mot å stille for kritiske spørsmål til den rådende forsvarspolitiske linjen. Det kan skape mistillit mellom grupper og mellom befolkningen og styresmakter hevdes det. Med det inntar militæret faktisk en rolle for mindre frihet. Et ideelt framstilt frihetsbevarende instrument snus til sin motsetning og brukes mot demokrati og frihet (noe som forøvrig NATO og USA har en lang tradisjon for). Et reelt innhold i en frihet er jo nettopp at vi skal kunne ha en åpen debatt både om styresett og vårt forhold til omverden.
Tvert i mot, så mener jeg at det er behov for på sitt vis å polarisere debatten. Ikke mellom folk og nasjoner, men mellom maktinteresser og maktstrukturer og andre.
Geir – 21-7-21
