Når Europa kan stå foran en ny krig er det viktig at vi tar innover oss hvem vi er og hvor vi står. I skyggen av maktkampen selges det inn ulike fiendebilder. Det er ikke noe nytt. En framstilling, som selges, er at konflikten står mellom de som støtter USA og NATOs politikk, og de som forsvarer Russland – og Kina. Dette er en motsetningen som skal gi backing for Norge og våre allierte venner i økt militær opprustning. Motsetningen mellom USA og Russland/Kina gjøres til en kamp for små staters selvstendighet og frihet, og samtidig stemples NATO-motstandere som nærmest å gå fiendens ærend.
NATOs fiender er ikke nødvendigvis er våre venner
En gjennomgang av NATOs merittliste viser ganske godt at det ikke er en frihetens forpost. Melodien har vært at det mer er en angrepsallianse enn en forsvarsallianse. Det er en allianse som skal sikre gode rammebetingelser for sine politiske og økonomiske interesser. I praksis har det betydd USAs kontroll og innflytelse. I en sånn sammenheng er det ikke et forsvarsverk for små stater og nasjoner, men snarere det motsatte.
NATOs fiender er ikke nødvendigvis våre venner, men de er samtidig ikke automatisk våre fiender. Gjennom omfattende eksklusive militærallianser, som NATO, og militariseringen som følger med en global universialisering av fiender, så utvides automatisk regionale konflikter. Det blir et fellesskap og kraftverk for økt spenning og militarisering. Mindre stater og nasjoner trekkes med i konflikter, som de ikke har interesse i å delta i, og som øker faren for at de selv blir krigsskueplass og slagmark
Nasjonal selvbestemmelse snudd på hodet
Stormakter, og militærallianser som NATO, er ikke kjent for å respektere mindre staters selvbestemmelse i sin kamp om innflytelsessfære. Menneskerettigheter og folkerett praktiseres ofte etter eget forgodtbefinnende.
«Vestlige land må stå opp for en frihet til selvstendige land til å gå inn i de alliansene de selv ønsker.» Dette er en gjenganger fra ymse hold. I dag ropes det at Ukraina har rett til å bli medlem i NATO hvis de selv ønsker det. Selv om USA/NATO ofte sier at det er et stykke igjen, så pusher de på. Argumenter om at NATO ikke må utvides, møtes som om det er NATO-apparatet som bestemmer. Men det er det ikke. Det er hverken USA, NATO eller Ukraina som bestemmer. Ønske og søknad betyr ikke at det er lurt og at døra automatisk er åpen. Det er faktisk de enkelte medlemslandene som må beslutte det hver for seg (enstemmighet i NATO).
Hvor er Stoltenberg og co’s uttrykte rett for enkeltland til å si nei? Er kreftene for utvidelse og ekspansjon så sterke at nasjoners selvbestemmelsesrett til å si nei nærmest overses.
NATO er ikke en slags nøytral upolitisk «internasjonal organisasjon» – som det ofte omtales som. NATO har en egen militær og politisk agenda. Det er opplagt at det vil være ulike syn på hvordan ulike militærallianser utvides og driver sin virksomhet. Å fremstille protest og kritikk mot en NATO-utvidelse som å tråkke på staters suverenitet blir en del av NATOs eget maktuttrykk.
Frihet til å søke gjør det ikke automatisk rett å utvide aggressive militærallianser, som skaper trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og gjør at krig og konflikter spres til andre land og områder.
FN har klare prinsipper mot krig og bruk av vold. Alle land skal gå fram: «på en slik måte at internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare.» «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk avvæpnet makt mot noen stats territoriale integritet» FN-pakten #2
Om «Avskrekking»
Ord om avskrekking og sikkerhetsgarantier går igjen i stormaktsdialoger og militærfaglige sjargonger.
Det er ulike militærtaktiske faser som utspilles ut ifra spenningsforhold og konflikter. Noen ganger kan avskrekking og militær styrkeoppbygging skremme og bremse en fiende i forhold til offensiv i konkrete situasjoner og i forhold til enkelte krigshandlinger.
Men en avskrekking som strategi kan gi høyst kortvarig effekt og dekke over interessekonflikter og den kampen om kontroll og innflytelse som ligger under. Militariseringen og avskrekkingsretorikk, fra stormakters side er ofte ikke ment å være konfliktdempende. I et globalt perspektiv viser ulike stormakter sine muskler og får styrketrening i kamp for sin innflytelse. Da kan det bli paradoksalt og farlig for mindre stater å støtte seg på stormakters avskrekkingregimer, som trekker flere land inn i en stormaktrivalisering.
Den eneste avskrekkingstrategien, som virker på sikt, er at folk og nasjoner mobiliserer og utvikler sin styrke og nasjonale forsvar mot de interesser og maktforhold som føder kriger.
Dette med «sikkerhetsgarantier»
«Avskrekking» må åpenbart vurderes ut i fra aktør, konflikt og interesser. Det samme gjelder en annen gjenganger – «sikkerhetsgarantier»
«Sikkerhet er udelelig» sies det, og vi bør «ikke konkurrere om sikkerhet på bekostning av naboen». Det vil bare føre til mer spenning og militarisering og fare for at små kriser kan eskaleres.
Dette kan være fornuftig å tenke på ved situasjoner ved konkret krigsfare. Vi bør prøve så godt vi kan å hindre meningsløse (for folk flest) krigsutbrudd som med dagens teknologi og atomvåpenarsenal mildt sagt er livstruende. Men den såkalte geopolitiske spenningen og kampen om interessesfærer blir ikke redusert. For stormakter har kriger faktisk en ’mening’ ut ifra sin konkurransesituasjon. Stormakters maktutførelse er nettopp for å skaffe seg sin sikkerhet i på bekostning av konkurrenters. Sikkerhet for dem er absolutt delelig!
Avtaler og ord mellom stormakter er ofte lite verdt. Münchenavtalen fra 1938 skulle sikre «fred i vår tid». Muntlige avtaler etter Sovjetunionens fall om ikke å utvide NATO østover overses glatt i senere kamp om innflytelsessfærer. Sikkerhetsavtaler har vist seg svært labile og høyst relative, når interessemotsetninger åpenbarer seg.
I et strategisk perspektiv og underlagt konkurranserammenes drivkrefter så blir sikkerhet delelig for stormakter – så tragisk det enn er. Det samme gjelder for folk og nasjoner som fører kamp mot koloniale og imperialistiske krigsmaskiner og deres urettferdige sikkerhetsinteresser.
Jeg er ikke for sikkerhet for stormaktsundertrykking og imperialistisk krigføring.
I kamp mellom stormakter om sine interessesfærer er jeg mot begges ’sikkerhetsinteresser’.
Kamp mot de kreftene og maktforholdene som føder kriger!
Geir Hem – 28-1-2022
