Det finnes ikke empirisk grunnlag som tilsier at vardøger finnes i virkeligheten, og det føyer seg derfor inn i rekken av antatt overnaturlige fenomener som kan forklares ut fra menneskehjernens tendens til å se mønstre og sammenhenger som ikke nødvendigvis eksisterer. [fra Wikipedia]
Jeg leser tidsskriftet «Vardøger» med interesse når det kommer. Der finner jeg analyser og vinklinger som ikke er så lett å finne andre steder. Jeg er ikke alltid enig i alle analysene. Det gjelder i stor grad siste nummer 40-23 med tema «Russlands og NATOs krig – slagmark Ukraina». Jeg vil påstå at redaksjonen i dette nummeret i en viss grad svikter sitt eget mandat om å presentere ’kritisk-marxistisk perspektiv med vekt på empirisk funderte analyser’.
Sentrale analyser og konklusjoner i nummer 40-23 mangler nettopp gode empirisk referanser og har en tydelig «tendens til å se mønstre og sammenhenger som ikke nødvendigvis eksisterer.» Mer alvorlig er det at det viser manglende forståelse av imperialisme. Det betyr at ramme og setting faktisk kan svekke et grunnlag for en solidarisk internasjonalisme og konsekvent antiimperialisme.
Tidskriftredaksjonen erklærer åpen sin vinkling ved å plassere den tematiske rammen for artiklene med en bakgrunn i global maktkamp om innflytelsessfærer med Ukraina som slagmark – ref tittelen «Russland og NATOs krig – slagmark Ukraina».
Det er i seg selv greit å tematisere hvordan en global maktkamp om innflytelse treffer Ukraina. Men! Når Tidskriftet/redaksjonen tar utgangspunkt i at det dreier seg om «en stedfortrederkrig alt før det var snakk om en ukrainsk, lovlig forsvarskrig mot et russisk, ulovlig angrep», og at «dette er en proxy war mellom Russland og USA med EU på slep gjennom NATO», så er den tematiske rammen utvidet (innsnevret) til å legge innflytelserammen/rivaliseringen som et ensidig premiss til grunn for imperialistisk krigføring. Dette speiles i artikkelvalg og manglende analytisk tilnærmelse av imperialismens indre drivkrefter. Kriger og beveggrunner settes bare inn i et storpolitisk brikkespill – hvor utvikling av produksjonforhold, interessemotsetninger, og klasse-og kapitalforhold glimrer med sitt fravær.
Krig er ikke resultat av intellektuelle – logiske øvelser
Artikler og forklaringer baserer seg i flere sammenhenger på sitater fra tidligere byråkrater, politiske rådgivere og diplomater. Det er veldig lett å finne og trekke fram sitater fra både russisk og ’vestens’ side som viser at alle parter plasserer konflikten i geopolitisk perspektiv. Det ligger jo i imperialismens natur å framheve konkurrenter som ’fiender’ – og at det er et mål at de svekkes. Det er bare å legge Stoltenberg, Biden og Putins taler oppå hverandre – så ser en blåkopi med ulike subjekter. Kriger blir fargelagt av den geopolitiske settingen. Men fra det å konkludere med at konkrete kriger er et uttrykk for rivaliseringen i seg selv – det er noe annet.
Eksempelet Chas W. Freeman Jr. er belysende. Han faller inn i rekken av neorealister med tidligere aktiv konservativ bakgrunn – fra Gulfkrigen og ’direktør’ i «the Atlantic Council». I artikkelen i Vardøger skriver han «Som følge av USAs offensiv grep Russland til bruk av makt da det 24. februar intervenerte militært i Ukraina». Han plasserer seg inn i rekken av forstå-seg-påere med å plassere Russland som reaktiv – uten egne motiver og interesser. «Det å komme med relevant Vesten-kritiske perspektiv på grunnlaget for den pågående konflikten, burde være hele venstresidas hovedfokus» konkluderer Marielle Leraand med i sin artikkel. Dette fører seg inn i rekken av de som viser til USA/vestens tidligere – og pågående – ugjerninger, og legger det til grunn for å forklare/forstå nærmest alt som rører seg. Slike utgangspunkter blir lett mekaniske – og ser ikke at imperialistisk rivalisering også kan være uttrykk for omfordelinger – hvor også mindre stater kan være meste aggressive. Et sånt mekanisk syn henger sammen med at det ikke vises til noen analyser/artikler som belyser grunnlaget for en imperialistisk offensiv fra russisk side. Jørn Holm-Hansen bidrar med en artikkel med tittel «Eurasianisme som legitimering av en russisk innflytelsessfære.» Som tittelen sier «legitimering». Men også Jørn Holm-Hansen viser til NATOs utvidelse som en sentral beveggrunn for Russlands krigføring, og at «det er som ideologisk overbygging eurasianismen har betydning». Det er vel ellers ganske gjennomgående at for USA/NATOs ekspansjon fungerer Russland-fare som overbygging på samme måte som at USA/NATO-faren fungerer som overbygging for Russlands offensiv. Det er også verdt å merke seg at begge sider – ganske ironisk – i dag faktisk kaller den andre siden «imperialistisk».
At både USA og allierte – såvel som Russland – lenge har drevet sin infiltrasjon, er noe helt annet enn at «krigen er forberedt». Pussig at ikke dypere forståelse og belysning av de enkelte statenes indre drivkrefter for imperialismen blir belyst.
Vardøger er ikke enestående i å begrunne Ukrainakrigen med NATO/USAs ekspansjon. Det faller inn i et mønster hvor belysning av utviklingen av russiske interesser og drivkrefter stort sett er fraværende.
Det er viktig å se de indre drivkreftene for økt spenning
USA representerer et nav i vestens konkurransebetingelser – knyttet til produksjons- og verdikjeder, investeringer og handel – og rammene knyttet til finans, valuta og betalingssystemer. Det er medfølgende verdisett, et maktpolitisk internasjonalt styresett og rule-of-order knyttet til dette, som gjelder – og som også uttrykkes gjennom NATOs praksis. NATO/Vesten/USA utnyttet mulighetsrommet etter Sovjetunionens sammenbrudd
Det var i perioder etter 1990/91 flere diskusjon om, betingelser og maktorden knyttet til konkrete avtaler – f.eks. rundt samlingen av Tyskland. Her har det i etterkant blitt fremmet syn om at det var en gyllen sjanse til å et bredere NATO og et snillere NATO. NATO kunne ev. lagt ned seg selv. Og at NATO ekspansjon var feil og provokativ – og forspilte muligheter.
Mitt syn er at dette lett går over i spekulasjoner og ikke ser NATO og imperialismens vesen. Da Russland lå nede for telling, hadde jo vesten en gyllen mulighet for sin ekspansjon under tøværs-paraplyen – uten for store russiske protester. En sjanse de selvsagt benyttet.
Byttet var også mer enn villig – med bakgrunn i opplevd russisk sjåvinisme og nasjonal undertrykking i tiår.
Et par amerikanske dokumenter og vedtak belyser godt punkter i denne sammenhengen:
I «Freedom Support Act of 1992» (Freedom for Russia and Emerging Eurasian Democracies and Open Markets Support Ac)Uttrykkes en klar målsetting:
«Skape privat virksomhet og frie markedssystemer basert på prinsippet om privat eierskap til eiendom; fremme handel og investeringer; fremme markedsbaserte mekanismer»
Presidenten oppfordres til: «Å etablere amerikanske forretningssentre i de uavhengige statene der presidenten fastslår at slike sentre kan være kostnadseffektive når det gjelder å fremme amerikanske økonomiske interesser og i å etablere kommersielle partnerskap mellom USA og de uavhengige statene.»
I«The Silk Road Strategy Act» fra 1999 heter det bl.a. at Kongressen gjør følgende funn:
«Utviklingen av åpne markedsøkonomier og åpne demokratiske systemer i landene i Sør-Kaukasus og Sentral-Asia vil gi positive intensiver for internasjonale private investeringer, økt handel og andre former for kommersielle interaksjoner med resten av verden».
«USAs utenrikspolitikk og internasjonal bistand bør være smalt målrettet for å støtte (bl.a…) frimarkedspolitikk, menneskerettigheter og regional økonomisk integrasjon i landene i Sør-Kaukasus og Sentral-Asia.»
USA og ’Vestens’ sult og kakespising er den sentrale drivkraften bak NATOs ekspansjon østover. At dette igjen kommer i konflikt/konkurranseforhold overfor Russiske interesser er opplagt og fargelegger scenen.
Russland med egen agenda
Det er lett å glemme historie.
De massive uavhengighetsbevegelsene i Baltikum, kjent som den syngende revolusjonen kulminerte i 1989. Folk i de baltiske republikkene gikk ut på gaten i sang og dans og krevde deres uavhengighet. Det visuelle høydepunktet av protestene var da opp mot 2 millioner mennesker slo seg sammen og skapte et menneskekjede, 700 km lang, som strakk seg fra Vilnius i sør til Tallinn i nord. En slutt på den sovjetiske okkupasjonen var deres eneste krav.
Russlands militære intervensjoner og støtte til separatister ble fullt opp av et utenrikspolitisk konsept, som fortsatt definerer russisk politikk i regionen i dag. I «nær-utlandet» konseptet fra 1992 ble de tidligere sovjetrepublikkene definert som Russlands interessesfære hvor Russland hadde spesielle privilegier, og gjennom politiske, økonomiske eller militære midler, kunne gripe inn når de følte sine interesser truet. Dette kan sees på som Russlands egen «Monroe-doktrine».
Jeg har ikke illusjoner om et snillere NATO. Men også motsatt. Flere snakker om forspilte sjanser for fred og tar for gitt at Russland ville sittet mer stille i båten hvis NATO hadde vært mer tilbakelent. Hvordan kan de påstå det – uten å analysere Russlands egen vekst og kontroll-tvang. Det vises til samtaler om at NATO ikke skulle inkludere tidligere Sovjetstater; til Minsk-avtaler; sikkerhetsavtaler (OSSE) og ulike fredsforsøk. Etter som styrkeforhold, krigsmotoriske krefter og interessemotsetninger utvikler seg – så fungerer overordnete avtaler ofte som luftslott – hvis de ikke speiler folkelig mobiliseringer. Snakk om forspilte sjanser blir lett idealistisk.
Russland har nå vist seg spesielt aggressiv
På et hvis utnytter Russland muligheten i et turbulent landskap – selv om de selv er i tredjedivisjon som imperialistmakt.
Det er en generell (ikke Ukraina-spesifikk) konfrontasjon mellom USA-Russland-KINA basert på rammebetingelser/styresett og innflytelse – både over enkelte områder/regioner og i sum. Konfrontasjonen speiles både i det som kalles supermakts – dominans og kontrollsfærer – unilateralisme og multilateralisme. Kina er på mange vis hovedkonkurrenten til USA –både ad teknologi-utvikling/kontroll, økonomisk og militær styrke.
’Kampen om Ukraina’ i et geopolitisk perspektiv kan dels dreie seg å utnytte av noen ressurser og strategisk posisjonering – Svartehavet -, men også om å sikre ’trygghet’ for sine konkurransebetingelser, og hindre at andre kommer under innflytelse av eller støtter konkurrenter – samtidig som det skal gis rom for ønsker om egen ekspansjon.
Visst er vestens system sultne på omveltning også i Russland, og ønsker at sine vekstbetingelser også mer skulle gjeldene der – som tilsvarende Russland/Kina ønsker seg en verden uten USAs styringsregler og rammer. Alle sider plasserer krigen/kriger inn i et sånt bilde.
Den geopolitiske konkurransen setter sine fotspor. NATOs utvidelse og strategi – så vel som Russlands – er uttrykk for egen ekspansjonstrang og kontrollbehov. I en imperial/stormaktsrivalisering ser alle parter på konkurrenten som en trussel – for egen ekspansjon. Når Russland ’frykter’ NATOs militære kapasiteter nær sine grenser og uttrykker at «Russland er truet», så er det visse interesser og maktpolitiske sentre som trues. Det gir ikke et grunnlag for legitimering av beveggrunner for russisk aggresjon.
Flere som framhever NATO/vestens ekspansjon som bakgrunn for Ukrainakrigen, viser sjelden til Russlands egen maktutøvelse. Kremls endrings- og makt-behov som svar på bølgen av post-sovjetiske opprør – i Armenia (2018), Belarus (Hviterussland) (2020), Kasakhstan (2022); Russlands stormaktsambisjoner – basert på gjenvinning av tapte skanser etter Sovjetunionens sammenbrudd; Behovet for å hevde Russlands stormaktstatus ved å markere grensene for dets ‘innflytelsessfære’ ved å hevde ’Russlands rett’ i randsoner – inkludert Ukraina; Russlands indre endring ved å transformere Russlands politikk fra post-sovjetisk markedsliberalistisk anerkistisk oligarki til et potensielt mer stabilt, konsolidert, mobiliserende politisk regime som et imperialistisk-konservativt hegemonisk ideologisk prosjekt. Putins statsapparat og allianse med et sjikt av oligarker – en autoritær statlig politisk styrt imperialisme – ønsker rom for egen vekst, og maktkontroll, – fulgt opp med retorikk om å gjenreise tapte skanser.
Å så tvil om Russlands ansvar for krigen mot Ukraina – svekker kamp mot annen imperialisme
Vi puster daglig i inn ’NATO-luft’ i store doser. Krigen og den medfølgende ensretting av opinionen i Vesten og i Norge, er en løpende utfordring. Det er et poeng som Vardøger framhever: «De dominerende media behandlet krigen som startet den 24. februar nærmest som om den ikke hadde noen forhistorie i det forsterkede USA-hegemoniet som oppsto da de balanserende virkningene av Sovjetunionens nærvær forsvant.»
Denne forhistorien bør belyses, men dessverre skjer den i en sammenheng hvor andre deler av historien mangler. Skjev mediedekning av USA og vestens ugjerninger og ekspansjon, kan og bør ikke hindre også å få fram krigens forhistorie i Russlands egen styrkeoppbygging, selvhevdelse og posisjonering. Det blir selvskudd når det slås på stortromma mot vestens ensidige dekning samtidig som en unnlater viktige andre sider av forhistorien. Da ser en ikke imperialisme for bare antiamerikanisme.
Geir Hem, 23. februar 2023
