Debatt om forsvarspolitikk og antikrigarbeide

En politikk for å hindre krig, og politikk for allianser/deltakelse (før og under kriger) og forhold til rådende statsmakt, er viktige og sammensatte spørsmål. Disse spørsmålene er spesielt viktig i disse dager hvor frontene i stormaktsrivaliseringen skjerpes. «Vi lever i en farlig verden, hvor våre konkurrenter ikke kjenner noen grenser» sa Jens Stoltenberg ved åpningen av NATOs utenriksminister møte 23. mars. Og han vet hva han snakker om – NATO er eksperter i krigføring og i å gjøre verden farligere – for noen og hver.

Hensikten med denne artikkelen er å få fram noen sentrale problemstillinger – som bør diskuteres langt mer. Mye kan sies og skrives om dette. Her er noen momenter.

Forstå for å forandre

Skal en antikrigsbevegelse klare å vokse seg sterk og skal vi ha en fornuftig forsvars- og sikkerhetspolitikk, må det forankres i hva slags krefter som står bak krigstrusler og kriger. Fredsbevegelsen må studere sammenhengen mellom økonomi og politikk, mellom «globalisering» og krig – imperialisme i vår tid – internasjonalt og Norges rolle. Det må også baseres på en konkret analyse av militærvesenets rolle i en stat som Norge.

Her synes jeg det er en god del mangler også på venstresiden. Forsvarspolitikken blir lett tekniske diskusjoner basert på relativt generelle formuleringer om «uavhengig forsvar», og til dels teknisk militærfaglige diskusjoner om forsvarsevne.

Ingen utenlandske baser; Ingen kampfly; Ikke delta i angrepskrig; Nei til atomvåpen; ingen utenlandske baser i Norge i fredstid. Dette er gode enkeltkrav. Norge eksporterer og importerer krigere, og deltar i en økt militarisering. I sum skjerper dette forholdet til Russland – gir dårligere forsvarsevne, øker faren for krig og åpner for at Norge kan bli en slagmark i en stormaktsrivalisering. NATOs strategi og norske forsvarsplaner legger opp til å forsterke en sånn negativ utvikling.

Det er viktig å bremse krigsfare, og gjøre det vi kan for å minske spenninger. Krig i vår tid er farlig det. Derfor er det viktig med mest mulig mobilisering og protester mot de enkelte militaristiske tiltakene.

Men husk!

NATO er et redskap i en systemforvaltning

Hvis diskusjonen bare dreier seg om ’norsk forsvarsevne’, blir synet på NATO som en slags «forsvarsallianse», for lands frihet og selvstendighet, liggende som et premiss i offentligheten. Og hvis diskusjonen om norsk forsvarsevne løsrives fra hvilke interesser militærapparatet har og den rollen det spiller – forsvar for hvem og hva – så blir forsvarsdebatten løsrevet fra klassekampen.

NATOs siste strategidokument og praksis viser tydelig at NATO er noe annet enn en forsvarsallianse for små land. De er hva jeg kaller et redskap for en «systemforvaltning» av en egen maktstruktur med ønske om dominans og kontroll for USA, med allierte, og deres definerte «rule-of-order» i konkurranse med andre.

Det norske militærapparatet spiller en rolle i denne maktkampen, og Norge er en deltaker og har valgt side – ut i fra egne interesser.

I et sånt perspektiv blir kamp mot krigstrusler, mot NATO og norsk opprustning, noe mer enn et spørsmål om et fornuftig forsvar for staten Norge. Det blir et spørsmål om kamp mot urett og undertrykking i verden, og om nødvendigheten av å endre grunnleggende premisser for et virkelig forsvar for folk i Norge og verden.

Bjørgulf Braanen har et viktig poeng i Klassekampen 9.1. da han skrev «Nasjoner inngår i interessebaserte allianser uavhengig av hvilke politikere som til enhver tid sitter i posisjoner

Dette er godt synlig i Norges forhold til NATO og USA hvor alliansefellesskapet «ligger fast», som et prinsipp og et forsvarspolitisk forlik, uavhengig av regjering – her eller der. Men dette interessebaserte forholdet er dessverre lite fokusert i debatten om Norges NATO-tilknytning.

Det er logikk i at debatten om norsk alliansepolitikk ble aktualisert i sammenheng med en viss turbulens (spesielt under Trumps area), for å uttrykke det mildt, i landet som skal være vår «fremste sikkerhetsgarantist». Det er også naturlig at debatt om norsk suverenitet knyttes til spørsmålet om NATO og USA-samarbeidet. Dette har kommet til uttrykk fra militærfaglig og ulike politiske hold. SVs Ingrid Fiskaa er inne på det samme i Klassekampen 11.1 når hun sier at «Det er på tide å vakna frå den amerikanske draumen

Så det er absolutt betimelig å benytte sjansen til å føre en forsvarspolitisk debatt i lys av den siste tids hendelser. Det kan omrokkere på noen steiner og tanker. Likevel har en rent forsvarspolitisk debatt om NATO sine begrensninger.

Hvorfor er det så stor NATO-loyalitet i Norge

Norges forhold til NATO har i offentligheten blitt et spørsmål om forsvar og trygghet for landet. Og folk er opptatt av trygghet og sikkerhet. Den offentlige debatten er fargelagt av «NATO-norsk» som Jon Hellesnes godt har skrevet om i boka «NATO-komplekset».

Et poeng her er tillit til myndigheter. Forsvars-, sikkerhets-debatten og til dels utenriks-debatten blir gjort til et ’nasjonalt anliggende’. Da er det nødvendig med full oppslutning og «konsensus» som det heter. Debatt og uenighet svekker i seg selv vår forsvarsevne, må vite – og uenighet både kan og vil bli utnyttet av våre fiender.

Situasjonen er at antikrigsbevegelsen og fredsbevegelsen er svak

Undersøkelsen til Folk og Forvar fra august 2019 viser at oppslutningen om norsk NATO-medlemskap er stor. Åtte av ti (80 %) mener at medlemskapet i NATO bidrar til å trygge landet, noe som er det høyeste tallet siden 2004.

Målingen viste også at det blant velgerne til de to mest NATO-skeptiske partiene – Rødt og SV – har det vært en markant økning i andelen som mener NATO medlemskap er med på å trygge landet: fra 32 % i 2017 til 42 % i 2018 til 56 % hos Rødt. Mens 62 % av SV-velgere mener det samme.

Noe av forklaring er det lokket og konsensusdrevne premisset som ligger til grunn for debatt, og medias totale pro-NATO-domminans. En tilleggsforklaring kan være at den tidligere fasen med direkte kolonikriger på sett og vis er over, og at vi ikke lever i en tid med åpen krigersk omfordeling (tidligere kolonikriger) – til tross for enkeltkriger og norsk krigseventyr.

Men likevel – med USAs og NATOs historie, norsk krigsdeltakelse, med krigsretorikken og militariseringen og økt spenningsnivå. Med økende motsetninger mellom globalisme og nasjonalisme/patriotisme, med handelskrigene – med endringer i styrkeforholdet og hvem som er på offensiv og defensiv. Og med synlige konsekvenser av tiår med krigføring rundt i verden. Så er det et skrikende behov for en helhetlig miljø-, antirasistisk-, sosial/velferds- og antikrigsbevegelse.

Interessekamp

Kan det kanskje tenkes at passivitet og problemer med antikrigengasjementet henger sammen med at det i dag ikke framstår som en konkret anti-imperialistisk interessekamp? Og at generelle diskusjoner – og kanskje illusjoner – om å bygge et nasjonalt og uavhengig forsvar dekker over det. Bør vi kanskje tydelig også si «Det er ikke mulig med en fredelig kapitalisme – imperialisme».

Jeg er med i antikrigorganisasjonen «Stopp NATO». Organisasjonen kryr ikke av medlemmer fra norsk venstreside. Hvorfor ikke? Hvorfor er ikke bygging av en folkelig freds- og antikrigsbevegelse et sentralt punkt. Etter mitt syn er dette bl.a. en konsekvens av innretning rundt arbeid med forsvars- og sikkerhetspolitikk, og lite helhetlig politikk rundt imperialismen i vår tid og Norge som del av en imperialistisk blokk.

En skanning av venstrepartienes argumenter viser at ordet «imperialisme» nesten er i ferd med å gå ut på dato.

NATO er ingen forsvarsallianse for små nasjoner

Det er nødvendig å understreke dette.

NATO er en politisk og militær allianse knyttet til «sine verdier» og systemer. I NATOs nye strategirapport «NATO 2030» legges ikke fingrene i mellom. Der viser usminket at NATO er et redskap i en maktkamp. Det tegnes et bilde om at den egendefinerte ’rule-of-order’ og verdifellesskapet er tuet av «systemiske rivaler». Med vektlegging av «den politiske dimensjonen» og redskapene for å få det til, vokser det fram et fastere institusjonalisert maktinstrument.

Når NATO og norske forsvarsplaner legger til grunn at vesten/USA står overfor «systemiske» rivaler og utfordrere, så viser det ganske godt hva NATO faktisk er. NATO er et redskap for systemforvaltning!

NATOs rolle som internasjonal systemforvalter har lite med små lands forsvarsevne å gjøre – de er en stormakts- og systemforvalters redskap i en maktkamp som nettopp utgjør en trussel mot folk og nasjoner.

NATOs styrke- og maktpolitisk konsept, så vel som trussel-retorikk, legger grunnlaget for en generell militarisering og øker faren for krig. Å mikse sammen ’systemforvaltning’ med forsvar av land, frihet og selvstendighet er ikke bare å blande kortene, men bidrar til en prinsipiell legitimering av krigføring. Med det undergraver NATO også folkerettslige prinsipper – til tross for sin egen tåkelegging som ’fredsbevarende’.

NATO har en koordinerende militær funksjon ved å vise muskler – i forhold til konkrete konflikter, men også for å vise generell styrke i global sammenheng. Samtidig er NATO en paraply for politisk og ideologisk krigføring mot USA/vestens rivaler. Omland må sikres med tette bånd med formelle allianser og vennskapspakter.

NATOs politiske og ideologiske rolle kan lett undervurderes. Nå ser vi et voldsomt trykk for å pushe trusselbilder, inkludere sivilsamfunnet på en NATO-plattform, og forankre NATO vennlig informasjon – i en kamp mot ’desinformasjon’ til forsvar for ’våre verdier’.

Å våkne fra den norske – olje – drømmen

I miljø- og klimakampen har det blitt pekt på viktigheten av å endre norsk aktivitet rundt oljeøkonomien og fossilt brennstoff.

Det pekes lite på at norske bombefly på utenlandsoppdrag bomber for olje – direkte eller indirekte – for å opprettholde systemets’rule-of-order’.

Over tid har Norge økt utenlandsinvesteringer, fått en oljebasert økonomi og gjennom oljefondet (pensjonsfondet) gjort seg avhengig av vestens børs- og finanssystem. I tillegg har norsk våpenproduksjon og eksport vokst og inngår i vestens ’bruksområder’ i stor grad. Dette har fått konsekvenser som Erna Solberg sa på NRK TV før jul på spørsmålet om de norske soldatenes tilstedeværelse i Irak: «Hva vi gjør i Irak bestemmes av norske næringsinteresser og maritim transport». Det var klare ord.

Sverre Lodgaard er inne på det samme i Dagsavisen 2. februar: «I det bilaterale forholdet til USA har vi lite å gå på. De transatlantiske økonomiske forbindelsene er tette

Solberg og Lodgaard peker på grunnleggende forhold. Det er noe mer enn framstillingen om at vi stiller opp for å ’få tillit’ hos våre allierte (gjerne det også) – som kommer fram i en snevre forsvarspolitisk debatter. Vi stiller opp for egen del.

Staten har en aktiv rolle

De økonomiske produksjonsforholdene, eierforholdene og statens rolle bestemmer mål og oppgaver for statens militærvesen. Et nasjonalt statsapparat ivaretar betingelser for det rådende produksjonssystemet og utøver makt på vegne av makthavere og eiere. Dette setter rammene for sikkerhet og sosial orden og prioriteringer overfor definerte fiender og konkurrenter. Staten har rett til å «utøve makt og vold for å ivareta det som i den hegemoniske «konsensusbetydningen» forstås som landets felles interesser.» (Unni Kjærnes, Per Medby, Ole Marcus Mærøe og Tomine Sandal Gnist 2-2019 – https://marxisme.no/hva-er-staten-og-for-hvem/)

Statene i de dominerende kapitalistiske landene legger til rette for og fremmer interessene til «sine egne» kapitalister og for å sikre gode rammebetingelser, der det tas i bruk både økonomiske, politiske og militære virkemidler.

NATO-servilitet

Den norske NATO-serviliteten er nærmest absolutt, og dette kan forstås ut i fra norsk økonomi og statens rolle som systemforvalter og hvem de representerer. Norskforankret kapital ønsker gode ramme- og konkurransevilkår innen USA og ’vestens’ rule-of-order. Staten ivaretar sin dobbeltfunksjon både ved å representere nasjonale kapitaleiere og ved å legge til rette for marked og kapitalistiske produksjonsforhold. Også norskforankret kapital har behov for å ekspandere og akkumulere. Med de tette finansielle og økonomiske båndene til vestens ’ordensystem’ følger politiske og militære fellesskap.

Norges tilknytning til USA og NATO dreier seg om noe fundamentalt mer enn trygghet for Norge. Det dreier seg om undertrykkelse og maktutøvelse av land og nasjoner, og om en militarisering og stormaktsrivalisering som øker faren for regionale og globale kriger.

Jeg omskriver Ingrid Fiskaas kommentar – om å våkne fra en amerikansk drøm til: «Det er på tide å vakna frå den norske (olje) draumen.»

Antiimperialisme i militær- og forsvarspolitikken

Odd Arild Viste etterlyser venstresidens engasjement rundt antimilitarisering i en artikkel i Radikalportal 5. mars. (https://radikalportal.no/2021/03/03/hva-skjedde-med-antimilitarismen/). Han viser til at «Internasjonal solidaritet bør derfor bety at arbeiderbevegelsen jobber for nedrustning i sine egne land.»

I sammenhengen legger jeg merke til at også venstrepartier ofte er utydelige i sine formuleringer om den norske staten. Her er et lite knippe: «Norge har blitt en voksende imperialistmakt»; «Det finnes «imperialisme på norsk»; «Norge er «en imperialistisk orientert stat».

Dette kan lett bli tvetydig og uklart.

Det heter at «Vi må gjenoppbygge Norges nasjonale forsvarsevne for å sikre vår selvstendighet.» Men hva betyr det egentlig, og er det mulig innenfor dagens maktstruktur? På hvilke premisser?

«Det er mulig med et uavhengig forsvar» var overskriften på Rødts forslag til alternativt statsbudsjett for 2019. I forslag til alternativt budsjett både for 2019 og 2020 heter det også «innafor rammene av NATO-medlemskapet kan vi ta viktige grep i riktig retning.»

Resultatet har blitt at, i en situasjon hvor USA og NATO presser på for at Norge og NATO-land skal øke forsvarsbudsjettene, så vil venstrepartienes budsjettforslag også bety økninger.

Lite diskuterte premisser

Det som etter mitt syn mangler er en utdyping og sammenheng mellom forsvars-, sikkerhets- , utenrikspolitikken og en imperialismeanalyse. Hva betyr «et forsvar av Norges selvråderett og nasjonale selvstendighet» – for en imperialist.. På hvilket grunnlag er det mulig med en fundamental «omlegging av utenrikspolitikken» – for en imperialist?

Dette motsetningsforholdet er berørt i en artikkel i tidsskriftet Gnist nr. 4. 2018 (Per-Gunnar Skotåm):

«Ingenting av dette (les materiell/nasjonal omlegging) vil i seg sjøl tilsi et styrket, nasjonalt, uavhengig forsvar så lenge den politiske eliten, som har lagt alle premissene i alle år og ihvertfall de siste 16 åra siden angrepet på Afghanistan, får fortsette. De vil vri enhver av disse materielle satsningene til det forkvaklede imperialistiske premisset som ligger til grunn for norsk utenrikspolitikk.»

Skotåm peker på problemer med å støtte opp under et nasjonalt militærvesen bygget på «imperialistiske premisser». Likevel har han et taktisk tillegg:

«Men som et mulig forsvarsmessig grunnlag for en virkelig nasjonal uavhengighetspolitikk, kan det være en del av en plattform for utvikling av en ikke sjåvinistisk og ikke imperialistisk uavhengighetspolitikk.»

I en diskusjon rundt forsvarsbudsjett, strategi og militarisering bør det gis klare svar rundt dette. Er det overhodet mulig med en «ikke-imperialisitisk uavhengighetspolitikk» for en stat som representerer integrerte oljeøkonomi og investeringer og avhengigheter? Jeg tolker Skotåm som at diskusjoner om behov for uavhengighet fra stormaktene – også i dag – kan vise til en framtid (selv om det er problemer med realiseringen, for å si det mildt) uten at det nødvendigvis går hånd i hånd med konkrete budsjettøkninger.

Harald Berntsen stiller, i Bygningsarbeideren nr 1-2019, også spørsmålet om rundt dettet:

«I den økende motsetninga mellom de store imperialistiske landa i Vest-Europa med Tyskland i spissen og USA på den andre sida, foruten mellom USA og Kina/Russland på den andre, har Norge mer og mer tydelig, i samsvar med sine egne imperialistiske interesser, valgt å alliere seg med USA. Det er synd å si, men det som glimrer med sitt fravær i denne situasjonen, er arbeidernes internasjonale samhold over landegrensene om å stanse utviklinga mot en ødeleggende imperialistisk innbyrdeskrig, ved å gjenreise parolen om ikke å bevilge ett øre til militærbudsjetta og svare på krigsforberedelsene med kamp for et anna samfunn.»

Arnljot Ask og Stian Bragtvedt (Rødt) skrive i heftet «Imperialisme på norsk» fra 2016:

«Det er ikke gitt at Norge skal fortsette å være et tannhjul i de vestlige imperialistlandenes forsøkene på å trygge verden for vestlig kapital. Men skal det være mulig å se for seg en annen kurs, må sannheten om Norges rolle i verden fram i lyset. Norges rolle som krigerstat, våpeneksportør og pådriver for markedsadgang for egne selskaper i utviklingsland må på dagsorden.»

Men er dette et spørsmål om taktikk?

Er det, å unngå å bli «et tannhjul», bare et spørsmål om «å få fram sannhet», og på hvilken «dagsorden»?

Jeg har vist innledningsvis i denne artikkelen at det er en vesentlig begrensning i NATO-motstanden hvis det gjøres til et rent forsvarspolitisk spørsmål. En variant av det er, påstanden om at vi ved å styrke det nasjonale forsvaret vil få langt større forståelse i folket for krav om utmelding av NATO.

Logikken går ut på at et sterkere nasjonalt forsvar – også innenfor NATO – både gjør at Norge får et reelt større handlingsrom i NATO med mindre overstyring fra USA, og at det kan kan gi bedre forutsetninger for eventuelt å bryte med alliansen etterpå.

Jeg advarer mot en mulig motsatt effekt. Hvis de grunnleggende interessene bak norsk alliansepolitikk ikke settes under en lupe, så kan grunnlaget for NATO-motstanden istedet svekkes. Det er viktig å huske på at NATOs operasjonalitet er basert på de nasjonale militærvesener med støttefunksjoner. Og det er lurt å kikke norske forsvarsplaner nærmere i kortene for å se hva det nasjonale satsingen faktisk betyr. Husk forresten at NATO selv er pådriver for at medlemsland skal øke sine nasjonale forsvarsbudsjetter vesentlig.

Norske Forsvarsplaner og budsjetter er tydelige – Nasjonale satsinger skal støtte opp om NATOs kapasiteter.

Grunntonen i skalaen er at vår sikkerhet trues av at USAs hegemoni svekkes – noe som framstilles som en trussel mot Norge i seg selv.

Jeg har talt opp hvor mange ganger ordet NATO er brukt i forsvars-budsjett-dokumentet. Det er brukt 297 ganger. Ganske drøy kost. Det er verdt å merke seg at det ligger som et premiss, også for nasjonalt styrking av forsvaret (fra regjering, den nære opposisjonen og en del fagmilitære), at de skal legge til rette for «alliert» bistand, og bidra til å øke NATOs kapasiteter.

I forsvarsplanene dras dette premisset helt ut! «Forsvaret skal bidra til at NATO forblir en troverdig allianse, også i våre nærområder.» Da blir det også logisk at forsvarets førsteprioritet bli å: «Sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar». Og det heter videre «Norge vil bruke betydelige ressurser på å investere i kapasiteter som NATO etterspør.»

«Amerikanske støttepunkter langs Norskekysten er konsekvenser av en villet alliansepolitikk.» skriver Tormod Heier i Forsvarets forum 4. mars (https://forsvaretsforum.no/forsvaret-meninger-nordomradene/nei-forsvarsdebatten-er-ikke-pa-ville-veier/186532) Det er helt opplagt.

Det er ingen grunn til å være overasket over uthulingen av basepolitikken og økt militær aktivitet i nordområdene.

Heier fortsetter: «Ser vi på utviklingen av de forsvarspolitiske målene utover på 2000-tallet, er tendensen klar: alliansepolitikken øker i omfang. NATO er ikke bare fremste rettesnor for strukturutvikling. Nato er også, sammen med USA, toneangivende i forsvarskonseptet på en helt annen måte enn før.»

Dette skjer ikke tilfeldig, men i pakt med den norske statens egne imperialistiske ambisjoner, og voksende behov for å være en deltaker. Å styrke NATO har blitt et overordnet politisk og militært mål, også som premiss for et styrket nasjonal finansiering av militæret.

USA – NATO føringer for investeringer

I denne sammenhengen er det viktig å huske på at Rand Corporation på bestilling fra den norske regjering leverte en rapport med råd til arbeidet med forsvarets langtidsplan. Forsvarsdepartementet har nylig også fått utarbeidet en rapport om Arktis og klimatrusler levert av «The Council on Strategic Risks» – et såkalt «poicy Institute» med klare bånd til USAs militære ’tenkere’.

Prop. 123 S om «investeringar i Forsvaret og andre saker» er nylig levert Stortinget for behandling med «Tilråding frå Forsvarsdepartementet 26. mars 2021». Proposisjonen inneholder bl.a. kostnader knyttet til bruk av Ørlandet og «ny parnerskapsavtale for F-35-programmet, sluttoppgjer for terminert prosjekt på Haakonsvern og NATOs vurdering av Noreg.»

Her kan mye skrives, men merk spesielt punktet om NATOs vurdering av Norge! Det vises til at «NATO gjennomfører, som ledd i «NATO Defence Planning Process» regelmessige vurderingar av den enkelte allierte sine forsvarsplanar og forsvarsinnsats»

Ifølge proposisjon 123 S «Investeringer i Forsvaret og andre saker» sa forsvarsalliansen (NATO) i sin sluttrapport at Norge må fortsette å øke forsvarsutgiftene. Og det er tydelig at Norges og NATOs prioriteringer i praksis ikke er spesielt godt samstemte, spesielt i landområdet, skriver NATO i sin vurdering av Norge.

For å oppfylle alle forpliktelsene anbefales det at Norge gjør en særskilt innsats for å sikre at alle NATO-kapabilitetsmål er fullt ut inkludert i de norske langtidsplanene. NATO har blant annet krevd at Brigade Nord skulle være ferdig oppgradert til en såkalt tung infanteribrigade i 2024. «Norge må forplikte betydelig mer innsats, midler og langt større ressurser for å fullt ut levere denne prioriterte kapabiliteten», skriver NATO.

At Norge ikke er i stand til å utvikle en fullt kapabel infanteribrigade som avtalt, er bekymringsfullt ettersom Norge er en potensiell frontlinjestat, heter det. Det vises også til at marinen ikke har nok overflatefartøy og ubåter til å møte nasjonale oppgaver og NATO-beredskap..

«Med (oppdatert) plan vil vi i stor grad bevege oss i riktig retning for å nå målene», sier Bakke-Jensen til TV 2. 26.3.21.

Ifølge Thormod Heier (også 26.3) «er NATO-kritikken mot Norge et uttrykk for at den lille allierte partneren i nord ikke er villig til å betale hva det koster å holde orden i eget hus.» Men NATOs vurdering viser tydelig at det er snakk om et NATO-anneks

Bør ikke venstrepartier skjønne at planlagte investeringer og krav om økende nasjonale finansiering til forsvaret – innen denne rammen – faktisk er en del av en helhetlig militarisering i nordområdene. Tror venstrepolitikere at NATOs vurdering bunner i ønske om avspenning?

Å gå mot uthuling av tidligere norsk basepolitikk kan i seg selv ha fornuftig kortsiktig og langsiktig effekt, men det endrer ikke det faktum at Norge er NATO i nord – med eller uten utenlandske soldater.

NATO-spørsmålet på vent

Konsekvensene ved å ha illusjoner om at et styrket norsk finansiert forsvar i seg selv styrker norsk suverenitet, kan faktisk bli at motstand mot NATO blir satt på vent, og at aktivitet i antikrig-bevegelser blir nedprioritert. Det henger også sammen med argumenter om at «Norge ut av NATO» ikke er et aktuelt krav i dag. Siden støtten til NATO er så stor, så er det dumt å blande inn NATO i protester mot militær opptrapping, heter det.

Jeg er for å søke enhet og bredde i ulike sammenhenger – mot atomvåpen, mot utenlandske soldater og baser på norsk jord i fredstid, og mot norske krigseventyr i utlandet. Men, å ha som generallinje at NATO-spørsmålet må dysses ned, dekker over å belyse et interessefellesskapet som føder kriger og militarisering. Det er også viktig å minne om at antikrigsbevegelsen vinner fram med aktiv motstand (kamp) mot de strukturer, krefter og interesser som baserer sin vekst og profitt på krig.

Merker og flagg på uniformene

NATO selv har ikke mange ’egne’ soldater eller militærapparat. De bygger på prinsippet om at medlemslandene skal stille opp med soldater og utstyr. Alle NATO-aksjoner er i prinsippet basert på nasjonale tilslutninger og avtaler. Selv om medlemskapet (Atlanterhavspakten art 5) sier alle-for-en og en-for-alle, så er ikke NATO et selvstendig overnasjonalt organ (selv om de mer og mer ønsker å være det). Første fase i Irak-krigen er eksempel på at alle NATO-land ikke gikk sammen i krigen.

I Norge (og ellers) skjer det både en opptrapping av «NATO-øvelser» og bilaterale trenings- og øvelsesaktiviteter. Bilaterale øvelser og engasjement kan skape grunnlag for motsetninger – hvis andre land mener det går på bekostning av deres prioriteringer. Men det er også en fundamental enhet mellom NATO-aktiviteter og bilaterale militære samarbeider – nettopp fordi det er nasjonale styrker som utgjør NATOs operative enheter i felten (og da er det jo lurt at to eller flere øver seg). Det er også tydelig i Norges Forsvarsplaner, hvor styrket bilateralt militært samarbeid med USA, Storbritannias, Nederland og Tyskland tydelig skal fungere som støttehjul.

Det er selvsagt viktig, som skrevet over, å forsvare tidligere norsk basepolitikk om ingen utenlandske baser på norsk jord i fredstid. Likevel, vil økt militarisering i nordområdene, uansett flagget på uniformene, de-facto være et uttrykk for den USA/vestlige alliansens systemforvaltning og rule-of-order.

I sammenhengen her gjelder vel også at militærøvelser i norske nærområder egentlig ikke er basert på å forsvare Norges suverenitet. Som del av maktspillet og rivaliseringen, så er også øvelsene i seg selv et ledd i å vise styrke – både overfor åpne definerte fiender, men også for å holde på samholdet og loyaliteten til NATO-land og deres nærområder. Det skumle er at militariseringen akselererer og øker faren for krig og at Norge blir en slagmark.

Sprekker og handlingsrom

Det at NATO-glansbildet har vist sprekker, har ført til en viss debatt i media. Debatten er også knyttet til dimensjoneringen av det norske militæret, og økt samarbeid med utenlandske tropper. Det lures på om alliertes egeninteresser alltid sammenfallende med Norges sikkerhetsinteresser i nordområdene. Det stilles spørsmål: Hva er politikk basert på nasjonale forhold versus alliertes ønsker og behov; hva er Norges handlingsrom og norske interesser i møte med stormaktene.

Denne diskusjonen er felles mellom fagmilitære og tildels på tvers av høyre-venstre siden politisk.

Typisk for mange diskusjoner er likevel at interessedimensjonen er fraværende. Nasjonale «sikkerhetsinteresser» tas for gitt som et nesten åndelig, overjordisk begrep – hvor NATO-medlemskap er lite til debatt.

Diskusjonen er ikke ny

Lenin skrev om imperialismen og sosialismens splittelse – mot opportunisme, sosialsjåvinisme og sosialimperialisme. I «Sosialisme og krig» fra 1916/17 sier han:

«Til spørsmålet om en milits, ville vi sagt: Vi er ikke for en borgerlig milits, vi er bare for en proletarisk milits. Derfor «ikke en øre, ikke en mann», ikke bare til den stående hæren, men også til en borgerlig milits, til og med i land som Sambandsstatene, eller Sveits, Norge osv. Dette så mye mer som vi ser at i de frieste republikanske landa (f.eks. Sveits) blir militsen mer og mer prøyssifisert

Han viser konkret til argumenter som ble lagt fram av de norske talsmennnene . «Vi er et lite land,» sier de. «Vi har en liten hær, vi kan ikke gjøre noe mot stormaktene«… Vi ønsker å få være i fred i avkroken vår…

.. Dette strevet er sjølsagt reaksjonært og fullstendig grunna på illusjoner, for på den ene eller andre måten trekker imperialismen de små statene inn i den malstrømmen verdensøkonomien og verdenspolitikken er.»

På et vis klarte Norge likevel å opprettholde en midlertidig nøytralitet og inngikk en felles norsk og svensk nøytralitetserklæring av 8. august 1914. som senere Danmark sluttet seg til. Men det skjedde på et tynt grunnlag – og var i ferd med å rakne – ref. historiker Olav Riste – som viser til hvordan Norge ble «den nøytrale allierte». Det viser at «malmstrømmen» var i ferd med å ta oss, på grunn av at vi både var avhengig av kullkraft fra Storbritannia og samtidig eksporterte kullskis til Tyskland.

Den gangen kunne Norge knapt kalles en imperialiststat, idag kan det ikke være tvil om at Norge er trukket inn i «den malstrømmen verdensøkonomien og verdenspolitikken er» – geopolitisk, økonomisk og ressursmessig/olje.

Første verdenskrig og arbeiderbevegelsen

I åren før 1914 ble imperialisme og militarisme sett på som en følge av det eksisterende systemet.

Den andre internasjonalens kongress i 1912 ble et kraftfullt massemøte mot militarisme og krig – «Krieg den kriege!» Dette var i tråd med synet om at det eneste alternativet til krig var protester i de enkelte statene, og at en måtte ta avstand fra de som støttet krigen («sosialpatrioter») såvel nasjonalt som internasjonalt.

Det var likevel nyanser i synet på om svaret på krigstrusselen var revolusjon mot de styrende, eller om de krigshissende tendensene kunne bremses ved politisk trykk fra arbeiderbevegelsen. I Frankrike vokste et forlag om generalstreik, mens det tyske sosialdemokratiske partiet kalt det for «heroisk galskap». Ulike retninger fikk ulik oppslutning ut i fra forholdene i klassekampen.

Diskusjoner gikk om de enkelte lands rett til nasjonalt forsvar og hvor skille mellom angripende og forsvarende land gikk. Her var det uenigheter i arbeiderbevegelsen i de enkelte land og i ’Internasjonalen’. Det var store demonstrasjoner i Tyskland og Frankrike, og i Italia var det store protester mot å slutte seg til krigen.

I England dreide diskusjonen seg bl.a. å hvor mye vekt som skulle legges på å hindre/stoppe krigen i forhold til ren pasifisme og vektlegging av å hindre den sosiale nøden som fulgte i krigens kjølevann – «War Emergency Workes Commitee». (https://academic.oup.com/hwj/article-abstract/81/1/84/2385579)

Støtte til egen krigsindustri vokste noen steder innen sosialdemokratiet – med støtte til egen rustningsindustri og sine regjeringer/nasjoner. Men tendenser til borgerfred ble mindre utover i krigens kjølevann. (Russland er selvsagt et eget kapittel.) Etterhvert ble sosiale protester sveiset sammen med antikrigsbevegelsen.

Mye mer kunne vært trukket fram om tidligere diskusjoner i arbeiderbevegelsen. Historien viser at det har vært ulike vurderinger og grunnlag for politikk overfor nasjonale statsmakter.

Verden i dag er anderledes enn i 1914. Situasjonen i dag krever en konkret analyse av ’krigens’ (med krigsforberedelser) og militarismens karakter og staters grunnlag for sin politikk og maktutøvelse.

Det trengs mer diskusjon om – hva slags krig og hva slags forsvar – for hva og hvem

Partiet Rødts prinsipprogram inneholder et kapitel om Imperialisme og antirasisme. Der tas både såkalt økonomisk og militær imperialisme opp.

«Kapitalisme betyr ofte krig. Rivaliseringen mellom stormaktenes kapitalister bidrar til en rivalisering mellom statene, som i verste fall ender i militær konfrontasjon. Problemet forverres av at våpenindustriene selv er mektige økonomiske og politiske aktører, som kan være tjent med et høyt militært spenningsnivå og konflikt. Når nå konfliktnivået mellom USA og Russland øker igjen følger Norge USAs linje og stiller norsk territorium til disposisjon for amerikanske styrker sin militære innringing av Russland. Rødt mener at Norge ikke skal stille seg på noen side i kampen mellom imperialistiske stormakter, og vil ikke støtte verken Russland eller USA. Derfor er vi imot denne farlige utviklinga. Kampen for å bevare fred mellom atommaktene står i en særstilling for å beskytte mennesker og miljø. Rødt deltar i arbeidet for nedrustning, avspenning og avskaffelse av atomvåpen. Å hindre storkrig er en forutsetning for å bygge sosialisme.»

Dette prinsipprogrammet følges på den andre siden opp med forslag og ønske om å ruste opp et nasjonalt militærvesen (i debatter, arbeidsprogram og budsjetter). Momenter, som jeg har pekt på over, viser at det trengs mer diskusjon om hvordan prinsipper omgjøres til praksis.

Er det mulig, i Norge i dag, å ha et uavhengig nasjonalt forsvar som ikke er forsvarer av imperialistiske interesser – og derfor deltaker i rivaliseringer- og undertrykking internasjonalt.

Husk atoljefondet er faktisk større enn summen av verdens ti største dollarmilliardærer og på størrelsen med BNP for verdens 70 fattigste land. Og Norges avhengighet med handel og utenlandsinvesteringer – med bånd til dollaren er ganske fundamental.

Den norske staten inngår i USA og ’vestens’ systemforvaltning internasjonalt, men den norske staten og militærvesenet er også en nasjonal systemforvalter. Hvilket rom skaper det for en freds- og antikrigs-bevegelse?

Lytte til fredsbevegelsen

Det kan være lurt for politiske partier å lytte mer til fredsbevegelsen. «Penger til helse og velferd – ikke til krig» har vært parole 1. mai. Det vises til et galskapens misforhold i ressursbruk mellom bevilgninger til militæret kontra helse og velferd. I pandemitider klapper det militær-industrielle komplekset, NATO, fagmilitære og politikere for at Norge når NATO-landenes ’to-prosent-mål’ (Forsvarsbudsjettets andel av BNP). Diskusjonen må løftes fra å dreie seg om innretningen på pengebruken innen militæret, til å se utover dagens rammer og styringsmekanismer som ligger til grunn for militærvesenet.

Enhet og motsetninger – uro under himmelen

Jeg har skrevet en del om situasjonen i verdensordenen etter Bidens valgseier her: https://hemmelig.org/politikk/usa-har-isenkrammet/. Der er jeg inne på taktisk forskjeller som speiler motsetninger.

Trumps politikk var utrykk for kamp mellom kapitalgrupperinger – konkurrenter – og støtte til sine egne kapitalgrupperinger, men samtidig forsvarer av vestens form for en markedsliberal kapitalistisk ordenen. En kan si at han la mere vekt på den første delen. Biden legger mere vekt på en global liberalistisk orden (rammebetingelser), men er også fanget i konkurranseperspektivet. Motsetningen vil vise seg i konkrete forhandlinger om avtaler og det virkelige innholdet i ’resett’ – ’back to normal’.

De siste tiårene har vært preget av en viss konsolidering av et nyliberalistisk system. Dette systemet møter utfordringer. Det hindrer ikke at forsøket på en konsolidering ønskes gjennomført, som en global orden med best mulig rammebetingelser for kapitaleiere med handel og investeringer. Selv om Bidens multilateralisme mest er et uttrykk for å samle krefter bak USAs lederskap, så er det også et uttrykk for en taktisk mer vektlegging av globale rammevilkår for vestlig kapitalisme – i en skjerpet ’konkurransesituasjon’. Generelle økonomiske nedgangstider og utfordringer for vestens konkurranseevne merkes.

Men en sånn konsolidering er ikke konfliktfri. Samtidig som det ønskes generelle gode rammebetingelser for alle kapitalister, så er enkeltkapitalister, og stater som deres beskyttere og representanter, i konkurranse og konflikt med hverandre. Det betyr stadige endringer i konkurransesituasjonen, og rom for ustabilitet og endringer.

Ellen Wood var inne på noe av det samme – med en litt annen vinkling. I i Gnist 1-2012 trekkes det fram noen momenter i utviklingen av globalisme og såkalt kapitalistisk verdensomspennende kapitalisme.

«Problemet er at det er en voksende ulikhet mellom den globale målestokken til den kapitalistiske økonomiske makta og de mer lokale kreftene (inkludert nasjonalstater) den fortsatt trenger til administrasjon og tvang. Og hvis du først aksepterer at kapitalen fortsatt trenger dette systemet av mange stater, og at globaliseringas politiske form ikke er en global stat, men et globalt system av mange stater, så kan du selvfølgelig se at det skaper noen virkelige muligheter for ustabilitet.

Poenget er imidlertid, at USA trenger statene deres for å organisere en ordnet økonomi. USA er avhengig av at de alle gjør det. Og den kapitalistiske makta, den imperialistiske makta, blir begrenset av den avhengigheten. Den kan ikke gå til krig mot alle og enhver av disse maktene, eller prøve å tvinge dem med militære midler. Det ville velte hele klimaet for kapitalakkumulasjon. Så det må finne måter for å gjennomføre denne tvangen, og holde disse statene på linja uten å berøve dem deres muligheter til å organisere verden for den globale kapitalen. Og dette tenker jeg er et virkelig problem for kapitalen og en virkelig svakhet i det lange løp. Det skaper helt nye rom for opposisjon.»

Hun snakker om en «allmenngjøringa av de kapitalistiske fordringene som dominerende imperieform, og det er der vi er i dag.» og «imperialismens avhengighet av en form for territorial og lokalisert makt gjør den sårbar, og skaper mål for opposisjonen på en måte som ikke har eksistert på meget lenge.»

Johan Petter Adresen peker også på en aktuell sammenheng i Gnist 2017:

«Motsetningen mellom det at kapitalismen har frambrakt internasjonaliserte monopoler som har behov for å sikre sine interesser internasjonalt på den ene sida, og det faktum at disse monopolene har nasjonalstaten som sin avgjørende sikring, er uløselig innafor det kapitalistiske systemet.»

De ulike forholdene – avhengigheter og motsetningene – som jeg har vist til over, kan speiles i en labilitet i økonomisk, politiske og militære allianser. Selvsagt også trigget av en ujevn økonomisk utvikling landene i mellom.

Troll kan sprekke

Motsetninger og labilitet påvirker formelle allianser. NATO ønsker selv å være en ’institusjonell’ (nærmest permanent) allianse. Strategien rundt det (NATO 2030-strategien) er ikke et bevis for at det må være sånn. Strategien er i seg selv et uttrykk for å samle kreftene i lys av dagens rivalisering. Men troll kan sprekke.

Tilsynelatende solide byggverk har tidligere gått raskt i oppløsning. Det er ikke en lovbestemt og mekanisk grunn til at NATO vil være et samlet uttrykk og redskap for vestens systemforvaltning.

Det er heller ikke ’lovbestemt’ at alle land som er medlem i NATO – også Norge – forblir medlemmer. Like lite som det er en ’nødvendighet’ at Sverige er medlem. At Norges NATO-medlemskap henger sammen med økonomiske interesser til norsk kapital og statens rolle, betyr ikke at Norge ikke kan gå ut av NATO – selv innen systemets ramme.

Et sentralt spørsmålet er å ha en politikk for gå i en mer rettferdig og fredelig retning

I dag opplever vi en militarisering, politisk og ideologisk offensiv fra NATO-hold. Det skimtes mer enn konturer av en skjerpet konfrontasjon mellom NATO og Russland/Kina. Dette henger sammen med motsetninger og en skjerpet økonomisk konkurranse mellom landene, og en kamp for å sikre sin tradisjonelle kontroll rundt om i verden. Det er et voldsomt trykk for å framstille det som en sentral verdikamp mellom vestens liberale frihet og verdier opp mot totalitære stater. Systemforvalterrollen bli uttrykt stadig oftere (kamp mot systemiske rivaler).

Systemkampen’ øker krigsfaren!

Det har vi sett tidligere i historien. Derfor er det spesielt viktig at NATO-motstand og antikrig-arbeidet ses i sammenheng med kamp mot imperialisme. Samtidig som det er viktig å få fram at NATOs og vestens ’system’ selv står for brudd på folkeretten og aggressivitet mot folk og nasjoner.

Det er viktig med en voksende folkelig opinion mot krigen – det er ikke vår krig. Norge skal ikke være offer eller deltaker i en militærallianse – som kan gjøre landet til en slagmark og krigsskueplass mellom stormakter, og skape død og lidelser rundt om i verden.

Det er ikke noe forsvar for folk å være medlem i A-gjengen mot B-gjengen. Vi må være i mot all gjengkriminalitet. Den norske staten og militærvesen skal selv heller ikke føre en aggressive utenrikspolitikk og delta i eller støtte undertrykkende angrepskriger – verken alene eller i allianse med andre. På et sånt grunnlag kan NATO-motstanden vokse og regjering og styresmakter miste oppslutning om militariseringen og NATO-medlemskapet.

NATO kan også sprekker på grunn av indre motsetninger mellom nasjonale kapitalgrupperinger og staters ulike forhold (økonomisk og politisk) overfor hverandre. Oppslutningen om en mer USA-selvstendig EU-hær vokse. Norge har nettopp vedtatt å delta i «Det europeiske forsvarsfondet» (EDF). Da er det viktig å ha en strategi om at sånne hærer heller ikke er vår. Det samme gjelder nordisk forsvarssamarbeid som ikke er uavhengig av NATO og stormaktsrivaliseringen.

Det er nødvendig med en antikrigstrategi som staker ut en vei BÅDE mot NATO, andre kriminelle gjenger og den norske statens militarisme

«Vår hovedmotstander, også når det gjelder fred og sikkerhet, befinner seg i vårt eget land. Våre nærmeste allierte i saken er arbeiderklassen i andre land. Internasjonal solidaritet bør derfor bety at arbeiderbevegelsen jobber for nedrustning i sine egne land. Hvis ikke vi, hvem skal da gjøre det?»

skrive ODD Arild Viste i sin artikkel.

«Vår virkelige fiende er ikke langt borte, med navn som vi ikke kjenner, og kultur som vi ikke kjenner. Fienden er folk vi kjenner meget godt og folk som vi kan identifisere. Fienden starter endeløse kriger når det er profitabelt. Fienden er bedriftseiere som tar fra oss jobber når det er profitabelt; Forsikringsselskaper som nekter oss helsetjenester når det er profitabelt, og bankene når de tar fra oss hjemmene når det er profitabelt. Fienden er ikke 5000 miles borte. De er rett her hjemme. Hvis vi organiserer oss sammen med søstre og brødre, kan vi stoppe krigen. Vi kan stoppe denne regjeringen, og vi kan skape en bedre verden.»

Soldat Mike Prysner, amerikansk krigsveteran.

Det er viktig nå å ha en politikk for å utsette og hindre økt spenning og krig. Men det stopper ikke krigen – for å omskrive ordene til Bertold Brecht:

Dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

Men noen får leve lenger

Krig og lidelser blir holdt borte for en natt

Bombene som skulle falt ligger på lager
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens og imperialismens tidsalder.

Jeg vil ikke legge landet forsvarsløst for den første og beste stormakt som ønsker å ta direkte kontroll over våre ressurser, land og folk med makt. Vi må bygge et forsvarsverk. Men skal det baseres på et nasjonalt militærvesen (med eller uten allianser) basert på de interessene og strukturene som føder og fører kriger? Eller skal vi bygge en forsvarslinje og folkelige allianser nasjonalt og internasjonalt – i kamp mot militarismen. Basert på at en virkelig frihets- og freds-kamp – med internasjonal solidaritets og antikrigs-perspektiv mot all imperialisme.

Anbefaler også denne: https://hemmelig.org/politikk/usa-har-isenkrammet/ og denne: https://stoppnato.no/2021/03/17/nato-og-norges-militaere-planer/ og denne: https://hemmelig.org/politikk/nato-2030/

Geir Hem, 22-3-21

Kategorier: Politikk