Inntrykk etter en valgkamp. Geir Hem 19-2-15.
Opp og ned for flere partier. Arbeiderpartiet holder skansen. Høyre tilbake FrP vant ikke på innvandrerkort. Framgang for miljøpartiet. Rødt noe fram. Betyr det noe for folk?
Rødt er fortsatt lite, men går fram. Stemmegivinga viser en venstrebris, MDGs framgang er også et utrykk for det samme – uansett hva toppene sier – fordi velgerne bryr seg om framtida, og det er en stemme mot egoismen. SV har stoppet tilbakegang – de er skarpere i opposisjon. Miljø, antirasisme og humanitet, solidaritet og kamp mot forskjeller mobiliserte og satte farge på valg-resultatet.
Det er ganske store variasjoner rundt om i landet. Lokalt engasjement har betydning – mot sentralisering, mobilisering mot distriktsfiendtlig politikk, kamp mot sykehusnedleggelser, flyktninge- og asylpolitikken, miljøkamp og landbrukspolitikken mm.
Samtidig vokser «grått» og er det største «partiet». Valgdeltakelsen synker! Ca. 40 % stemte ikke. Og valgdeltakelsen følger i stor grad «forskjells-Norge». I Oslo er det spesielt lav valgoppslutning på østkanten hvor det bor mange fattige og mange ikke-etnisk norske.
Bygdøy 77,76 %, Slemdal 79,30 %, Møllegata 49,99 %, Vahl skole 51,14 %, Veitvet 48,13 % Stovner 47,88 %.
Er det så rart?
Mange opplever politikk som grå tungetale. De kjenner seg ikke igjen. Folk opplever ulikheter i hverdagen, men ser ingen forskjell på partiene. Til tross for alle lovnader og løfter (som er ganske like), så fortsetter hverdagen som før, og avgjørelser tas over hodet på folk og i bakrommene. Løftene gjentas, men har det blitt flere sykehjemsplasser? Flere lærere, mindre forfall i bygningsmassen og stopp i sykehussentraliseringen?
I tillegg til avmaktsfølelse, så sliter mange med å få hverdagen til å gå opp. Og møtes ofte med maktas pekefinger. Som en enslig fembarnsmor på Tøyen sa til meg: «Du må forstå Geir! Jeg sliter med språket, får ikke jobb, bor usikkert på korttidskontrakt og lever utrygt økonomisk. Det er ikke lett å få tida til å strekke til – enten det gjelder omsorg eller å skape økonomisk trygghet. Og jeg opplever mer maktutøvelse og pekefinger enn konkrete tiltak for å komme ut av en evig runddans.»
Politisk oppslutning handler mye om identitetsfølelse og tillit.
Jeg ser noen mønstre:
- Kutt i velferdstjenester og dårlige kår i lengre tid med isolasjon og mangel på støtte og omsorg, skaper sinne og frustrasjon – og politisk avmaktsfølelse
- Karakteristikker om latskap og fordømmelse (på noen områder stempler som nærmest kriminelle), skaper en oppfattelse av «oss mot dem»
- Egenkulturell forsterkelse oppstår lett sammen med isolasjon og avmakt. Man finner støtte hos sine egne og de nærmeste. Man må klare seg selv
- Lokale og dels private og nære opplevelser og meninger er det som gjelder – med lokale rollefigurer. Tilværelsen fylles med private referanser og preferanser – fra «idoler» til rollemodeller og æreskodekser
«Politikk angår ikke meg.» «Politikerne bare snakker tøv.»
Selvsagt fins positive delområder – som gratis AKS på Tøyen – som merkes, men det store bildet.. Når gråfargen blir den eneste, er det kanskje ikke så rart at sofaen foretrekkes på valgdagen.
De som er opptatt av forandring og folkestyret må sørge for at budskapet blir tydelig. Det er forskjell på rødt og blått – ja også i miljøkampen. Men vi må noe mer – enn å fortelle det. Vi må jobbe sånn at det vi jobber for blir virkelig og viktig for folk.
Slagordene om «et vendepunkt» og «kamp mot forskjells-Norge» treffer en bølge og skaper noen stemninger. Sånne overskrifter kan treffe noen hjerter og hjerner – og må i disse tider være en del av et politisk budskap. Men igjen. I morra. Når hverdagen er like grå. Hva da? Nok et løfte? «De grå» har jo fra før mista trua på et «vendepunkt».
Vi må passe oss for å skape illusjoner. At bevegelser blant de som stemmer – som er «innafor» ikke opprettholder et skille mot de som «er utafor».
Ble dette valget et virkelig «vendepunkt»?
Hvordan klarer Rødt å bidra til å minske de økende forskjellene?. Skapes tillit og mindre avmakt? Ja – hvordan bli til en bølge som vokser til en flodbølge.
Rødt forener dagskampen med et langsiktig mål om grunnleggende systemforandring.
De peker på: Det er kapitalismens som skaper urett og makt til banker og finans, mens folk må betale regninga; Det klassiske sosialdemokratiet tror på samarbeid og god systemforvaltning, men Rødt vil endre maktforholdene; Rødt er mot et økonomisk system basert på profitt og vekst som ødelegger jorda; Rødt peker på et alternativ med virkelig demokrati og folkestyre.
«Peke på» ja. Men å bli en del av en voksende folkebevegelse – og et partipolitisk uttrykk for det – med identitetsoppslutning og tilhørighet.
Det er makt i fellesskap og kollektiv bevissthet!
Det er viktig å være noe mer enn et meningsparti. Jeg pleier å si at du vinner ikke langvarig oppslutning av å vinne debatter. Det det gjelder er at folk oppfatter politikken som sammenfallende med deres interesser og at det er et uttrykk for disse. «Mitt» parti.
Vi lever i en tid med økende uro, privatisering og velstandskutt. Økonomiske kriser hvor markedskreftene synes å spille fallitt. Vi ser bekymringer for klima og miljø. Kriger og flyktningestrømmer. Kamp for demokrati og åpenhet. Og maktas behov brukes i sin tur som begrunnelser for ytterligere innstramminger.
Når folk protesterer, vil ikke da partier som Rødt vokse nærmest automatisk?
Det er et slags paradoks ved at kriser og økte forskjeller lett kan føre til mindre samhold og fellesskap. Tidligere felles velferdsordninger blir borte og folk overlates til seg selv. Samtidig som en mer velstående middelklassen kan kjøpe seg velferdsordninger på markedet. Motsetninger mellom sosialklienter, arbeidsløse og den tradisjonelle arbeider kan øke seg imellom og overfor nye (selvhjulpne) middelklasseborgere.
Ulikheter kan splitte velgerne og de tradisjonelle velgergruppene kan forlate sosialdemokratiske partier og gå til småpartier. Kollektive informasjons- og samhandlingsplattformer blir borte. Fagforeninger svekkes, og den kollektive kunnskapen gjennom disse – sammen med handlingsfellesskap som skaper politiske retninger. Økte ulikheter, innstramminger og kutt rammer ofte tilbud til de nede (de grå). Det betyr færre muligheter til utdanning og kunnskaper for å kunne bygge seg opp – fortsatt utstøting.
Paradokset med at likhet kan være en drivkraft for kollektive fellesskap og folkebevegelser – som en basis for sosialdemokratiet – mens de (sosialdemokrater) samtidig i praksis ofte er de største forskjellsmakerne, har vært godt synlig i flere land den siste tida. De skyter seg selv i foten.
Ulikheter svekker sosiale bånd og nettverk hvor politikk diskuteres. Folk går mot sentrum, blir fanget av stemningsbølger, passiviseres, «privatiseres» eller går til populistiske og opportunistiske høyrepartier. Hvis ikke motkreftene når fram.
Landsfader – landsmoder – bekjentskaper og tåkeprat.
Nyliberalismen raserer gamle sikkerhetsnett, og vi ser et sosialdemokrati som ikke er i stand til å komme med løsninger, men er med på den liberale ferden.
Med oppløsning av fellesskap kan følge mindre interesse for politikk. Det som skjer det skjer. Og man følger lokale rollefigurer.
I diskusjoner på gata før valget så var det ikke uvanlig å møte spørsmål om «Hva er Rødt»? (Og de ville ikke visst svaret selv om Rødt var med i partidebatter på TV.) Mange ville stemme A fordi de kjente noen.. Mange kjente ikke til partiets (As) politikk eller hva de gjør i praksis, men støttet dem likevel. Det var en gjennomgående stemning mot H/FrP og da var A likevel det eneste «synlige» alternativet.
Sterk og handlekraftig retorikk vinner lett oppslutning – med tåkeprat og høye rop. Maktpartiene fyller en ideologisk uklar politikk med sympatiske ledere som tilsynelatende sier noe fornuftig – fra Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg til Erna Solberg og (kanskje) Jonas Gahr Støre.
Kløften må bli mindre – ikke pyntes på.
Lønns- og formueforskjellene stiger. Det blir økte forskjeller mellom fattig og rik. Kapitalmakt øker på bekostning av vanlige arbeideres innflytelse. Og med økonomiske kriser får selve systemet funksjonsproblemer. Det kan ikke levere og det ødelegger jorda – i tillegg til å skape urett hvor regningene legges på folk og miljø. Den samfunnsmessige produksjonen står i motsetning til private eierskap og profittjaget. Det rammer folks liv og jordas framtid.
Hvis ikke ulikhetene og uretten redusere; hvis ikke fagbevegelsen kollektive arena utvikles; hvis ikke utdanning og informasjon bedres betraktelig; hvis ikke universelle velferdsordninger er en basis; hvis ikke arbeidslivspolitikken møtes offensivt; hvis det ikke blir mer progressive skatter med omfordeling; hvis vi ikke møter flyktninger og asylsøkere basert på samhold og solidaritet; hvis ikke det blir kraft i en rødgrønn miljøbevegelse; Kvinnefrigjøringskampen; Og antikrigsbevegelsen.. Ja så betales prisen – med en svekket venstreside. Og disse bevegelsene må ha et tydelig valgpolitisk uttrykk.
Antikrigsfronten og antirasismen må skjerpes og være tydelig.
Vi ser et voldsomt engasjement for flyktninger og asylsøker. Det er bra! Medlidenhet er et gode! Men den må kobles med en påminnelse om ansvar og årsak. Bevegelsen for flyktninger kan og må kobles med antiimperialisme. Det er nå et bredt engasjement for humanisme og menneskeverd i motsetning til hets og stengte grenser. Det er et stort potensiale i å utvikle dette engasjementet og styrke antiimperialismen, kamp mot NATO og antikrigsarbeidet.
FrP vant lite på «innvandrerkortet» ved dette valget. Men samtidig popper det opp med delinger på facebook av skildringer av bestemor som ikke får hjelp samtidig som vi tar i mot flyktninger som tømmer sosialhjelps- og velferdsbudsjetter. Rasismen er både latent og underrapportert i offentligheten. Den antirasistiske bevegelsen må styrkes – og nettopp i allianse med andre velferds- og sosiale bevegelser. Rødts parole «Kampen mot forskjells-Norge» tok opp nettopp denne enheten – hvor sosiale og økonomiske forskjeller og kamp mot diskriminering og rasisme ble pinner i «Forskjells-Norge». Her er det snakk om både frontarbeid og at Rødt må ha en tydelig stemme, og gjøre sitt for at det opprøret som vanlige folk nå gjennomfører mot hvordan Norge behandler flyktninger får et politisk uttrykk.
Nye tider – nye allianser, kollektiver og folkebevegelser.
(Og om at MDG har et poeng, men upussete briller.)
Systemets (kapitalismens) «funksjonsproblemer» har blitt delvis løst (utsatt) tidligere mye med fellesskapsmakt – arbeiderbevegelsen, og oppslutninger om statlige reguleringer, arbeidsmiljøkrav og velferdsløsninger.
Lar de seg mobilisere i dag?
Det klassiske sosialdemokratiets epoke synes å være over. Da må det forstås og belyses. Det kan selvsagt ikke proklameres.
Hvordan AP vrir seg ses tydelig når de nå søker «bredt» samarbeid og har en offensiv mot KrF og V og høyreallianser – for at makta skal ordne opp og bli «styringsdyktige». Samtidig skapes et vekstgrunnlag for småpartier.
Venstresiden og folkebevegelser må svare med å stå på opprørets grunn – på mange områder: sosiale bevegelser, demokratibevegelser, miljøbevegelser, flyktning-solidaritet, antikrig, antirasisme, velferd og arbeid. Og det må bygges enhet og fellesskap mellom disse.
Rødt må stå fram som en virkelig representant for et opprør (de opprørte), og være et uttrykk for protest mot nyliberalismen – også som et alternativ til et sosialdemokrati som ikke er i stand til å komme med løsninger, men er med på den liberale ferden. Det ekskluderer selvsagt ikke støtte til f.eks. Jeremy Corbyn i Labour.
Vi ser oppblomstring i flere land av folkelige bevegelser basert på å avvise den politiske og økonomiske liberalismen og eliten, og at slike bevegelser nettopp får valgpolitiske uttrykk. Ja faktisk på et analogt grunnlag som MDG vinner oppslutning på. De tradisjonelle partiene enten de kaller seg venstre eller høyre har sviktet i miljøkampen. MDG kaller seg «blokkuavhengige» – «blokkene» er like dårlige. Ja de ser likheter mellom A og H. Det ser jeg også, og det ser folk. MDG blir på sett og vis et uttrykk for en miljøpolitisk identitetskrise hvor H og AP svikter. Vi trenger et venstrebevegelse som også møter den samme identitetskrisen i et større og bredere perspektiv – i allianse med miljøbevegelser og sosiale bevegelser.
Et Rødt som representerer den sosiale majoriteten – de som rammes – og som representerer framtidshåp. Og forsvarer demokrati og bekjemper økende ulikhet og innstramming.
Jeg ser mange tildels moralske indignasjoner på at MDG i noen kommuner avviser samarbeid med A. Hvis vi skal bygge en allianse og bevegelse mot nyliberalismen, ja så må det være i opposisjon også mot den nyliberalismen som sosialdemokratiet står for i Norge – ref .også EU, EØS, TISA og TTIP. Men å istedet bygger allianser med Høyre+ som MDG gjør noen steder er ikke rett svar. Jeg er for taktiske allianser og å legge all kraft bak at MDG burde samarbeide til «venstre» f.eks. i Oslo. Men motstanden mot A må ikke drukne i en sånn taktisk tilnærmelse.
Det fins to «venstresider» og to «A»’er
Arbeiderpartiet er i dag for mere offentlig ansvar og er for en bedre fordelings-politikk enn Høyre. De er ikke like rå forvaltere av det økonomiske profittdrivende systemet som Høyre og FrP+. Her er forskjeller – som venstresiden må forholde seg til i en forsvarskamp og for å bremse økt «forskjells-Norge».
Men innen Arbeiderpartiet selv er det flere strømninger. Det er et sosialt og fagbevegelses-tilknyttet sjikt med engasjement og påvirkningkraft. Men også nærings- og kapitalstyrt ideologi og interesser med føringer for god forvaltning og sikring av konkurransekraft for kapitalens profittinteresser.
Sosialdemokratiet/A har en dominerende side knyttet til NATO-tilslutningen, norsk krigsdeltakelse, EU/EØS-lojalitet, TISA og TTIP forsvar, bremsekloss i miljøkampen (fossilparti) og er ofte på sin måte en indirekte drivkraft i privatisering og svekkelse av velferdsordninger – ref trygder og pensjoner.
Det er den siste «sida» ved det moderne (egentlig konservative) sosialdemokratiet, som har fått folkebevegelser og partier i andre land til å vokse i opposisjon mot bank- og finans-sosialdemokrat-partiene. Og som får MDG til å vokse på sin A-uavhengighet – formulert som blokkuavhengighet.
Som det fins to A’er fins det to «venstresider». Og det er her MDG trenger å pusse brillene sine. Snakket om «blokker» er knyttet til tradisjoner og praksis hvor de politiske partiene har funnet allianser, og om hvordan de dominerende mediene framstiller valg og politiske arenaer og fronter. Som politikken blir fremmedgjort overfor «de grå», så blir politikkens ideologiske forankring og interessegrunnlag fremmedgjort for folk flest.
n
Klassekamp og politiske uttrykk for dette blir knapt omtalt i media. Innen en venstreside basert på klassekampens tradisjon, som står for systemendring og arbeider- og folkemakt og virkelig demokrati, kan både A og H ses på som tilhørende en politisk høyreside. Det kan også et A som nyliberalismens forsvarer, med sin relative privatiseringsiver, og som krigs- og «fossil»-parti. Det er denne karakteren til A – som et høyreparti – som gjør at MDG vinner oppslutning i protest, men hvor de paradoksalt nok setter navn på det som opposisjon til venstre og kler seg i sin blokkuavhengighet.
At A framstilles som «venstre»(blokk)parti nærmest prinsipielt eller pr. Definisjon – som MDG skaper inntrykk av -, kan dessverre nettopp svekke miljøkampen selv. Uansett om de vinner kortsiktig oppslutning på rasjonelt grunnlag. Da mister man også av synet enheten mellom sosiale-, økonomiske- og miljøpolitiske-bevegelser i en aktuell politisk situasjon.
Det er selvsagt også sånn at A’s side, med forankring i fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen, gjør at det kan opptre viktige skiller på et H/Frp og A-dominert byråd i konkrete situasjoner. Dette dreier seg om liv og velferd for folk, og om saker som kan ha betydning for folks hverdag. Dette kan også fungere som en overbygging for medienes paraplykarakteristikker og allmennoppfatningene om blokkinndelingen og en «vestre»-blokk. Men det visker ikke bort et dypere grunnleggende historisk skille mellom venstre og høyre i samfunnet og i politikken.
At A og H faktisk inngår samarbeid i flere kommunestyrer og at MDG ‘shopper’ miljøpolitikk på tvers er derfor ikke noe merksnodig. Men det blir en strategisk svekkelse når dette framstilles som et overordnet uttrykk for at det gis slipp på høyre-venstre akse i politikken.
Politikk dreier seg ikke om å ha rett eller feil, eller om å ha intellektuelt «eierskap» til saker, men å være et uttrykk for interessene til folk – som gjensidig identifiserer seg med det politisk organiserte uttrykket.
Da må Rødt være skarp i kantene. Vi må møte tillits- og identitetsgapet og tørre å si at vi trenger noe nytt. «Vendepunktet» er ikke at H/FrP byrådet kastes og byttes ut med AP. Det skjer først når det er en virkelig bevegelse for å stanse nyliberalismen som også AP står for. En bystyre samarbeidsplattform for «å presse AP mot venstre» er bra i konkrete situasjoner. Men det må bygges på en bevissthet om at det kan komme situasjoner hvor kravet kan være å kaste et AP-byråd – også nettopp fordi opprørsbevegelsen må baseres på kamp mot sosialdemokratiets nyliberalisme.
Det blir likevel håpløst å møte en MDG-type blokkuavhengighet med ikke å ta stilling til f.eks byrådsskifte nå, og ikke å stille offensive krav om å kaste H/FrP byrådet i Oslo. Med MDGs historieløshet og prinsipielle avvising av høyre/venstre aksen – selv om sosialdemokratiet svikter – vil folkebevegelser/ progressive bevegelser selv lett bli et offer for populistiske svingninger – etter litt tid. Det handler om innholdet i politikken og politisk forståelse.
Fellesskap og nærmiljøaktivisme
(Og om at MDG her har en bra praksis på noen områder)
Mange progressive deltar i lokale og landsomfattende aksjoner og bevegelser – solidaritetsarbeid, flyktninghjelp og velferdsaksjoner. Det er en erkjennelse av at bevegelse ikke skjer ved at partier ordner opp (eller «eier»), men at forandringer skjer gjennom folkebevegelser og aksjoner.
MDG legger mye vekt på lokale aktiviteter og nærmiljøengasjement. Enten det gjelder parsellhager, verandadyrking, bilfrie gater eller økologiske prosjekter. Her er mye positivt engasjement. De kommer i kontakt med folk og får oppslutning og engasjement. Dette er en viktig og strategisk arbeidsmetode. Sammen med folk! MDGs begrensning er når slike prosjekter blir strategien i seg selv, og de ikke knytter sin aktivisme til langsiktige krav om endring av maktforhold og systemkritikk.
Skapere politisk, lokal aktivisme og strammere egen organisering er viktig. Rødt må bygge kollektiver og kollektivfølelser, og fellesskapskulturen må også gjelde internt. Rødt kan ikke være et sprikende og tildels individualistisk meningsparti, hvis vi skal utvikle kollektiv og fellesskap i det store.
Politisk samlet Rødt kreftene om noen/riktige saker («utfordrer», «forskjells-Norge» og inn kom asyl- flyktningepolitikk, åpenhet/demokrati og omsorg), men organisatorisk samling må følge.
Rødt kan bidra til å danne grunnlaget for et virkelig «vendepunkt». Skifte av byråd er viktig i seg selv, men vi har større oppgaver enn som så. Vi må skape en arena hvor politikken, fakta og argumenter gjennom praksis og i samhandling når fram til de «grå» velgerne. Til de tause på Tøyen. Som aldri hører om eller forstår snakket om «Tøyenløft». Vi må snakke med, til og for innvandrere, kommunale leietakere og fattige – og skape en folkebevegelse med et politisk uttrykk for en virkelig forandring.
Vi må bort fra at politikk er en arena for de «opplyste». Vi må skape et framtidshåp som knyttes til opprør og opposisjon.
På en måte har valgkampen og resultatet blitt et vendepunkt for Rødt. Vi har vokst, og til og med blitt store noen steder. Og jeg merker alt at folk tar oss mer på alvor. Det er lenge siden et valg hvor jeg blir gratulert på gata – som jeg nå opplever 🙂
